En stille uke i feriehuset

Jo, det er mørke dager og kaldt vær. Men det er jul, og da kan det faktisk være skikkelig trivelig i et feriehus. Jeg stopper her i en drøy uke. Det blir selvfølgelig en del sosiale begivenheter både her og hos andre, men jeg håper også på noen rolige timer hvor jeg kan nyte hjemmebakte småkaker i vedfyrt stue. Og selvsagt med laptop-en på bordet.

I feriehuset bakes kneppkaker

Hjemmekontoret er som vanlig med, men jeg tar en pause fra de mer trivielle rutinene. Istedet skal jeg skrive en ny novelle, og flikke på en annen. Jeg rakk det ikke før jeg reiste fra Oslo, men vet du hva - det går helt fint om jeg ikke selger flere tekster før vi er på den andre siden av årsskiftet. Jeg er forlengst a jour med årets økonomi og alt av juleforberedelser. Julegaver og mat er på plass, jeg rakk såvidt å sende avgårde alle julekortene før avreise. Returbilletten ble kjøpt i september. Nå trenger jeg knapt penger før i midten av januar, og akkurat det gir meg den roen som jeg mistet i høst.

Så snart de to novellene er sendt avsted, forhåpentligvis før nyttår, skal all skrivetid brukes på "Vitenskapsromanen". Denne ble lagt til side i høst fordi jeg ble nødt til å fokusere på aktiviteter som kunne gi inntekter. Dermed ligger jeg langt på etterskudd med ddet største prosjektet, men kjenner at jeg igjen ivrer etter å komme i mål. Jeg opplever ennå at karakterene snakker til meg når jeg f.eks. går en tur. Det kan dukke opp hele tekstpassasjer. Underbevisstheten minner meg om ideer jeg klekket ut i sommer, men ennå ikke har skrevet ut. Det er en vesentlig grunn til at den nye fristen er satt til slutten av januar, det får du vite mer om i neste blogginnlegg :)

Akkurat nå ønsker jeg deg en gledelig jul!

Novelle i både Hjemmet og Familien denne uken

(Dette blogginnlegget er oppdatert 17.12.) I noen perioder kjennes det litt som om jeg bare seiler på en bølge av tidligere innsats. Det er nemlig altfor mange uker siden jeg skrev noveller, men likefullt har jeg i det siste hatt noveller på trykk ukentlig. Jo, det høres flott ut, og jeg får vel nyansere med at det dreier seg om fire noveller publisert over tre uker på rad - og i tre ulike ukeblader.

«Selvutvikling» kunne leses i Vi menn i uke 48, i forrige uke (49) trykket Hjemmet novellen «Syv slag», og denne uken (uke 50) kommer jammen både «Skjulested på vandring» i Hjemmet og «Svibel til mormor» i Familien. Og ikke nok med det, men jeg mistenker at det kan komme enda en novelle på trykk i løpet av desember. Men deretter blir det en dessto lengre pause.

«Skjulested på vandring» er en lett humoristisk krim, hvor to småkriminelle kompiser jager etter et ransutbytte som stadig forflyttes. Hvordan det kan ha seg, finner du ut om du leser Hjemmet. Jeg har tidligere fått publisert et par krimnoveller som jeg selv oppfattet som rimelig mørke. Denne er imidlertid nesten litt tøysete, en vri jeg godt kan tenke meg å forsøke igjen.

«Svibel til mormor» er akkurat så julete som tittelen antyder - en litt søt hverdagsfortelling uten den helt store dramatikken. Dette er en av de novellene jeg skrev i sommer, da jeg var opptatt av alt annet enn jul. Jeg satser på å ha klar noen noveller til neste jul også, men vil prøve meg på en litt ny vri. Hva om jeg skriver fortellingene allerede nå, mens det jo er jul på alle kanter og både stemninger og ideer burde være litt lettere tilgjengelig? Selv om jeg skriver tekstene i desember kan jeg jo drøye litt med å sende dem til et blad.

Novellene mine som trykkes i disse dager ble sendt til bladene allerede i juni. Hvis du skal skrive sesongrelatert, er det nemlig smart å være tidlig ute. Du må regne med i alle fall 6 måneder. Jo mer spesifikk fortellingen din er i forhold til merkedager og høytider, jo tidligere bør du få den avgårde. En litt generell vinternovelle med hint av julestemning kan trykkes over lengre tid, f.eks. hele desember, men så snart du fokuserer på elementer som tilhører selve høytiden, f.eks. julematen eller hvis handlingen din er lagt til en av høytidsdagene, er vinduet for trykking mye mindre. Bladene trenger færre noveller om julaften enn om desember. Det samme gjelder andre høytider eller merkedager, hvor vinduet er kun en eller to uker. For hvem vil lese om nyttårsaften i slutten av januar? Eller om nasjonaldagen i juni? Det blir bare feil.

Ønsker deg en fortsatt hyggelig adventstid! Jeg har noe spennende å fortelle, men det må vente til neste oppdatering.

Just do it! Eller kanskje ikke?

Jeg har ikke fortalt så mye om hvordan det å hoppe har påvirket meg som person. På ett område ser jeg nemlig en viktig forandring. Jeg har alltid likt mottoet «Just do it!», men da jeg hadde trygg inntekt ble det sjelden behov for å utforde meg selv. Noen få utfordringer dukket riktignok opp i jobbsammenheng, men ikke ofte nok til å forme meg som person eller måten jeg tenkte på.

Da permisjonen var godt i gang skjedde det imidlertid noe artig. Et av målene var jo nettopp å prøve mye nytt, og vissheten om at jeg ikke kunne lykkes i to år uten at jeg fikk inn et minimum av inntekter, gjorde at jeg ikke hadde noe valg. Jeg var bare nødt til å hoppe ut i en hel del utfordringer. En ting er å sette i gang med noe som jeg ikke hadde jobbet seriøst med tidligere, men i tillegg lærte jeg raskt å tenke at «Så klart jeg kan få til dette!». Det tok ikke lang tid før jeg nærmest savnet evnen til å holde igjen.

Å skrive noveller er ingen tryllekunst, men det kan være krevende å komme i gang, presse seg til å skape en god idé, og ikke minst å formidle plottet gjennom tekst som flyter brukbart. Særlig når du må jobbe deg gjennom alle fasene på tilmålt tid. Jeg husker hvordan jeg lot jeg som om jeg visste hva jeg gjorde allerede før jeg hadde forsøkt. Det var vel ikke direkte feil, siden jeg jo etter hvert har hatt ganske mange tekster på trykk, men hvis jeg istedet hadde tvilt på min egen evne til å lykkes, ja så kan det tenkes at jeg ennå hadde jobbet med å få til det aller første salget.

Da jeg bestemte meg for å ta noen statistoppdrag gjorde jeg et tilsvarende valg helt fra starten. Jeg ville takke ja til alle oppdrag, uansett om jeg trodde det ville bli artig, spennende, dørgende kjedelig, eller at det der lå ikke helt for meg. Hver gang tenkte jeg at «jo, dette fikser jeg lett!». Etter hvert har jeg skjønt at jeg jo greier oppgavene rimelig bra når jeg bare gjør en helhjertet innsats. Men er det nå alltid så lurt å tenke «Just do it!»? Noen ganger bør jeg vel takke nei?

Nylig tok jeg meg nok litt vann over hodet da jeg fikk tilbud om et oppdrag ved et treningssenter. Som ung hatet jeg gym, selv om jeg var mye i fysisk aktivitet i frisk luft og bl.a. drev litt med friidrett. Som voksen har jeg aldri satt mine bein på et treningssenter, så oppdraget ble en utfordring på flere måter. Jeg gjorde det klart at jeg slett ikke er i god form, men fikk beskjed om at statistene skulle trene litt i bakgrunnen. Jeg konkluderte med at noen rolige timer på en tredemølle skulle jeg vel alltids greie. Da jeg møtte opp viste det seg imidlertid at de andre statistene var 10-20 år yngre veltrente muskelbunter av begge kjønn, som trente flere ganger hver uke. Jeg, som hadde tilbragt omtrent tretti år stillesittende på en kontorstol fikk bange anelser - og ganske riktig, vi skulle alle trene styrke med kamera tett på! Au da! Det var for sent å trekke seg, istedet fortalte jeg meg selv at joda, dette får jeg nok til... Vel, vi trente styrke i ca 4 timer, et opplegg som normalt kjøres på 40 minutter. Noen pauser ble det jo mellom opptakene, men når jeg først var tappet for krefter var jo ikke kroppen klar igjen allerede etter ti minutter. Jeg trodde jeg skulle segne om underveis, men jeg stod løpet ut!
Og deretter tok det tre dager før jeg greide å rette ut armene igjen...

Jeg lærte en del av dette oppdraget også! For det første at jeg kan bli flinkere til å ta hensyn til mentale og fysiske begrensninger - jeg trenger ikke å være med på absolutt alt. Men så skjønte jeg også at når en situasjon blir ukomfortabel og krevende, er det mye bedre å flagge det enn å late som om alt går helt fint. Midt i kampens hete kostet det meg litt å innrømme overfor instuktørene at jeg var i ferd med å krepere, men takket være den innrømmelsen ble det faktisk lettere for meg å fortsette. Nå tenker du kanskje at det må ha vært en glipp at jeg i det hele tatt fikk det oppdraget, og jeg tenkte nok den tanken selv også, men oppgaven var faktisk å representere «folk flest», bare på en litt mer aktiv og fysisk krevende måte enn jeg hadde sett for meg.

Hørtes det ut som et mareritt? Det snodige er at med min nye måte å tenke positivt på, er selv dette oppdraget artig å tenke tilbake på. Men jeg takker nok nei til lignende oppdrag - tror jeg.

Krimnovelle i Vi Menn uke 48

Jeg følger ikke lenger så godt med på når fortellingene mine trykkes, så når jeg først vet at en novelle er tilgjengelig for lesere, føler jeg meg litt forpliktet til å nevne det her. Det skjer ikke så ofte, for jeg masseproduserer ikke akkurat tekstene. I høst kan jeg ha gått glipp av en eller to, og ellers blir det nok flere som kommer på trykk nå i desember, muligens i Hjemmet.

Denne uken kan i alle fall krimnovellen «Selvutvikling» leses i Vi Menn. Det er ganske lenge siden den ble skrevet. Jeg husker at jeg var rimelig fornøyd med alt bortsett fra tittelen. Men, nå som bladet jo har beholdt den, var den sikkert helt grei. Det handler om en sjalu ektemann, og siden krim sjelden har en lykkelig utgang for alle involverte røper jeg vel lite når jeg nevner at det hele ender ganske tragisk.

Det er ganske spennende - og litt skummelt, å skrive noveller hvor det mest forferdelige kan og vil skje. Det må jo i de fleste tilfeller bli ren fiksjon, for som oftest må jeg beskrive handlinger som er langt utenfor mine egne erfaringer eller adferd. Jo, det er en slags spenning i det også for meg. Men det kjennes altså samtidig litt skremmende å skulle skildre tragiske vendinger i andres liv. Hvor langt er jeg villig til å gå? Hvor henter jeg de fatale ideene fra - finnes alt dette vonde i meg? Et behov for å være litt brutal? Jo, det er bare ord, men uansett gjennomfører jeg jo det ene drapet etter det andre uten særlig store betenkeligheter. Hvor fæle ting vil bladet akseptere, og hvor går grensen hos den gjengse leseren? Å skrive krim vil nok alltid være litt mystisk for meg.

Jeg geier nok aldri å bestemme meg for om jeg liker best å skrive krim eller relasjon, begge gir meg noe, så da blir det nok litt av begge sjangrene også i fortsettelsen.

Gnisten er tilbake

Jeg lurer litt på hvor november tok veien? Det er noen dager igjen, men hvorfor måtte den måneden hvor jeg skulle utrette så ufattelig mye passere så ufattelig fort? Eller er det bare jeg som har senket skuldrene litt fordi jeg sannsynligvis har lagt bak meg en litt tøff periode sånn økonomisk? Nå som jeg ser at jeg greier meg helt ok de neste månedene er det liksom ikke like viktig å produsere? Uansett, noe har jeg da fått utrettet og dessuten har jeg fått tilbake noe av den gløden som var nokså fraværende tidligere i høst.

Planen er å skrive to nye noveller innen 11. desember, og siden den ene fakisk er nesten klar, burde jo det bli en overkommelig oppgave. Jeg synes det er lettere å selge relasjonsnoveller enn krimnoveller. Det skyldes kanskje at det hver uke trykkes langt flere av førstnevnte, eller at måten jeg skriver på passer best til det formatet. Jeg skriver sjelden om rosenrøde romanser, det blir nok heller varianter over temaet havarert ekteskap eller mer hverdagslige utfordringer som trenger en løsning i form av aksept eller forandring.

Nettbutikkene har tatt mye tid i november. Det skyldes at jeg nok en gang kom altfor sent i gang med å produsere julevarer. Nå har jeg satt strek, har uansett ikke tenkt å fylle butikkene med nisser og glitter - satser heller på designer som kan selge året rundt. November ligger som ventet an til å bli nok en rekordmåned når det gjelder inntekt (riktignok ikke noe å bli rik av), men fra slutten av desember er jeg forberedt på at det kommer en langvarig omsetningstørke.

Jeg har forresten påtatt meg en liten ekstern jobb, som utgjør bare snaue 4 timer pr uke. Oppgaven er i utgangspunktet enkel og datateknisk, og omfatter også litt bearbeiding av tekst. Den store fordelen er at jeg kan jobbe akkurat når jeg selv vil, midt på natten eller i helgen f.eks. - det trenger ikke å gå på bekostning av mine egne prosjekter hvis jeg bare organiserer meg bra.

Hva mer skal jeg fortelle i dag, tro? Jo, jeg har sendt fra meg tilbudet om den serien jeg nevnte i forrige innlegg. Jeg endret strategi, istedet for å sende prøvekapitler beskrev jeg bare konseptet i detalj, og sender heller eksempler på tekst og bilder hvis de ønsker å se nærmere på det. Jeg regner med at ukebladene normalt ikke vurderer ideer uten at det følger med en prøve, men vi får nå se hva svaret blir. Jeg kom fram til at jeg ikke ønsker å bruke tid på artikkelserien hvis ideen i utgangspunktet ikke er interessant. Det er alltid litt rart å selge noe som ikke er klart, men som tidligere nevnt har jeg mye kunnskap om det serien omhandler, så denne gangen er jeg rimelig sikker på at jeg kan følge opp ganske greit.

Ingen statistoppdrag denne uken, og det er faktisk litt uvanlig. Istedet har jeg hat tid og overskudd til både vennebesøk og kino, og i kveld blir det fredagspils med en kamerat. I neste uke er jeg booket for en reklamefilm igjen, så det ser uansett ut til at jeg når målet mitt om fire oppdrag pr måned.

God helg!