Det kjennes litt uvirkelig å skrive det, men det siste halvåret, med unntak av desember da jeg jo var på skrivereise, har jeg faktisk levd av inntektene fra oppdrag innen film og teater. Denne virksomheten var jo ikke engang innenfor synsfeltet mitt da jeg gikk fra fast jobb til et spareblussliv på lykke og fromme.
Som du vet er månedsforbruket mitt begrenset, men det går fortsatt rundt uten at jeg tenker over at jeg mangler noe som helst. Jeg skulle gjerne gått oftere i teater og på kino, spist ute og kanskje gått på en konsert dann og vann, men jeg gjorde faktisk ikke dette så ofte da jeg jobbet fulltid heller, det er bare jeg som nå har fått mer tid til å følge med på hva som tilbys rundtom.
Jeg har ikke blitt rik på penger av å være med på oppsetningen «Les Misérables», men det har vært en enormt fin opplevelse, litt sånn bare én gang i livet. Jeg har lært mye om både teater og meg selv, og jeg har møtt mange fine folk. Og inntekten har vært god sånn sett at den har vært forutsigbar, nesten som fast lønn hver måned. Når det applauderes den 18. mars avsluttes mitt sju måneder lange teatereventyr, så denne inntekten kan jeg ikke støtte meg på så mye lenger. Da blir det tid til mer film igjen, og på den fronten ligger det an til å bli et spennende år!
Jeg har ligget litt lavt i vinter, nettopp fordi jeg tenkte at teateret tar nok av den tidskontoen. Jeg vil jo gjerne skrive litt også, og nettbutikkene tar tid selv om jeg prøver å begrense det. Siden jeg var utenlands det meste av desember, ble det nesten ingen filmjobbing i årets siste måned, og dermed blir det heller ikke inntekter nå i januar - honorartene utbetales som oftest måneden etter. I januar har jeg dessuten vært litt slapp med å jakte filmjobber, det så lenge ut til at det ble null oppdrag. Men forrige fredag skjedde det utrolige at jeg ble kontaktet av fire ulike produksjoner på samme dag. Mandagen etter fikk jeg enda et tilbud, og senest i går, torsdag, sikret jeg ytterligere to dagers filmjobb.
Jeg merker at jeg ikke lenger er like interessert i ordinære statistjobber, og dessuten har jeg litt høyere honorarkrav, dvs det må monne litt for at jeg skal takke ja til en jobb. Hvis jeg krever 1000 for en dag, faller mange utlyste oppdrag under radaren min. Jeg synes jeg har nok erfaring nå til å ta færre jobber enn før, forutsatt at de er litt bedre betalt. Målet mitt for 2018 er akkurat like beskjedent som i fjor: Å tjene 2.000 pr måned på filmoppdrag, altså i tillegg til teaterjobben. De periodene jeg står på eller er spesielt heldig med jobbtilbudene, topper jeg lett dette budsjettmålet.
Mange oppdrag er faktisk mer krevende nå enn før. Jeg må spille, ha god kontroll på mimikk og kroppsspråk, eller kanskje snakke annen dialekt. Oftere enn før spiller jeg en navngitt karakter, og jeg synes også at jeg blir behandlet annerledes av produksjonsselskapene. Jeg har sjelden møtt noe annet enn respekt, men nå henvender de seg til meg litt mer som til en skuespiller enn en statist. Noen har sett noe jeg har gjort tidligere og forventer at jeg kan prestere noe. Det er både smigrende og litt skummelt. Nå er jeg faktisk booket til en håndfull filmjobber helt fram til mars. Det kanskje mest spennende oppdraget, som riktignok ikke er 100% avklart ennå, omfatter hele fire uker med nesten daglige opptak, for et annet har jeg fått beskjed om å holde av tolv dager - langvarige oppdrag som dette er nytt av året.
Heldigvis synes jeg ennå at alt er bare gøy, jeg blir ikke stresset av å få instrukser om å gjøre noe eller uttrykke noe som er utenfor komfortsonen min, eller som jeg ikke vet om jeg får til. Det er heller ikke så kleint at det står en stab på 10-15 personer og studerer meg mens jeg spiller - alt rundt meg greier jeg heldigvis å stenge ute. Jeg ville nok ha stresset mer hvis jeg hadde hatt ambisjoner om å bli skuespiller. Selv om jeg er spent på hvor langt jeg kan drive dette, er jeg for gammel til å være naiv. Dessuten vil jeg jo gjerne bruke tiden min på så mye mer enn film og teater.
Jeg oppdaterer fortsatt oversikten som viser hvilke jobber jeg har hatt. Jeg har ikke lagt inn oppdrag hvor det ennå ikke er bekreftet at jeg faktisk får jobben, og i tillegg har jeg jo prøvefilmet for en del produksjoner hvor det ble gjort endringer eller jeg rett og slett ikke ble førstevalget. Dette er jo også erfaringer, men jeg synes at det blir litt søkt å ta dem med i oversikten.
Alt jeg har gjort så langt kjennes som tilfeldigheter. Eller er det meningen at jeg skal jobbe med dette? Jeg er neimen ikke sikker på hvorfor jeg har fått til såpass mye på dette området. Følger du med her på bloggen får du vite hva dette året bringer...
Hei! Veldig spennende å høre om dine tanker rundt alt dette du arbeider med innenfor film og teater! Skjønner godt at du kan tillate deg å være litt klar på hva du vil gjøre av disse jobbene ettersom du nå har litt mer erfaring å vise til. Og jeg er sikker på at du opplever en hel del som du tar med deg videre som erfaring.
SvarSlettJeg har hørt andre innenfor film og teater også snakke om at de må legge om dialekten i den aktuelle filmen/ teaterstykket, det høres veldig imponerende og spennende ut!
Hei - litt forsinket. Det jeg synes er aller finest med film og teater er egentlig at jeg nå er blitt rimelig trygg på meg selv. Jeg fikser ikke alt, men er ikke redd for å prøve, og så må andre vurdere om det kan brukes. Før var det litt stress å skulle spille, men vanligvis handler det jo bare om å utføre ting akkurat sånn som man gjør det ellers. Å være helt vanlig får jo de fleste til :)
SlettVedr dialekt så er det først og fremst på opplæringsfilmer jeg har snakket annerledes, gjerne fordi også innvandrere skal forstå dialogen lettere, og det er jo greit nok.