Hva er egentlig poenget med denne fortellingen?

Jeg jobber med "vitenskapsromanen" hver eneste dag nå. Selv om den kanariske terrassen lokker med solskinn, sitter jeg for det meste inne i bungalowen og skriver. Det blir stadig lengre mellom pausene i solen. Og det er vel et rimelig godt tegn, for det må jo bety at jeg er i en god prosess. Kan ikke akkurat kalle det en skriveboble, men jo, jeg har i det minste funnet roen. Når jeg ikke skriver, kverner fortellingen i bakhodet - og når sant skal sies får jeg faktisk gjort en del også når jeg sløver på stranden i et par timer. Men, her er det også mange nye utfordringer, mye tvil og usikkerhet, og ikke minst har jeg allerede stilt meg selv det forferdelige spørsmålet som jeg tror enhver forfatter frykter så sent i et pågående prosjekt: Hva er egentlig poenget med å skrive dette manuset?

Min nye venninne lurer på om jeg snart skal ta en pause.

For tvilen har manifestert seg - ganske sterkt også, vil jeg si. Mens jeg leser og korrigerer, og faktisk har mange synspunkter på hva som bør endres, mister jeg stadig mer av den opprinnelige visjonen av syne. Jeg trodde virkelig sterkt på ideen da jeg satte i gang for et drøyt år siden. Jeg mente at jeg hadde en fortelling å dele, at den var viktig for meg personlig samtidig som den ville appellere rimelig greit til andre. Jeg tenkte at temaet var i tiden, og at historien var så original at et forlag vil fatte interesse på grunn av tematikken, selv om selve teksten ikke helt holder mål. Det store målet mitt er tross alt ikke utgivelse, men å komme i dialog med et forlag. Det ville gitt meg så enormt mye når jeg senere skal jobbe med nye manus - for det skal jeg jo! Og om de til og med vil gi tommel opp for "vienskapsromanen", ser jeg ikke for meg noen snarveier, men vet at det vil bety flere års arbeid som kanskje ender med at manus ikke blir utgitt likevel. Men alt dette ville vært greit.

Nå, derimot, har jeg helt andre følelser for prosjektet. Visjonen er mye svakere, jeg har mistet litt troen på at dette er så gjevt. Jeg kjenner heller ikke lenger igjen meg selv i selve ideen - er det virkelig så viktig for meg å bruke mer tid på dette?

Litterært gjenstår uendelig mye arbeid, selv om jeg altså ikke på noen måte strekker meg etter det perfekte. I første omgang går ideen foran det litterære, men samtidig er jeg klar over at det kreves en viss kvalitet for at leseren skal kunne se ideen. Jeg tror ikke engang at jeg skal begynne å lekse opp alle manglene som jeg foreløpig er klar over. Jovisst kan jeg fortsatt kose meg med å skrive mer, og arbeidsøktene her i bungalowen er fortsatt trivelige, selv om jeg har mistet litt av troen. Karakterene er for svake. Motivene halter. Omgivelsene er nærmest fraværende. Alt for mye av teksten er hovedkarakterens tankegods istedet for handling og dialog. Språket er stivt og så omstendelig at det gir inntrykk av at hovedkarakteren Sebastian er en olding, og ikke midt i livet.

Jo, jeg skal følge planen min som er å jobbe med dette manuset hver dag. Det gjenstår ennå nesten to uker av denne skrivereisen, og selvfølgelig kan det fortsatt skje små mirakler. Jeg er sikkert ikke den første som tviler på eget manus. Jeg ville nok taklet det bedre hvis manus var så godt som ferdig, da slår sikkert tvilen inn hos de fleste, men her gjenstår det så mye at jeg kan rett og slett ikke feie tvilen bort. Det kan sikkert snu opp igjen, men jeg tror vel ikke at jeg vil finne tilbake til den opprinnelige troen på dette prosjektet. Jeg håper at jeg tar feil der...

PS: Billedteksten ga ikke plass til så mye info om min nye venninne, en lokal katt som er jevnlig på besøk. Hun er rimelig selskapssyk og har verdens søteste blikk! Jeg slipper henne ikke inn, noe jeg mistenker at forrige gjest gjorde. Men jeg prater ofte litt med henne når jeg sitter ute på terrassen.