29. juli 2016

Nå er avgjørelsen tatt!

Du som følger bloggen vet at jeg har grublet mye de siste ukene. To år med jobbpermisjon går mot slutten, en kreativ pause fra en fast stilling hvor jeg i mer enn 20 år har jobbet mest med økonomi og administrasjon. Nå er tiden kommet for å ta den vanskelige avgjørelsen med to mulige utfall:

Jeg kan enten se denne reisen som avsluttet og returnere til gamlejobben, vel vitende om at det jeg har utrettet i permisjonen har bidratt til en udelt positiv periode i livet mitt. Jeg kan være fornøyd med meg selv for at jeg i det hele tatt var modig nok til å prøve. Kanskje kan de nye erfaringene bli nyttige i gamlejobben. Tilbake i fast jobb med god lønn legger jeg dessuten alle økonomiske bekymringer bak meg.

Eller - jeg kan si fra meg gamlejobben for alltid og fortsette den reisen jeg har vært på i snart to år. Det betyr mer tid til å leke, men også usikker økonomi. Jeg vil kunne videreutvikle det jeg har startet, og kanskje også utforske noen nye områder. Hvis jeg etter hvert ser at det likevel ikke går rundt, finnes ikke lenger gamlejobben der for meg, og jeg må istedet finne meg en helt ny jobb - noe som trolig kan bli en utfordring for en som er godt voksen.

Så, hva tror du at jeg har bestemt meg for? Jo, jeg velger faktisk å fortsette denne fantastiske reisen! Jeg er klar over at jeg gambler litt nå, kanskje søker jeg også den spenningen? Men er det noe de siste to årene har lært meg, så er det jo nettopp at hvis du bare prøver så kan du lykkes rimelig bra med det du drømmer om å gjøre! Når det nødvendige første skrittet er tatt, kan en ny og større horisont åpenbare seg. For mulighetene blir flere etter hvert som man går, det har jeg jo selv erfart. Og jeg har mye mer jeg vil utforske, og der jeg allerede har gjort en innsats kan jeg jo prøve å jobbe enda litt hardere!

I dag har jeg sendt den litt vanskelige beskjeden til tidligere arbeidsgiver om at jeg ikke kommer tilbake. Jeg vet at flere tenker at jeg må ha gått fra vettet, og det får de bare mene. Kanskje måler vi suksess på helt forskjellige skalaer, kanskje har jeg fått et verdisyn som jeg ikke hadde før. Eller kanskje har jeg endelig skapt meg en jobbhverdag som harmonerer bedre med den personen jeg alltid har vært.

Jeg har tidligere blogget om at jeg tror på at det er mulig å oppnå nesten hva som helst, hvis bare viljen er sterk nok. Nå som jeg har forsøkt ser jeg absolutt ingen grunn til å endre mening! For meg betyr det å lykkes at jeg utvikler ideer og personlig talent i riktig retning, vel så mye som å oppnå anerkjennelse og økonomisk gevinst. Det handler jo aller mest om å oppnå noe - smått eller stort. Jeg kan være tilfreds med små skritt så lenge jeg er fornøyd med retningen. Så får de store resultatene komme når de vil.

Nå forventer jeg en enda tøffere økonomisk hverdag allerede i høst, og løsninger har jeg tenkt litt på. Noe har jeg jo tjent i permisjonen, og hvis jeg bare jobber enda hardere og mer målrettet, eller utforsker og lykkes bare litt på helt nye områder, vil jeg sannsynligvis kunne øke inntektene mine. Og hvis det fremdeles ikke går rundt (her finnes det jo ingen garantier), får jeg heller prøve å finne meg en ordinær "strøjobb" for en periode - deltid eller prosjekt vil jo være ideelt nå. Men sånn generelt tenker jeg at det ordner seg nok!

For dette har jeg faktisk tenkt å få til!

25. juli 2016

Kan jeg si fra meg fast inntekt - forever?

I flere av de seneste innleggene har jeg argumentert for og imot det å gi endelig avkall på gamlejobben. Jeg er klar over at mye av dette er mer interessant for meg selv enn for deg som titter innom, men det kjennes nyttig for prosessen å formulere setningene, og dessuten å ha noe å se tilbake på nå som jeg snart må bestemme meg. Det er bare en uke igjen til jeg bør ha tatt en beslutning!

Jeg er ikke i tvil om at innholdet her på hjemmekontoret er mer personlig givende for den lekende siden av meg, enn de oppgavene jeg har jobbet med i et par tiår. Det finnes dessuten flere prosjekter jeg ennå ikke har våget å sette i gang. Sånn sett er det fristende å bli værende på hjemmekontoret litt til. Det kommer helt sikkert en dag hvor jeg går lei, men sånne dager kommer jo uansett hva man jobber med.

Det er økonomien som gjør valget dramatisk, for alle trenger vi jo penger. Jeg har ingen kostbare vaner, og jeg har faktisk ikke savnet noe materielt i løpet av disse to årene med ulønnet permisjon. Men jeg ser jo faren for at jeg kan komme til et punkt hvor det ikke lenger er like ok å telle på kronene.

Økonomisk har det gått mye greiere enn jeg så for meg da jeg hoppet høsten 2014. Det har faktisk gått rimelig greit rundt i snart to år uten å bruke noe særlig av sparepengene, alt takket være stålvilje og mikroskopisk forbruk. Hvis jeg ser på meg selv som en gründer, så er det jo ganske vanlig at den første tiden er tøff, og i et sånn bilde har jeg greid meg tålig bra. Men hva med fortsettelsen? Det er vel den som må veie tyngst akkurat nå. Ekte gründere lykkes jo etter hvert, eller de gir opp. Hvis jeg fortsetter, men ikke gjør det noe bedre i mitt tredje år enn nå, hva så? Det er sikkert ikke like ok å gå akkurat i null resten av livet. Finnes det noe potensiale for å øke innsats og belønning bare litt?

Inntektene mine kommer i rykk og napp, og det er stort sett snakk om små summer. Det er en fordel at de kommer fra ulike hold, da jevner det seg litt ut selv om inntekten fra én aktivitet skulle utebli en måned eller to. Utfordringen framover blir at de fleste av disse inntektskildene jo er utrygge. Jeg må regne med at det kommer en dag hvor jeg ikke lenger får solgt flere noveller fordi nye penner skal få sjansen - eller fordi jeg rett og slett går tom for ideer. Jeg vet ikke når Englegrisen er tom, det kan når som helst bli stopp i utbytter fra de selskapene som jeg har investert i. Jeg vet ikke når nettbutikkene mine tørker opp. Eller når jeg er oppbrukt på statistfronten. Hvis alle disse inntektene reduseres samtidig, blir det utvilsomt tøffe tak. Er det naivt å tro at bortfall av inntekt ikke vil ramme flere områder samtidig?

Men - jeg kan også se en fortsettelse av min kreative periode som en slags mellomstasjon før jeg starter jakten på en helt ny ordinær jobb. Nå vet jeg jo at jeg ikke trenger en full stilling, prosjektjobbing kan også være aktuelt. Det kan lettere kombineres med bl.a. skriving, enn hva gamlejobben kan. Men kan jeg egentlig regne med å få noen ny jobb i det hele tatt hvis de andre prosjektene mine svikter? Arbeidsmarkedet er vanskelig, og alderen min er jo heller ikke noe trumfkort, akkurat.

Det som er helt sikkert er at hvis jeg skal satse på noe kreativt, er ikke gamlejobben noe alternativ. For da blir jo alt som før. Nesten litt tilbake til start.

Nå lover jeg å ikke skrive mer om dette før jeg har bestemt meg! :)

God sommer!

22. juli 2016

Smykketyven i Hjemmet denne uken

Jeg hadde planlagt et annet blogginnlegg, men så viste det seg at jeg har enda en novelle på trykk denne uken, og siden Hjemmet nr 29 fortsatt er i handelen tenkte jeg å smette inn denne lille ekstraoppdateringen. Det er nemlig første gang jeg har noveller i to ulike blader samme uke, litt stas bare det :)

Illustrert av Erlend Tønnesen
Krimnovellen "Smykketyven" er naturlig nok litt snillere enn novellen i Vi Menn. Hovedpersonen har omsider fått tilgang til huset hvor det befinner seg et verdifullt smykke som han skal stjele, men så viser det seg at han allikevel ikke er alene i villaen. Litt romantikk blir det også plass til.

Nå blir det nok ikke flere noveller på trykk før utpå høsten, og bloggen vil fokusere på andre temaer. Neste oppdatering kommer allerede om et par dager.

Ønsker deg en riktig fin sommer!

18. juli 2016

Novellen «Svart katt over veien» i Vi Menn

Denne uken kan du lese krimnovellen min «Svart katt over veien» i Vi Menn!

Jeg har tidligere nevnt at jeg vanligvis ikke vet når novellene mine trykkes, derfor blir det heller ikke så mye omtale her på bloggen. Bladene gir meg sjelden noe vink, og det er heller ikke viktig nok til at jeg spør dem. Det er for såvidt greit siden jeg har lært meg å bli ferdig med teksten i det den er solgt. Men Vi Menn sender fortsatt bladet når jeg har med noe, og det er stor stas å finne det i postkassen. Nå dumpet nylig denne ukens utgave (uke 29) i kassen, og der kan du altså lese om en noe uheldig rørleggers møte med fortiden og en svart hannkatt...

Illustrert av Bogdan Bocianowski
Mens jeg skrev denne novellen dukket det opp mange nye tråder og historier underveis. Jeg hadde lyst til å skrive mer om karakterene og hver enkelts historie enn det jeg fikk plass til. Da er det jo ekstra artig å skrive, men faktisk litt vanskelig å begrense seg. Kanskje jeg blir nødt til å skrive en lengre versjon senere, eller kanskje noe av det jeg ikke fikk med her kan brukes i fremtidige noveller.

Jeg er imidlertid ikke så sikker på om leserne vil oppdage alle trådene som ligger der i bakteppet. Og kanskje finnes de fleste bare i forfatterens eget hode? Noen gang er det heller ikke tilstrekkelig å hinte i en ukebladnovelle, for det er jo bare sånn at fortellingene gjerne leses litt raskt, kanskje i konkurranse med et TV-apparat som står på, eller som et kort avbrekk fra noe annet man holder på med. Da er det nok hovedhandlingen som er det viktigste. Men også i hovedfortellingen ligger det denne gangen en alternativ vri og lurer i bakgrunnen, nesten som en parallell historie, og jeg lurer veldig på om folk faktisk leser denne novellen på to ulike måter, sånn som det faktisk er mulig. Tenk om jeg kunne sittet inni alle de lesende hodene rundtom og gjort notater, he-he. Vel, med et opplag på 53.248 (2015) ville jeg nok fått det rimelig travelt, selv om ikke alle leser novellene...

Håper noen får lest! Uansett, ha en flott sommeruke!

14. juli 2016

Ja eller nei til varig hopp

Bare to uker igjen til fristen! Jeg har snart hatt permisjon fra fast jobb i to fulle år, og jeg forbereder meg på å ta en sjefsavgjørelse - skal jeg hoppe helt av gamlejobben? Selv om jeg i utgangspunktet skal returnere til fast jobb, tror jeg ikke at mine gamle kolleger blir overrasket om jeg ikke kommer tilbake. Men har jeg råd til å la være?

Det er tid for litt ja-og-nei grubling igjen. Uansett utfall, så kan det om ikke annet bli artig å se tilbake på resonnementene mine en gang i fremtiden...

Altså, hvorfor skulle jeg velge å fortsette som nå, uten fast inntekt men med anledning til å bruke tid på akkurat de prosjektene jeg vil? Jeg har erfart at det med frihet til å disponere egen tid er en smule overdrevet, for på sett og vis blir jeg uansett låst til visse oppgaver som må utføres, også på de dagene jeg mangler inspirasjon og har mer lyst til å gjøre noe helt annet. Men ja, jeg har færre frister og større frihet her på hjemmekontoret enn i gamlejobben.

Jeg har også erfart at kreative oppgaver er morsommere enn økonomi og administrasjon. Jeg har nok kommet litt nærmere meg selv i denne perioden - har virkelig følt meg i balanse og med uventet lav skulderføring til tross for mikroskopiske inntekter. Jeg har prøvd ut flere prosjekter som jeg fortsatt holder gående. Skrivingen har jeg til en viss grad fått til, selv om jeg ennå har mye å strekke meg etter. Jeg har også hatt lange perioder hvor motivasjon og inspirasjon er borte vekk, da skriver jeg ikke noe. Nettbutikkene er fortsatt i en stigende kurve, selv om jeg nok skulle ønske at den kurven var vesentlig brattere når det gjelder inntektene. Nå i juli har jeg imidlertid daglige salg, noe som er bra m.t.p. at sommeren visstnok er en rolig periode for nettsalg. Men så er det stort sett ett produkt som selger, og det kan naturligvis ikke vare evig.

Men har jeg vært så kreativ og produktiv som jeg forventet? Har jeg utnyttet permisjonen min til fulle? Her må jeg dessverre svare nei. Jeg vet at noen av dere synes jeg er for sreng mot meg selv, og ja, kanskje forventningene lå langt over det realistiske. Jeg har åpnet noen nye dører, og jeg har jobbet rimelig målrettet, men jeg synes kanskje at resultatet målt i kroner er litt puslete i forhold til all den tiden som er brukt. Kanskje er det bare sånn at ting tar tid? Innerst inne tror jeg at jeg vil jobbe hardere og produsere mer hvis jeg vet at jeg ikke har en god jobb i bakhånd, sånn som nå. Det vil rett og slett bli enda mer alvor...

Jeg er litt redd for at jeg ved å returnere til gamlejobben vil gå glipp av flere usannsynlige og spennende muligheter, som kanskje ligger like foran meg i dette løpet. Det har skjedd fine ting som jeg ikke kunne forutse, og det ligger sannsnligvis flere fine ting og venter. Kanskje det tar drøyt to år før det løsner skikkelig for nettbutikkene? Kanskje jeg får kontakt med et forlag hvis jeg sender fra meg «vitenskapsromanen» over sommeren? Kanskje et ukeblad eller en avis vil kjøpe den artikkelserien jeg jobber med og som skal være klar til høsten? Kanskje jeg får en morsom utfordring i forbindelse med en TV- eller filmproduksjon? Jeg har ennå mange ideer som jeg ikke har tatt tak i, egentlig bevisst fordi det kan være greit å fokusere på noen få prosjekter om gangen. Hvis jeg avslutter permisjonen blir det sannsynligvis ingen nye prosjekter, men jeg kan jo uansett fortsette med å dagdrømme? Noen sånne drømmer er dessuten finest før de realiseres.

Jeg skal ikke legge skjul på at det også kan finnes mange nye, positive aspekter ved gamlejobben. Bare det å ha tatt pause i to år bør gi meg nytt syn på flere oppgaver, selve jobben blir kanskje litt annerledes fordi både arbeidsstedet og jeg har forandret oss. Jeg ser på mine erfaringer fra hjemmekontoret som et stort pluss, og dette kan jeg sikkert bruke positivt i gamlejobben.

Det kan også bli positivt å ha kolleger igjen. Her på hjemmekontoret er det til tider ensomt, men så er jo akkurat det en fordel når jeg f.eks. skal skrive noe. Statistoppdragene gir meg mye kontakt med mange flotte folk som jeg møter for første gang. Etter hvert møter jeg mange av de samme igjen og igjen. Det er en grei erstatning for det å ha kolleger til daglig.

Kan jeg kombinere de nye aktivitetene med å gå tilbake til jobben - kanskje i redusert stilling? Jeg har vurdert det litt fram og tilbake, jeg kunne greid meg helt fint med f.eks. 50% stilling. Det ville kanskje gitt litt uro fordi jeg måtte bytte mellom både innhold og jobbmiljø, men den prisen kunne jeg betalt om det ga meg nok tid til å sysle med skriving og nettbutikkene innimellom. Jeg tror egentlig at de kreative aktivitetene ville blitt nedgradert til hobbyer og sjelden få prioritet - akkurat sånn som det var før jeg tok spranget. Men et slags kompromiss kunne det nok vært.

Nei, det blir ikke lett å bestemme seg. Om jeg fortsetter min kreative reise vil nok hverdagen gå greit videre både på hjemmekontoret og på gamlejobben, De greier seg uten meg, jeg greier meg uten dem. Det er nok inntekten min som blir det avgjørende punktet, og akkurat det får jeg gruble litt på i neste innlegg.

Fin torsdag!

8. juli 2016

Morgenstund har gull i munn

Så skulle jeg få oppleve dette også - blogge klokken sju om morgenen! Det sies at en gang er den første for alt. Jeg venter på håndverker som skal fikse noe i regi av borettslaget, greit å være stått opp før de låser seg inn.

Jeg er ikke våken nok til å jobbe strukturert, så da får dette bli en grytidlig øvelse for å komme i gang med dagen noen timer tidligere enn jeg pleier. Tenkte jeg skulle vente med kaffe til klokken ni. Hvis jeg ennå er våken.

Mange som skriver har best flyt om morgenen, kanskje på denne tiden. Så jeg får vel jobbe litt med «vitenskapsromanen» for liksom å teste det ut. Har det noe for seg? Jeg merker i alle fall at kritisk sans fortsatt slumrer, så det er sikkert en fin modus for å skrive uhemmet, la tastaturet få kjøre seg uten at jeg nødvendigvis er så sikker på hvor teksten skal.

Men jeg har flere prosjekter som kunne att godt av en ukritisk morgen boost. Jeg ligger langt etter med novelleskrivingen, og særlig til Vi Menn kunne jeg nok godt ha trengt noen flere ideer. Jeg har tidligere erfart at jeg ikke alltid trenger å vite plottet før jeg setter i gang. Noen ganger er det vel så spennende å bare sette i gang og skrive, gå inn i en situasjon, en setting. Beskrive stedet, la karakterene kommunisere sammen uten at jeg vet hvem de er og hvorfor de er der. Og plutselig kan jeg forstå hva de er i ferd med å gjennomføre, eller hva de nylig har gjort. Og så dukker det opp et motiv, en konflikt, og kanskje et fatalt utfall. Etter hvert som teksten formes, faller plottet på plass.

Det er vel sånn forfattere noen ganger jobber med større tekster også. Idétørke trenger ikke å bety skrivestopp - det er bare å skrive i vei! Kanskje hoppe inn i en situasjon som egentlig ikke skulle være med, og se hvor karakterene tar deg. Når du kanskje ikke skal bruke teksten, er det heller ikke så farlig om den ikke blir god, og dermed senkes nok de kritiske skuldrene noen hakk.

Da er det bare å gripe morgentimene og tastaturet, kanskje det viser seg at akkurat denne morgenstunden, hm - er født med sølvskje i munnen?

3. juli 2016

Endelig en god skrivedag

Jeg tror faktisk at det hjalp å skrive det forrige innlegget om at det eneste som gjelder er å produsere! Jeg sliter nemlig med å komme videre med det store manuset mitt. Det fikk meg til å tenke, og grublingen har gått mye lenger enn det jeg skrev om. Bl.a. fikk jeg det for meg at det kanskje ikke er skrivingen jeg utsetter ved å stadig bruke tid på forefallende småoppgaver som slett ikke haster - jeg har nemlig i lang tid gått med dårlig samvittighet for en annen litt større oppgave som jeg har utsatt i flere måneder. Jeg hadde lite lyst til å sette i gang med den oppgaven, og ved stadig å være opptatt med småsakene ble den uløste oppgaven ytterligere utsatt.

Men i går, lørdag, tok jeg meg sammen! Det tok meg bare fire timer å fullføre jobben, og det ser faktisk ut som om det var alt som skulle til! For i dag har skrivingen løsnet!

Jeg har så langt jobbet meg gjennom halve «vitenskapsromanen», liksom for å varme opp. Underveis har jeg knadd litt tekst, men vært bevisst på at det er altfor tidlig å finjustere språk etc. Jeg har gjort notater underveis i manus hvor teksten blir for ensformig og bør brytes opp eller arrangeres på en annen måte. Også det skal jeg vente litt med. Jeg har gjort notater for de ulike karakterene, både for fysisk utseende og personlighet og væremåte etc. Jeg trenger å bli bedre kjent med flere av karakterene.

Og ikke minst har jeg begynt å skrive nye kapitler! Det er ganske frustrerende å vite at de siste ukene har jeg hatt mange gode ideer til både dialog og hele scener, uten at jeg har notert noe som helst. Hovedlinjene husker jeg fortsatt, men detaljer er gått i glemmeboken. Nå er det bare å håpe på at når jeg nok en gang har dukket inn i dette lille store universet, vekkes de samme ideene opp igjen...

Hittil har det vært en solrik søndag, både inne og ute, og isted vurderte jeg faktisk å dra ut en tur. Men nå har det skyet til, og jeg kjenner at jeg blir roligere. Da jobber jeg bedre. Jeg har trukket ned persiennen foran arbeidsplassen min, bare for å slippe å se hva som skjer utenfor vinduet. Måtte kveldsmørket komme smygende allerede klokken 16... ;)

God søndag!
[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]