Skrivesperre? Gå deg en tur!

Jeg har visst det lenge - det å gå er en bevegelse som trigger aktivitet i de kreative salongene i hjernen min. Derfor regner jeg jo med at det er sånn for alle, og at det å ta seg en tur faktisk er god medisin mot skrivesperre etter mye stillesitting på hjemmekntoret.

Da jeg var yngre, lenge før jeg begynte å skrive, men istedet frekventerte diverse av hovedstadens utesteder nattestid, fortrakk jeg å spasere hjem. Det tok vanligvis en snau halvtime.

Noe av det jeg husker aller best fra disse nattlige spaserturene, bortsett fra soloppgang og fuglekvitter, var at hodet mitt satte igang med å komponere musikk. Kanskje var jeg inspirert av å ha danset eller hørt på musikk hele natten, eller litt alkohol i blodet var en medvirkende faktor, men komponeringen kom bare når jeg gikk nokså raskt og alene. En tilsvarende mental tilstand forekom nesten aldri når jeg gikk rolig eller satt stille, uansett hvor mye jeg hadde danset.

Når vi går i relativt høyt - men i alle fall i et jevnt tempo, skjer det noe spennende. Det må være rytmen i kroppen som gjør det lettere å være kreativ, eller kanskje er det adrenalinet som stimulerer deler  av hjernen. Jeg blir i vertfall mer kreativ uten at jeg styrer det selv, finner løsninger og kan i noen tilfeller bygge opp en god porsjon motivasjon eller inspirasjon. Det er jo et kjent begrep at man går seg en tur for å lufte tankene, om de nå skyldes en krangel på hjemmebane eller at man bare er litt nedstemt. Eller kanskje brukes det også hvis man er opprømt og har så mye positivt å tenke på at man trenger å sortere litt. 

Fysisk aktivitet henger ofte sammen med vår mentale helse, nettopp fordi den har en frigjørende effekt. Jeg tror at stikkordet er mental friflyt. Når jeg går en tur tenker jeg jo ikke at nå tar jeg ett skritt, og nå tar jeg ett til. Høyre fot fram, nå følger venstre etter. Når jeg ikke trenger å tenke på hva kroppen gjør, får tankene flyte fritt. Jeg kan tenke på hva som helst, handlingene mine utgjør ingen begrensning. Tenk deg at du ror en robåt og har allverdens tid - dét er hverdagsmeditasjon som funker! Kan du ikke ta den helt store fysisk utskeielsen, finnes det tilsvarende effekt i det å gjøre hverdagslige ting som ikke krever oppmerksomhet. For eksempel noe så trivielt som å vaske opp eller lage mat som jeg har laget hundre ganger før.

Så, altså - hvis du skriver men ikke kommer videre, ta en pause fra tastaturet og gå deg heller en tur! Jeg tror effekten blir størst om du holder en viss rytme, og selvfølgelig må du gå alene og helst uten musikk på øret. Meditasjn vil sikkert også ha en fin frigjørende effekt, men der får du ikke den rytmen som jeg tror gir noe ekstra ved å trigge noe i hjernen, og at det er nettopp den fysiske aktiviteten som gjør at problemer løses, inspirasjon formes og kreativiteten får flomme enda friere.

Selv gikk jeg en 3 mil lang tur for et par dager siden, noe jeg svært sjelden gjør. Riktignok ikke alene, og hensikten var nok heller å mosjonere enn å komponere musikk. To år i stillesittende karantene er ikke bra. For en ukes tid siden var jeg innom i Operaen og prøvde kostyme til en oppsetning jeg skal medvirke i denne våren. Og det var trange greier gitt, og ekstra skremmende ettersom jeg brukte samme kostyme for omtrent 3 år siden. Her må det mosjoneres, og hvis jeg får gjennomført planen om daglige spaserturer, kommer det kanskje også noe kreativt ut av det.

Fin uke videre!