2. februar 2017

Hva er egentlig poenget med denne fortellingen?

Jeg jobber med "vitenskapsromanen" hver eneste dag nå. Selv om den kanariske terrassen lokker med solskinn, sitter jeg for det meste inne i bungalowen og skriver. Det blir stadig lengre mellom pausene i solen. Og det er vel et rimelig godt tegn, for det må jo bety at jeg er i en god prosess. Kan ikke akkurat kalle det en skriveboble, men jo, jeg har i det minste funnet roen. Når jeg ikke skriver, kverner fortellingen i bakhodet - og når sant skal sies får jeg faktisk gjort en del også når jeg sløver på stranden i et par timer. Men, her er det også mange nye utfordringer, mye tvil og usikkerhet, og ikke minst har jeg allerede stilt meg selv det forferdelige spørsmålet som jeg tror enhver forfatter frykter så sent i et pågående prosjekt: Hva er egentlig poenget med å skrive dette manuset?

Min nye venninne lurer på om jeg snart skal ta en pause.
For tvilen har manifestert seg - ganske sterkt også, vil jeg si. Mens jeg leser og korrigerer, og faktisk har mange synspunkter på hva som bør endres, mister jeg stadig mer av den opprinnelige visjonen av syne. Jeg trodde virkelig sterkt på ideen da jeg satte i gang for et drøyt år siden. Jeg mente at jeg hadde en fortelling å dele, at den var viktig for meg personlig samtidig som den ville appellere rimelig greit til andre. Jeg tenkte at temaet var i tiden, og at historien var så original at et forlag vil fatte interesse på grunn av tematikken, selv om selve teksten ikke helt holder mål. Det store målet mitt er tross alt ikke utgivelse, men å komme i dialog med et forlag. Det ville gitt meg så enormt mye når jeg senere skal jobbe med nye manus - for det skal jeg jo! Og om de til og med vil gi tommel opp for "vienskapsromanen", ser jeg ikke for meg noen snarveier, men vet at det vil bety flere års arbeid som kanskje ender med at manus ikke blir utgitt likevel. Men alt dette ville vært greit.

Nå, derimot, har jeg helt andre følelser for prosjektet. Visjonen er mye svakere, jeg har mistet litt troen på at dette er så gjevt. Jeg kjenner heller ikke lenger igjen meg selv i selve ideen - er det virkelig så viktig for meg å bruke mer tid på dette?

Litterært gjenstår uendelig mye arbeid, selv om jeg altså ikke på noen måte strekker meg etter det perfekte. I første omgang går ideen foran det litterære, men samtidig er jeg klar over at det kreves en viss kvalitet for at leseren skal kunne se ideen. Jeg tror ikke engang at jeg skal begynne å lekse opp alle manglene som jeg foreløpig er klar over. Jovisst kan jeg fortsatt kose meg med å skrive mer, og arbeidsøktene her i bungalowen er fortsatt trivelige, selv om jeg har mistet litt av troen. Karakterene er for svake. Motivene halter. Omgivelsene er nærmest fraværende. Alt for mye av teksten er hovedkarakterens tankegods istedet for handling og dialog. Språket er stivt og så omstendelig at det gir inntrykk av at hovedkarakteren Sebastian er en olding, og ikke midt i livet.

Jo, jeg skal følge planen min som er å jobbe med dette manuset hver dag. Det gjenstår ennå nesten to uker av denne skrivereisen, og selvfølgelig kan det fortsatt skje små mirakler. Jeg er sikkert ikke den første som tviler på eget manus. Jeg ville nok taklet det bedre hvis manus var så godt som ferdig, da slår sikkert tvilen inn hos de fleste, men her gjenstår det så mye at jeg kan rett og slett ikke feie tvilen bort. Det kan sikkert snu opp igjen, men jeg tror vel ikke at jeg vil finne tilbake til den opprinnelige troen på dette prosjektet. Jeg håper at jeg tar feil der...

PS: Billedteksten ga ikke plass til så mye info om min nye venninne, en lokal katt som er jevnlig på besøk. Hun er rimelig selskapssyk og har verdens søteste blikk! Jeg slipper henne ikke inn, noe jeg mistenker at forrige gjest gjorde. Men jeg prater ofte litt med henne når jeg sitter ute på terrassen.

6 kommentarer:

  1. Gjett om jeg kjenner meg igjen... Det å være allmektig skaper kan være berusende og fylle en med gode følelser. På den andre siden kjenner du på det ensomme ansvaret. Alle små og store beslutninger i prosjektet er det du som må ta, til og med så eksistensielle og innfløkte spørsmål som: Er dette liv laga?
    Du har jobbet mye med teksten, mange timer er allerede investert. Hvis du kutter over nå, er alle de timene bortkastet, i alle fall kan det føles sånn.
    For meg har det vært godt å tenke at jeg er en lærling - har holdt på i mange år og antakelig blir jeg aldri utlært! Det har vært nyttig for meg å tenke at jeg er i en læreprosess. Derfor har jeg aldri tenkt at noe har vært bortkastet, for jeg har i alle fall lært noe mens jeg har holdt på, samme hvor mye fram og tilbake det har vært og hvor dårlige resultater jeg har oppnådd.
    Det kan være ting du lærer om skriveprosessen nå som gjør at du for neste store tekst du går løs på, velger en annen metode eller innfallsvinkel. Men det er ikke sikkert. Det kan være noe intuitivt i måten du har nærmet deg prosjektet på nå, som er din beste måte å jobbe på.
    Alle prosjekter består av noen doser, eller noen dager med tvil. Noen dager da det butter, stritter i mot, alt fyller deg med en dårlig følelse for prosjektet. Men det kan snu. Det kan være at du ser for svart på det akkurat nå. Det kan være en ny ide som plutselig kommer inn fra siden, som redder hele greia, som virkelig tilfører historien noe verdifullt, et genialt vendepunkt eller hva vet jeg.

    Hvis du føler nå at du mister kontakten med selve ideen, selve kjernen, så kan det være frustrerende. Men det kan også være historien som vokser, som får en selvstendig kraft, som gjør at historien lever videre, ut over det du selv hadde greid å klekke ut før du begynte å kna.
    Historier kan ofte ha et eget liv, enten det kommer av personene og deres egenvilje, eller hva som egentlig gjør det. Kanskje du skal våge å gi slipp på det du hadde tenkt deg i utgangspunktet, det historien startet med? La historien skli litt ut over rammen du opprinnelig tenkte og se hva som skjer?

    Alternativet er å gå mer skjematisk til verks. Lag et kart over handlingen slik du mener den skal/burde være; finn tilbake til utgangspunktet ditt. Rensk eller tilfør etter hva som passer til dette kartet.

    Det er bare du som vet.
    Jeg ønsker deg virkelig lykke til!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Randi, og takk for utfyllende og fin kommentar! Jo, jeg kan ikke gi meg nå, sånn like før innspurten, men det ville vært hakket greiere om jeg hadde en litt mer optimistisk tilnærming til den jobben som gjenstår. Det meste av det du skriver stemmer her også, og jeg er inneforstått med at historien skal få lov til å utvikle seg. Jeg klandrer vel kanskje først og fremst meg selv for atf jeg ikke har holdt godt nok fast ved troen på den opprinnelige tanken. Jeg har tillatt visjonen å bli fjern, heller enn at jeg har jobbet med den og funnet nye veier å gå som en del av en naturlig utvikling. Jeg tror på at hvis jeg hadde jobbet raskere og mer intensivt ville det opprinnelige vært het fint. Jeg forholder meg fortsatt til opprinnelig skisse, men ser at jeg må justere litt her og der, for å få en bedre progresjon i fortellingen. Men alt dette er jo vanskelig for meg som nybegynner, uten å ha noen å sparke ball med. Ja, en ensom allmektig skaper... :)

      Slett

  2. Å tvile på eget manus er naturlig. Alle førsteutkast er dårlige og de skal ha lov til å være det. Derfor er din oppgave å skrive et førsteutkast ferdig som du skal revidere. Å endre ideer eller hele manuset på veien er naturlig fordi du jobber med levende og organisk materiale. Og husk at ingen bok er født ferdigskrevet og det kan være mange omskrivinger og upubliserte tekster bak en utgivelsehistorie. Jobb, skriv, nyt de gode dagene, overlev stormene og heia deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Fivrelden, takk for oppmuntringen! Jeg liker godt å se manus som noe organisk som skal utvikles, men samtidig er jeg nok litt kontrollfreak, og liker godt å bestemme over det som skapes. Jeg slakker tømmene iblant, men det kan være krevende å endre ståsted eller hovedfokus for fortellingen etter at så mye jobb er gjort. Nå har manus i tillegg hvilt i flere måneder, og det er vel bare å innse at denne gjennomgangen vil bli til det bedre. Jeg gleder meg imidlertid til å få sendt avgårde førsteutkastet, hvis det har noe for seg, men ikke holder mål, håper jeg å få en såpass nyansert tilbakemelding. Har hele februar til å justere, så ennå kan smarte ideer bli omfavnet. God helg!

      Slett
  3. Hei!
    Leit å høre at du har mistet litt troen på bokprosjektet ditt. Jeg kjente meg igjen, da jeg også har et prosjekt jeg var veldig opptatt av for noen år siden og trodde jeg skulle få i mål, men som jeg etter hvert mistet litt troen på. Jeg har innsett at kanskje er det ikke for sent for det prosjektet, men at jeg må gjøre litt om på det, tenke litt i andre retninger enn slik planen var. Kanskje er det sånn hos deg også? Lykke til!

    PS: Så hyggelig at du har fått deg en ferievenn :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Gro Jeanette, takk for kommentar! Dette er sannsynligvis en ganske vanlig situasjon. Mitt problem er at jeg ikke har skrevet noe så omfattende før (det jeg skrev for 25 år siden regner jeg ikke med), så jeg mangler erfaring på å gjenkjenne stemningen, og å vite hvordan jeg skal gripe det an. Det er sikkert mange eksempler på at utvikling av et manus bort fra original idé kan gjøre manus svakere. Det er helt sikkert mange eksempler på at en sånn oppgitt periode kan føde akkurat den ideen som trengs for å komme i mål. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det, og det kjennes litt feil å bare kjøre på i samme spor som før. Merker at underbevisstheten jobber med plott etc, så kanskje kommer jeg på noe smart, forhåpentligvis mens det ennå er tid til å gjøre noe med det. For jeg har tenkt å sende fra meg manus 1. mars uansett... :)

      Slett

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]