19. oktober 2014

Kan man leke seg til en ny virkelighet?

Det er bare to uker til hverdagen min endres betraktelig. Jeg er spent, for dette er mye større for meg enn et vanlig jobbskifte. Jeg skal bruke dagene på aktiviteter som jeg i 30 år som yrkesaktiv har forvist til kveld og natt. Endelig skal dette snu, og nå er det selve arbeidsdagen som skal brukes til det som jeg aller helst ville gjøre! Nå skal den delen av meg, som jeg har holdt langt der i bakgrunnen i alle år, få full oppmerksomhet!

Arbeidsoppgavene er jeg bare kjent med fra hobbyrelatert aktivitet, eller fra lange tankerekker om hva jeg egentlig ville brukt ukene til hvis jeg kunne velge. Jeg er ikke skolert, og kan ikke skifte jobbfelt uten å gi slipp på fast inntekt. Men så har jeg altså grublet meg fram til at jo, jeg hopper likevel!

En ting jeg har fundert på er om det er mulig å late som om man er noe man ikke er, og så blir man det til slutt. Kan jeg bli skribent hvis bare alle beslutningene og aktivitetene mine styrer i den retningen? Nå tenker jeg ikke skribent som utdannet journalist, det blir så klart et helt annet nivå (enn så lenge), men hvis jeg starter hver dag med å holde meg oppdatert innen visse felt, bruker noen timer daglig på å skrive, tenke, mene. Lar det skinne gjennom gradvis for omgivelsene mine at jo, jeg jobber som skribent. Snart refererer naboene til meg som "han skribenten", kassamannen vet hvilke tidskrifter og aviser "skribenten" pleier å kjøpe. Og gjennom debattfora og blogging får flere og flere stemplet meg som skribenten.

Altså noe jeg strengt tatt ikke er, siden jeg knapt nok har hatt en eneste mening på trykk noe sted. Men ved å skape seg et slags omdømme kommer kanskje også oppdragene? Og noen kroner inn på kontoen?

Jeg grubler videre; kan jeg leke meg fram til å bli fotokunstner? Kan jeg late som om jeg er forfatter? Kan jeg leke at jeg er en spilldesigner eller webutvikler?

Om to uker er det vel nettopp dette jeg skal gjøre. Bare sette i gang uten egentlg å ha noen gode hjelpere der ute. De jeg kjenner vil gi meg mange klapp på skulderen, men ingen oppdrag. Det blir mange timer hver uke hvor jeg later som om jeg er noe som jeg ikke var for noen måneder siden. Selvsagt setter jeg meg mål, men jeg regner nok med noen mistrøstige dager underveis hvor jeg innser at målene utvikles i større tempo enn jeg selv.

Men motet skal jeg prøve å holde fast på! Fanen må svinges relativt høyt på hjemmekontoret uansett om andre tror på leken min eller ikke. Når noen spør så må jeg våge å svare at jo, jeg jobber faktisk som skribent/forfatter/fotokunstner/webutvikler/spilldesigner.

Blir det helt sant hvis jeg bare får sagt det ofte nok?

2 kommentarer:

  1. Veldig inspirerende å lese denne bloggposten! Og det der med å skrive på småting i tillegg til ditt store prosjekt, tror jeg kan være både motiverende og givende. Det store prosjektet vil kanskje ta lang tid, og da kan det være fint å se at du kanskje likevel kan få små-artikler eller annet på trykk innimellom. Jeg gjør det slev også, både fordi jeg synes det er givende, men også for liksom å vise utad skribentmessig at jeg er her ennå :-) Det går også an å gjøre andre ting; Man kan skrive dikt eller sanger til konfirmasjoner i familien eller andre festlige anledninger. Ikke på oppdrag, men fordi du har lyst til å prøve deg og vise at du tør å satse litt :-) Synes du er heldig jeg, tenk å få starte hele skribentløpet om igjen og bestemme hva som skal få være med, da gitt! Nå er det straks bare å spisse blyantene :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Jeg har jo litt sånn briste-eller-bære planer i starten, må satse på korte fortellinger sånn at jeg liksom kommer i gang, og får litt feedback før det går vinter og vår. Større prosjekter blir det nok, men selv om jeg kommer til å skrive litt på flere store, blir det helt uten hastverk. Ja, blyantene spisses (kanskje jeg også renser tastaturet, hehe).

      Slett

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]