Om igjen og om igjen

Jeg er tilbake i feriehuset og planen var å jobbe videre med Vitenskapsromanen. Og det gjør jeg også, men på en litt annen måte enn jeg hadde sett for meg.

I påsken leste jeg gjennom og redigerte første halvdel av det nokså omfattende manuset. Målet er å forkorte og komprimere, og det burde innebære å kutte ut momenter som kanskje ikke er nødvendige for helheten. Jeg flyttet et helt kapittel, som tidligere kom nokså sent, helt først i teksten. Jeg var klar over at starten var kjedelig ettersom det stort sett var tankegods og lite action. Ikke at det kapittelet som ble flyttet fram er så mye mer dramatisk, men der er det i hvert fall flere aktive karakterer og dessuten flere betraktninger som fargelegger hovedkarakterens bakgrunn, og ikke bare nå-situasjon. Jeg tror det bidrar til at leseren blir mer nysgjerrig på hovedkarakteren. Jeg tror det var en smart endring, og at det ikke forstyrrer så mye annet som nå blir fortalt i en ny rekkefølge. Uansett kan jo teksten finjustere senere.

Nå hadde jeg altså tenkt å konsentrere meg om siste halvdel av manus, men siden jeg har kjent litt på at første del må komprimeres mer, er jeg nokså sikker på at det fortsatt finnes betraktninger og refleksjoner som bremser tempo.

Akkurat dette med å barbere vekk alt som kan tenkes å ha blitt nevnt allerede, synes jeg er en vanskelig øvelse. Men jo  mer jeg tenker på det, desto viktigere kjennes det å rydde vekk alt som er overflødig. Når jeg selv merker at jeg kjeder meg over enkelte betraktninger som hovedkarakteren gjør seg, ja da er det vel nokså sannsynlig at også andre lesere vil kjede seg litt. Men akkurat dette synes jeg er veldig vanskelig. Denne teksten skal faktisk ha en litt langsom, reflekterende tone, og da blir det litt feil om jeg fjerner enhver setning som ikke bringer noe helt nytt. Jeg tenker at det er plass til noen gjentakelser hvis de skrives på ulike måter og flyter godt. Og så skal jeg altså samtidig ta bort så mye som mulig av alt dette for å komprimere og for å unngå at tempo stopper helt opp. Jeg vet ikke hvor mye jeg kan ta vekk, men tenker at det er bedre å fjerne litt enn ingenting.

Hvordan vet jeg om jeg fjerner for mye? Så lenge alt som gjelder handlingstråden(e) består, kan det vel aldri bli feil å fjerne noe av det andre? Og hvis et avsnitt eller en setting i ettertid viser seg å være for kortfattet, kan jeg vel heller legge til litt igjen, men da være mer bevisst på dette med begrensningens kunst?

Noe småsnakk som ikke virker veldig viktig kan ha betydning for hvordan leseren opplever fortellingen. Det som beskriver de mest sentrale karakterene, eller gir litt mer kjøtt på beinet når det gjelder situasjon og miljø, har jo en misjon. En tekst kan faktisk bli oppfattet som mer lettlest hvis det er litt tilleggsinfo i de mindre pompøse formuleringene. Jeg tenker ikke at leseren trenger å vite alt, f.eks. er det vanligvis ganske uinteressant om gardinene i et rom er grønne eller blå, men samtidig kan noen små beskrivende formuleringer, forutsatt at de flyter greit, gjøre teksten mer levende. Men ja, det var dette med begrensningens kunst, og når manuset mitt i utgangspunktet er for langt skal jeg definitivt ikke legge til noe som helst om gardiner i denne runden.

Så nå jobbes det en gang til med samme del av manus som jeg jo jobbet så bra med i påsken. Det er kanskje litt dumt å fokusere så mye på bare en del av teksten, uten å se alt i sammenheng med andre halvdel. Men når teksten er så lang synes jeg det er lettere å fokusere på en mindre del. Manus skifter dessuten karakter i andre halvdel, bl.a. p.g.a. en vesentlig endring i hovedkarakterens liv, så  jeg tror det kan ha noe for seg å jobbe med de to delene hver for seg. Om og om igjen.

Og ennå har jeg ikke nevnt at jeg har grublet litt på en ny slutt. Det får jeg si mer om i neste innlegg, for dette med hvordan et manus faktisk kan avsluttes har jeg mange (sprikende) tanker om.

Fin søndag!