Et fiktivt møte med forlaget

Jeg er litt usikker på om jeg har skrevet om dette tidligere, men siden framdriften for skrivingen min lugger litt for tiden, er jeg igjen opptatt av smarte måter å komme meg videre.

En metode som har hjulpet meg mange ganger er å arrangere et slags fiktivt møte med et forlag, eller kanskje bare med en enkelt person. Jeg bestemmer meg for et klokkeslett når møtet skal starte, og litt avhengig av prosjektet jeg jobber med bør jeg på forhånd ha tenkt litt på hva jeg skal si. Når møtet starter stiller jeg meg fysisk ved kortenden av spisebordet og innbiller meg at det sitter noen fra et forlag ved den andre enden. Det er selvfølgelig nok med én person, men noen ganger blir det automatisk to eller tre - urealistisk men effektivt fordi personene kan ha litt ulike inntrykk av manuset mitt og stille forskjellige spørsmål. Og så skal jeg altså selge inn det jeg jobber med.

Dette høres kanskje litt sært og rart ut, men jeg kan love at det funker i de fleste tilfellene.

Aller best effekt har det hvis møtet er veldig kort, kanskje bare to-tre minutter. Dette funker nok best om jeg skal selge inn en novelle, da er det for gjort. For en roman kan jeg øke det til fem minutter, men aldri mer.

Hensiktene med dette møtet kan være mange:

- Sette uttalte ord på de ideene som jo stort sett lever fritt i hodet mitt eller i tekstdokumentet, men som ellers aldri uttales høyt.

- Tvinge meg til å formidle hva som er den egentlige essensen med ideen eller teksten. En roman kan ha mange lag, det er gjerne både ytre og indre handling, og jeg bør være bevisst på hva som er hovedtråder og hva som er mer perifere tråder.

- Jeg må omtale hovedkarakterene med velvalgte karakteristika, det kan hjelpe meg til å se dem på nytt og ikke minst definere rollene deres bedre. Det kan også hjelpe meg til å se f.eks. at en karakter som jeg har gitt mye plass faktisk er mindre viktig.

- Når jeg skal selge inn en hel roman på to minutter tvinger jeg meg selv til å løfte fram bare det aller viktigste. Da lærer jeg samtidig at noe er mindre viktig, noe som det kan være vanskelig å se i skriveprosessen, med mindre man snakker høyt mens man skriver.

- På noen sånne møter kommer det "uventede" spørsmåkl fra de som sitter ved bordet (jeg blir stående hele tiden). En person kan f.eks. være ganske skeptisk, og tvinge meg til å forsvare ideene mine med mye sterkere lut enn når jeg sitter alene og skriver. Jeg kan la hele møtet være en "forsvarstale" eller jeg kan starte med å pitche "uimotsagt" for deretter å måtte forklare og forsvare ett element. Ofte vil dette gjelde en del av manus hvor jeg står fast.

- Ved å gjenta møtet noen ganger blir oppdagelsene mine tydeligere og vil gjøre større nytte i det påfølgende arbeidet med manus.

Du trenger selvfølgelig ikke å snakke så høyt at naboene begynner å lure, men du vil raskt oppdage at det uttalte ord har en styrke i seg som er helt annerledes enn de tankene du gjør deg mens du sitter og skriver. Det viktigste med møtet er kanskje å spisse og komprimere, ved at du må uttale deg i korthet (to minutter går vanvittig fort når du skal selge inn en hel roman!). Møtet kan også gi deg litt motstand, selv om det er aldri så fiktivt.

Kanskje jeg burde starte hver eneste skriveuke med et innbilt forlagsmøte?

De gærne har det godt :)