Just do it! Eller kanskje ikke?

Jeg har ikke fortalt så mye om hvordan det å hoppe har påvirket meg som person. På ett område ser jeg nemlig en viktig forandring. Jeg har alltid likt mottoet «Just do it!», men da jeg hadde trygg inntekt ble det sjelden behov for å utforde meg selv. Noen få utfordringer dukket riktignok opp i jobbsammenheng, men ikke ofte nok til å forme meg som person eller måten jeg tenkte på.

Da permisjonen var godt i gang skjedde det imidlertid noe artig. Et av målene var jo nettopp å prøve mye nytt, og vissheten om at jeg ikke kunne lykkes i to år uten at jeg fikk inn et minimum av inntekter, gjorde at jeg ikke hadde noe valg. Jeg var bare nødt til å hoppe ut i en hel del utfordringer. En ting er å sette i gang med noe som jeg ikke hadde jobbet seriøst med tidligere, men i tillegg lærte jeg raskt å tenke at «Så klart jeg kan få til dette!». Det tok ikke lang tid før jeg nærmest savnet evnen til å holde igjen.

Å skrive noveller er ingen tryllekunst, men det kan være krevende å komme i gang, presse seg til å skape en god idé, og ikke minst å formidle plottet gjennom tekst som flyter brukbart. Særlig når du må jobbe deg gjennom alle fasene på tilmålt tid. Jeg husker hvordan jeg lot jeg som om jeg visste hva jeg gjorde allerede før jeg hadde forsøkt. Det var vel ikke direkte feil, siden jeg jo etter hvert har hatt ganske mange tekster på trykk, men hvis jeg istedet hadde tvilt på min egen evne til å lykkes, ja så kan det tenkes at jeg ennå hadde jobbet med å få til det aller første salget.

Da jeg bestemte meg for å ta noen statistoppdrag gjorde jeg et tilsvarende valg helt fra starten. Jeg ville takke ja til alle oppdrag, uansett om jeg trodde det ville bli artig, spennende, dørgende kjedelig, eller at det der lå ikke helt for meg. Hver gang tenkte jeg at «jo, dette fikser jeg lett!». Etter hvert har jeg skjønt at jeg jo greier oppgavene rimelig bra når jeg bare gjør en helhjertet innsats. Men er det nå alltid så lurt å tenke «Just do it!»? Noen ganger bør jeg vel takke nei?

Nylig tok jeg meg nok litt vann over hodet da jeg fikk tilbud om et oppdrag ved et treningssenter. Som ung hatet jeg gym, selv om jeg var mye i fysisk aktivitet i frisk luft og bl.a. drev litt med friidrett. Som voksen har jeg aldri satt mine bein på et treningssenter, så oppdraget ble en utfordring på flere måter. Jeg gjorde det klart at jeg slett ikke er i god form, men fikk beskjed om at statistene skulle trene litt i bakgrunnen. Jeg konkluderte med at noen rolige timer på en tredemølle skulle jeg vel alltids greie. Da jeg møtte opp viste det seg imidlertid at de andre statistene var 10-20 år yngre veltrente muskelbunter av begge kjønn, som trente flere ganger hver uke. Jeg, som hadde tilbragt omtrent tretti år stillesittende på en kontorstol fikk bange anelser - og ganske riktig, vi skulle alle trene styrke med kamera tett på! Au da! Det var for sent å trekke seg, istedet fortalte jeg meg selv at joda, dette får jeg nok til... Vel, vi trente styrke i ca 4 timer, et opplegg som normalt kjøres på 40 minutter. Noen pauser ble det jo mellom opptakene, men når jeg først var tappet for krefter var jo ikke kroppen klar igjen allerede etter ti minutter. Jeg trodde jeg skulle segne om underveis, men jeg stod løpet ut!
Og deretter tok det tre dager før jeg greide å rette ut armene igjen...

Jeg lærte en del av dette oppdraget også! For det første at jeg kan bli flinkere til å ta hensyn til mentale og fysiske begrensninger - jeg trenger ikke å være med på absolutt alt. Men så skjønte jeg også at når en situasjon blir ukomfortabel og krevende, er det mye bedre å flagge det enn å late som om alt går helt fint. Midt i kampens hete kostet det meg litt å innrømme overfor instuktørene at jeg var i ferd med å krepere, men takket være den innrømmelsen ble det faktisk lettere for meg å fortsette. Nå tenker du kanskje at det må ha vært en glipp at jeg i det hele tatt fikk det oppdraget, og jeg tenkte nok den tanken selv også, men oppgaven var faktisk å representere «folk flest», bare på en litt mer aktiv og fysisk krevende måte enn jeg hadde sett for meg.

Hørtes det ut som et mareritt? Det snodige er at med min nye måte å tenke positivt på, er selv dette oppdraget artig å tenke tilbake på. Men jeg takker nok nei til lignende oppdrag - tror jeg.