Forløsende smil mellom fremmede

I går bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg ikke pleier å gjøre, og da helst uten noen form for innhugg i et stramt forfatterspirebudsjett. Etter en lengre periode med stillesitting her på hjemmekontoret, kjente jeg at en fysisk utskeielse ville være fornuftig. Jeg elsker å spasere, men har ikke vært så flink i det siste. Meteorologen meldte delvis sol og mere sol utover ettermiddagen. Jeg pakket sekken, bare med et håndkle og en bok, og en flaske vann. T-skjorte og en shorts som er bare litt for stor, og som såvidt holder seg på plass uten belte. Selvsagt glemte jeg det - beltet.

Så bar det avsted opp til Sognsvann. Kanskje ikke det mest eksotiske stedet å dra på utflukt, men jeg hadde faktisk ikke vært der siden i fjor sommer. Jeg bor på motsatt side av byen, så det tar meg omtrent 5 kvarters rask gange for å komme opp i skogen. Og selvsagt det dobbelte for også å spasere hjem etterpå. Og ja, jeg kjente det i skrotten at det var en stund siden jeg hadde gått en så lang oppoverbakke...

Vel, etter en halvtime med den nevnte boken, ble det fullstendig overskyet. Så kom det første tordenskrallet. Deretter kom styrtregnet! Ikke en sånn sjarmerende overraskelsesbyge som pågår i en håndfull minutter og som jo hører sommeren til. Neida, det mer eller mindre styrtregnet i en time!

Jeg pakket sammen før de første dråpene, og var allerede på vei ut av skogen da det første lynet slo ned et sted i nærheten. Det smalt skikkelig, må anta at et tre fikk seg en blåveis eller to. Jeg stilte meg under en diger bjørk i et forsøk på å holde meg relativt tørr, men sannheten var jo at t-skjorten allerde var gjennomvåt. Og jeg hade jo verken med tørre klær eller paraply.

Nå tenker du vel at jeg jo kunne tatt t-banen, men jeg hadde med viten og vilje lagt igjen alt av reisekort og bankkort hjemme. Mobilen var allerede blitt våt og virket ikke, så jeg kunne heller ikke ordne billett online. Men det er vel riktig å understreke at jeg pleier å gjennomføre det jeg har bestemt meg for, uansett forhold. Jeg trengte jo å spasere litt, og sånn ble det.

Litt kjedelig å gå gatelangs klissvåt fra innerst til ytterst i 5 kvarter. Enda kjedeligere var det at nå som shortsen var våt veide den mye mer enn vanlig, så jeg måtte holde den oppe med neven, ellers ville den rett og slett glidd ned. Litt pinlig å gå sånn, men situasjonen var uansett latterlig.

Og nå kommer jeg til det jeg jo egentlig ville skrive om - de forløsende smilene som fremmede utveksler når været er som verst. Når det uventede skybruddet setter alle i samme situasjon. Alle dryppende våte, de fleste i lett sommertøy. Hvor hver enkelt skal hen er uviktig, om en har millioner i banken mens en annen lever lykkelig på sparebluss er helt uvesentlig. Den eldre damen på sykkel med kurv på styret, og en ikke lenger så flagrende lett sommerkjole. Den klissvåte damen med barnevogn og hår som forlengst har klistret seg mot panne og nakke. Mannen som kommer joggende, kanskje ikke så berørt av det fuktige været bortsett fra at det nok er triveligere å løpe i tørre sko. Blikkene møtes idet man passerer, ansiktene sprekker opp i brede smil, til tross for at det jo ikke er så mye å glede seg over. Smil som ikke ville blitt delt på en helt normal sommerdag. Ingen av oss har kontroll, det uventede styrtregnet gjorde oss alle ganske små. Gjennom å smile til hverandre, deler vi en finurlig situasjon mens regnet fortsatt bøtter ned. Og ikke et øye er tørt.

Sånne øyeblikk gjør selv en våt spasertur minneverdig - med positivt fortegn.

Vel, jeg kom meg omsider hjem, fikk skiftet til tørt tøy. Vurderer nå å sy inn shortsen. Vurderer også å saksøke meteorologen.

Dagen derpå kjennes det godt at kroppen er litt støl. Heldigvis var det en varm dag så jeg er ikke blitt forkjølet. Det er verre med mobiltelefonen. Den er demontert og ligger nå til tørking. Ifølge ekspertisen på diverse nettsteder må jeg vente minst 48 timer før jeg i det hele tatt prøver å slå den på igjen. De advarte også mot å prøve å slå den på når den var våt, noe jeg dessverre ikke visste før jeg hadde sjekket på nettet. Så den er nok kortsluttet pga fukten, og kanskje er den også død for alltid. Jeg er avhengig av mobilen for å få filmjobber, og nå som jeg straks tar 2-3 uker i feriehuset hvor det ikke finnes internett, er så klart mobilen et must. Men jeg rekker ikke å kjøpe ny før jeg reiser, så håpet er at den gamle våkner til liv, og at den i alle fall funker i noen uker...

Fortsatt fin (og litt tørr) sommer ønskes!