Kan man leke seg til en ny virkelighet?

Det er bare to uker til hverdagen min endres betraktelig. Jeg er spent, for dette er mye større for meg enn et vanlig jobbskifte. Jeg skal bruke dagene på aktiviteter som jeg i 30 år som yrkesaktiv har forvist til kveld og natt. Endelig skal dette snu, og nå er det selve arbeidsdagen som skal brukes til det som jeg aller helst ville gjøre! Nå skal den delen av meg, som jeg har holdt langt der i bakgrunnen i alle år, få full oppmerksomhet!

Arbeidsoppgavene er jeg bare kjent med fra hobbyrelatert aktivitet, eller fra lange tankerekker om hva jeg egentlig ville brukt ukene til hvis jeg kunne velge. Jeg er ikke skolert, og kan ikke skifte jobbfelt uten å gi slipp på fast inntekt. Men så har jeg altså grublet meg fram til at jo, jeg hopper likevel!

En ting jeg har fundert på er om det er mulig å late som om man er noe man ikke er, og så blir man det til slutt. Kan jeg bli skribent hvis bare alle beslutningene og aktivitetene mine styrer i den retningen? Nå tenker jeg ikke skribent som utdannet journalist, det blir så klart et helt annet nivå (enn så lenge), men hvis jeg starter hver dag med å holde meg oppdatert innen visse felt, bruker noen timer daglig på å skrive, tenke, mene. Lar det skinne gjennom gradvis for omgivelsene mine at jo, jeg jobber som skribent. Snart refererer naboene til meg som "han skribenten", kassamannen vet hvilke tidskrifter og aviser "skribenten" pleier å kjøpe. Og gjennom debattfora og blogging får flere og flere stemplet meg som skribenten.

Altså noe jeg strengt tatt ikke er, siden jeg knapt nok har hatt en eneste mening på trykk noe sted. Men ved å skape seg et slags omdømme kommer kanskje også oppdragene? Og noen kroner inn på kontoen?

Jeg grubler videre; kan jeg leke meg fram til å bli fotokunstner? Kan jeg late som om jeg er forfatter? Kan jeg leke at jeg er en spilldesigner eller webutvikler?

Om to uker er det vel nettopp dette jeg skal gjøre. Bare sette i gang uten egentlg å ha noen gode hjelpere der ute. De jeg kjenner vil gi meg mange klapp på skulderen, men ingen oppdrag. Det blir mange timer hver uke hvor jeg later som om jeg er noe som jeg ikke var for noen måneder siden. Selvsagt setter jeg meg mål, men jeg regner nok med noen mistrøstige dager underveis hvor jeg innser at målene utvikles i større tempo enn jeg selv.

Men motet skal jeg prøve å holde fast på! Fanen må svinges relativt høyt på hjemmekontoret uansett om andre tror på leken min eller ikke. Når noen spør så må jeg våge å svare at jo, jeg jobber faktisk som skribent/forfatter/fotokunstner/webutvikler/spilldesigner.

Blir det helt sant hvis jeg bare får sagt det ofte nok?

Tegn i tiden?

Paris i fritt fall, flyvende gutt med ballonger og Grieg som forsvant...

Endelig fredag, og det er lov å ta en pause fra innspurten i jobben jeg snart forlater. Jeg låser meg inn i leiligheten og...

Taklampen i entreen virker ikke. Greit nok, jeg kan bytte lyspære så snart jeg har ryddet unna innkjøpte matvarer. Det er lys nok i kjøkkenet.

Men så går jeg inn i stuen, og på gulvet ligger det mange biter av glass...

Det gjorde det jo ikke da jeg dro på jobb, så jeg ser meg forundret omkring. Neida, det har ikke vært innbrudd, men et bilde har falt ned fra stueveggen. Det står nå relativt uknust på toppe av et høyt bord, mens det bildet som pleier å stå på bordet befinner seg på gulvet, i tusen knas. Også trerammen er ødelagt. Og selve bildet, som er ett av de jeg er aller mest glad i, har fått noen hissige skraper fra skarpe glassbiter i bevegelse.

Men ikke nok med det, det pleier å stå enda et bilde på bordet, det bildet er borte vekk! Det må ha glidd ned bak bordet, og er sannsynligvis også knust. Det er ikke gjort i en fei å tømme møbelet som er stappfult av bøker, for å flytte det nok fram fra veggen til at jeg kommer til bak ved gulvlisten, så det får bare vente. Noen dager eller noen uker.

Men så... taklampen i entreen! Neida, det hjelper ikke å bytte lyspære. Og for sikkerhets skyld har jeg sjekket at pæren virker i en annen lampe. Så da er det selve lampen som er kaputt og som må byttes ut.

For et halvår siden hadde ikke en sånn start på helgen gjort så mye, borsett fra ripene i favorittmotivet, så klart. Men hvorfor skjer dette akkurat nå som jeg har sagt fra meg fast inntekt og slett ikke har budsjettert med å skifte ut billedrammer og taklampe! Jeg får plutselig en følelse av at det er mer som kommer til å ryke de neste ukene, blir vaskemaskinen det neste? Komfyren?

Lyset skal slukkes og verden raser sammen? Hm, ikke gode tegn det der - jeg satser på at det ikke blir flere sånne overraskelser.

Håper helgen din fikk en bedre start!

Helg og hverdag

Hver gang det er helg tenker jeg at ja, nå skal jeg bruke litt tid på å skrive!

Eller å planlegge den nye hverdagen som kommer i november.

Eller å surfe på skribentblogger og nettsteder med inspirasjon.

Eller jeg kan slappe av i sofaen med en notablokk og bare la tanker og ord flomme, sånn at det ihvertfall kan bli noen ideer å ta fram i november.

Eller bruke litt tid på å oppdatere denne bloggen.

Men, nei. Jobben jeg snart forlater er så hektisk at når helgen endelig kommer er den forbi på et blunk. Jeg har forlengst forstått at det er hverdagene som gjelder. Det er nok mandager, tirsdager, onsdager og særlig torsdager som er best!

Tanker om inntekt og forbruk

Nå som det bare er en drøy måned igjen før jeg tusler ut fra kontoret - kanskje for aller siste gang, er det stadig flere som lurer på om jeg ikke begynner å få kalde føtter. Jeg har fått mye støtte for å avslutte et 22 år langt jobbforhold for å utforske usannsynlige talenter innen andre felt. Men altså, flere regner visst med at jeg skal fryse litt på tærne nå som det nærmer seg.

Men det gjør jeg faktisk ikke. Jeg skal innrømme at bortfall av god inntekt har gjort meg litt usikker i svake øyeblikk, men samtidig har jeg blitt klar over et slags vikarierende motiv for hele sceneskiftet. Jeg kan nemlig delvis se sortien min som en slags stille protest på forbrukersamfunnet, hvor det er om å gjøre å tjene mer og mer, for så å kunne forbruke enda mer enn før. Jeg mangler nok shopping-genet, men har definitivt et investerings-gen - likevel har jeg ikke noe ønske om å bli slave av ting jeg fint kan greie meg uten. Dermed kjenner jeg et snev av dårlig samvittighet når jeg hittil har tjent mer enn jeg egentlig har hatt bruk for.

Jeg tør påstå at lønnsnivået er altfor høyt her på berget. Har du kanskje regnet på hvor mye du faktisk trenger for å ha det helt fint? Sannsynligvis er det mindre enn du tror.

Da det meste av Europa befant seg i økonomisk krise, fortsatte norske fagforeninger å presse lønnsnivået videre oppover. Som om ikke kostnadsnivået for norsk industri allerede er problematisk sammenlignet med de fleste andre land i Europa. I vårt vestlige hjørne av verden etterstrebes fortsatt økt forbruk, noe som i de fleste sammenhenger sees på som en indikator på vekst. Samtidig som polisen smelter og oljesektoren - selve grunnlaget for velferdssamfunnet vårt) - er under sterkt press, er det høyere forbruk som gjelder.

Jeg leste nylig at hver person her i landet anslagsvis kaster mer enn 50 kilo mat i året, det tilsvarer ca 25% av all mat som omsettes i Norge. Hvor langt skal det gå før det er stuerent å foreslå at også to skritt tilbake kan bety fremgang? Et litt mindre forbruk kan faktisk signalisere en positiv retning!

Jeg er ikke akkurat noen miljøaktivist, og det er heller ikke meningen å gjøre denne bloggen om til en politisk såpeboks. Jeg ville bare nevne, når jeg fikk tenkt meg om - at så lenge det finnes talenter som jeg kan ha glede av å utforske, blir det feil å tilbringe hele uken på en jobb hvor jeg tjener dobbelt så mye som jeg forbruker. Det blir litt som om halve uken kunne vært anvendt til noe mer fornuftig.

De neste årene blir det jo ingen fast lønn å forbruke i det hele tatt, verken for mye eller akkurat passe. Istedet blir jeg prisgitt avkastning fra Englegrisen, samt kanskje noen små pengedrypp fra de talentene som skal bevises. Og så skal jeg så klart få et nært forhold til det som jo må bli et enda mindre forbruk enn i dag - seriøst.

Vel. Det kan nok tenkes at jeg har helt andre meninger om inntekt og forbruk om et par år ;)

Etterfølgeren

Jeg har vært litt fraværende her på bloggen, og det skyldes rett og slett at det tar mye tid å avslutte i jobben min.  De travle dagene er plutselig tilbake, nesten som en overraskelse. Akkurat som om jeg ikke visste at to ferieuker ville gå unna i en fart.

Jeg er i et vakuum hvor jeg ikke lenger forholder meg til valget jeg har gjort, og heller ikke til forandringer som skal komme. Jeg bare eksisterer i en slags brytning mellom gammel jobb og nye drømmerier.

Sånn sett er det helt fint at det nå er ekstremt travle tider på jobb. Jeg har jobbet til sju eller åtte hver dag, og selv sist søndag dro jeg innom noen timer for å utnytte 100% arbeidsro. Da blir det mindre tid til å tenke, selv om underbevisstheten selvsagt fortsetter å spinne.

Prosessen med å finne min etterfølger er i gang, og alt kjennes rart. Og alt tar mer tid enn først tenkt. Jeg prøver å tilrettelegge, og det dukker jo opp noen fremmede tanker om det å bli erstattet av en person jeg ikke engang vet hvem er. Etterfølgeren som skal sitte på mitt kontor, ved mitt skrivebord, i min stol. Jeg prøver å tilrettelegge litt løst, sånn at den nye får rom til å justere de rutnene jeg har hatt i så mange år. Det er litt rart å forholde seg til.

Ennå er det litt tid igjen - 5-6 uker i alle fall. Først da kan jeg fokusere mer på min nye hverdag, alene ved skrivebordet hjemme hos meg selv.

Det er rare tider.