Om å dele hemmelige skriveideer med andre

Jeg har alltid hatt litt vanskelig for å dele manus og relaterte ideer med andre. Når jeg ruger på et manus kjennes det noen ganger som at ideen må være nesten ferdig utviklet før jeg kan involvere andre. Men i sommer har jeg delt litt likevel.

Det er ikke nødvendigvis frykten for at andre skal stjele ideen som hindrer meg. Heller at jeg ikke er helt sikker på at ideen er god, at prosjektet faktisk er sånn som jeg ville presentert det til en utenforstående. Eller rett og slett at det er så mange løse tråder at jeg trenger mer tid på å strukturere og konsentrere fortellingen om det som bør være essensen, men som jeg ikke nødvendigvis ser helt tydelig - ennå. Det er vanskelig å selge en bjørn før den er skutt, og enda vanskeligere før du i det hele tatt vet at det er en bjørn, ikke sant?

Blogger du?

Jeg vet jeg har vært altfor lite flink til å dele fra min hjemmekontorhverdag, og jeg vet også at det å blogge litt om framgang og motstand kan inspirere meg til å jobbe bedre også med det manuset jeg jobber med.

Og allikevel er det flere uker siden forrige oppdatering!

I dag står jeg på farten, reiser om bare et par timer og ser at jeg ikke rekker det planlagte blogginnlegget. Men kanskje til uken!

I mellomtiden  kan jeg lufte spørsmålet om du som er innom her selv blogger om skriving - eller lesing? Litt ned på siden og til høyre finnes en såkalt bloggrull hvor jeg veldig gjerne legger til noen flere blogger.

Nytt tastatur?

Jeg er tilbake på hjemmekontoret i Oslo og siden det ble lite jobbing i feriehuset, blir jeg nødt til å komme litt ovenpå igjen før sommeren setter inn for fullt. I dag er det ordentlig grått ute, og det gjør det lettere å konsentrere seg. Når solen skinner har jeg en konstant dårlig samvittighet for at jeg sitter inne. Men ja, om jeg hadde hatt en vanlig kontorjobb så måtte jeg jo også ha jobbet uansett vær.

Det største problemet er tastaturet mitt. Det hjelper ikke så mye om regnet pøser ned hvis jeg hele tiden skriver feil. PC-tastaturet er større en laptop-tastaturet, og dermed blir det  veldig mye skrivefeil. I tillegg har de to tastaturene ulik følsomhet, jeg må trykke hardere på tastene på PC-tastaturet, så etter å ha jobbet et par uker på laptop hender det nok at jeg ikke trykker hardt nok selv om jeg treffer riktig tast. Det gjør ikke så mye i et grovutkast, men siden jeg bør prioritere redigering av Vitenskapsromanen går det jo mer på finflikking. Veldig irriterende å hele tiden være obs på mulige skrivefeil pga teknikken!

Om igjen og om igjen

Jeg er tilbake i feriehuset og planen var å jobbe videre med Vitenskapsromanen. Og det gjør jeg også, men på en litt annen måte enn jeg hadde sett for meg.

I påsken leste jeg gjennom og redigerte første halvdel av det nokså omfattende manuset. Målet er å forkorte og komprimere, og det burde innebære å kutte ut momenter som kanskje ikke er nødvendige for helheten. Jeg flyttet et helt kapittel, som tidligere kom nokså sent, helt først i teksten. Jeg var klar over at starten var kjedelig ettersom det stort sett var tankegods og lite action. Ikke at det kapittelet som ble flyttet fram er så mye mer dramatisk, men der er det i hvert fall flere aktive karakterer og dessuten flere betraktninger som fargelegger hovedkarakterens bakgrunn, og ikke bare nå-situasjon. Jeg tror det bidrar til at leseren blir mer nysgjerrig på hovedkarakteren. Jeg tror det var en smart endring, og at det ikke forstyrrer så mye annet som nå blir fortalt i en ny rekkefølge. Uansett kan jo teksten finjustere senere.

Bra driv for vitenskapsromanen

Ja, for en gangs skyld kan jeg skryte av at jeg har jobbet en hel del med det romanmanuset som jeg har det med å glemme i lange perioder. Det er drøyt seks år siden jeg startet med denne teksten, og selv om jeg på ingen måte nærmer meg et ferdig manus, tar jeg meg altså pauser på et år eller mer. Nokså utilsiktet, for jeg har jo fortsatt et sterkt ønske om å komme i mål.

Som jeg har nevnt før, det er først og fremst lengden som må jobbes med nå. Teksten er altfor lang fra en debutant, og jeg har landet på at hvis jeg får kortet ned en god del, øker også sjansen for at noen faktisk leser en større del av manus sammenhengende. Håper på å redusere fra ca 450 boksider til kanskje 300, men om jeg i alle fall får komprimert innholdet skal jeg være fornøyd.

Det er flere måter å korte ned en lang tekst. Å flikke på setninger kan bidra noe, men da er det fort gjort å legge til en ny setning, og jeg er like langt. Det mest effektive er nok fjerne hele elementer - ofte dreier det seg da om hele avsnitt. I et omfattende manus som dette har det lurt seg inn en hel del mindre temaer, noen har jeg tatt med helt bevisst for å poengtere noe ved hovedkarakteren, eller for å bygge grunnen for noe som skal skje senere, men ofte kan disse sidetemaene begrenses til noen få setninger. Det er det mye å spare på, pluss at det blir lettere for leseren å forstå hva som faktisk er hovedtråden gjennom fortellingen.