En tradisjon blir til - det nærmer seg ny skrivereise

Det sies at nye tradisjoner etableres først ved tredje gjennomføring, så i år blir min årlige skrivereise til syden en ekte tradisjon! Det er nesten litt rart at jeg har fått til denne utskeielsen hver vinter, for det koster jo mye mer enn bare å være her hjemme i Oslo. I år har jeg nok vært litt sløvere enn vanlig med å tjene penger, faktisk har ingenting gått spesielt bra, så det var lenge litt usikkert om jeg kunne bestille denne reisen. Men noen ganger satser jeg allikevel, og så ordner det seg...

Du som har fulgt meg en stund vet at disse reisene skjer på et budsjett som de færreste forbinder med syden, derfor reiser jeg likegodt alene. Jeg spiser f.eks. nesten aldri på restaurant, går knapt ut for å ta meg en drink, kjøper null og nix på stranden og går ingensteder hvor det koster noe å komme inn. Jeg kan selvfølgelig slå meg løs en gang iblant, men tak over hodet i flere uker koster, og noe mer har jeg egentlig ikke råd til. Alt i alt blir merkostnadene på  ti-tolv tusen. At jeg greier å fnansiere denne tradisjonen uten fast jobb eller noen form for bidrag fra NAV høres jo fantastisk ut, men så ligger det vel i kortene at jeg nedprioriterer en del kostnader i løpet av året som før eller senere vil ha fått et etterslep. Som vedlikehold og nye klær, for å nevne noe.

Så lurer du kanskje på hva jeg egentlig får ut av en sånn skrivereise? Første vinteren var jeg borte i fem uker, og i fjor reduserte jeg det til tre uker - litt fordi jeg valgte å bo på samme sted hele tiden i motsetning til første turen, da jeg reiste litt rundt og bodde på fem forskjellige adresser. Det blir nok litt kjedeligere å bo på bare ett sted - d.v.s. jeg kjeder meg jo ikke direkte, men hverdagene tar mer grep når dagene og omgivelsene er like, og det kan også gå utover inspirasjonen til å skrive. I år har jeg faktisk ikke tid til mer enn tre korte uker p.g.a. teaterforestillingene.

Hjemmekontoret er med meg på disse reisene, og jeg følger opp både nettbutikker og aksjer. Kanskje skriver jeg et par noveller, og jeg har også solgt tekster mens jeg var på reise. Jeg jobber nesten hver eneste dag, men noen turer ut i solen blir det selvsagt også tid til. Det kan jeg kombinere med å fotografere motiver til nye designer i nettbutikkene. Jeg har flere produkter inspirert av skrivereisene som selger bra. Palmer, kaktus, sand og sånn har tydeligvis appell hos mine amerikanske kunder, og jeg lager gjerne enda flere produkter basert på tropiske motiver, som jo ikke kan knipses like lett her hjemme.

Hovedmålet med reisene er imidlertid å skrive mye, og de andre oppgavene begrenses. Det blir færre forstyrrelser enn her hjemme. Jeg er utilgjengelig for filmjobber og kontakten med venner og familie begrenser seg til epost of tekstmeldinger. Er jeg i en skriveboble og trenger en pause, er det perfekt med et glass og litt sol på terrassen, kanskje litt småprat med en nabo, før jeg returnerer til tastaturet. Står jeg fast tar jeg meg kanskje en spasertur i et område hvor jeg ikke har vært før, mens jeg tenker gjennom den situasjonen jeg skriver om, og ofte får jeg noen ideer som kan prøves ut.

Årets skriveprosjekt blir sannsynligvis en ny roman! Jeg har nevnt «Prosjekt håp» (arbeidstittel) før, jeg skulle ha startet på den for lenge siden. Den blir mye enklere å skrive enn «Vitenskapsromanen» fordi den tøtsjer fantasy-sjangeren og jeg godt kan bruke egen fantasi i stedet for å gjøre research.  Jeg skal fortelle mer om dette prosjektet senere, men akkurat nå gleder jeg meg til å komme i gang og ikke minst til å teste ut en, for meg, helt ny arbeidsform.

Jeg har også lekt litt med tanken om å skrive en ukebladroman mens jeg er på årets skrivereise, siden jeg jo lykkes bra med novellene bør en sånn føljetong være mulig å få til. Jeg kunne til og med latt handlingen foregå i syden. Men, jeg har vel bestemt meg for å være flink og heller holde meg til den opprinnelige planen.

Ja, disse skrivereisene fungerer selvfølgelig også litt som en gulrot gjennom året. Hvis jeg jobber så bra at jeg tjener nok til en reise, ja så drar jeg! Så, på sett og vis er det også noe jeg kan strekke meg etter, eller et uttrykk for at jeg faktisk kom i mål. Du tenker kanskje at det må da bli veldig ensomt, men forfattergjerningen er jo ensom uansett hvor man befinner seg, og jeg skriver best når jeg er alene. De eneste gangene jeg har savnet sosialisering, er når jeg står bom fast og ikke får til noe på tastaturet. Jeg er flink til å prate med naboer og folk rundt omkring, dessuten har det hendt at jeg spiser lunsj med gamle kjente, som ferierer i nærheten.

Det er ennå en drøy måned til jeg pakker kofferten, og før det rekker jeg å dele en veldig spennende nyhet her på bloggen! Kanskje allerede i neste uke. Hu hei, hvor det går! :)