Å være ved sine fulle fem

Jeg har alltid likt gamle uttrykk. Tygge litt på betydningen og ikke minst bakgrunnen for formuleringen, som jo ofte er basert på en hverdag, et språk og en kunnskap ganske langt unna det livet vi lever i dag.

Siden jeg altså liker både språk og historie tenker jeg at det kan passe å lufte noen uttrykk her på bloggen, og da gjerne uttrykk hvor jeg selv har misforstått betydningen eller finner grunn til å gruble litt ekstra.

"Å være ved sine fulle fem" er et uttrykk jeg muligens aldri har brukt. Muligens blir uttrykket noen ganger brukt om å være edru i motsetning til å være full, men det er vel ikke helt sånn det er ment.

Betydningen er vel så enkel som å være klar i toppen, kanskje også fornuftig. Jeg tenker først og fremst på sansene våre.

At uttrykket viser nok til at alle sansene fungerer optimalt. Man ser klart, hører tydelig, lukter skarpt, og ja - hvilke sanser har vi nå egentlig? Følsomhet som i nerver i huden er vel en sans, men regnes også indre følelser som en sans? I så fall kommer jeg til 5 sanser, men har vi ikke egentlig seks? Hvorfor skulle ellers den lille almanakken som alle brukte tidligere bli kalt "7. sans"? Sjette sans brukes vel om det å fornemme noe, eller "å ha følelsen av" noe? Da kommer spørsmålet om hvorfor ikke den sjette er med i dette uttrykket - å fornemme noe var vel en enda viktigere egenskap i eldre tider enn nå? I naturen kan det være avgjørende for å overleve, men selv i en mellommenneskelig samtale kan det å fornemme "noe mellom linjene" være helt avgjørende.

Jeg ble nødt til å gjøre litt research om sansene våre. Jeg startet med en slitt versjon av Salmonsens Konversations Leksikon, bind XX som så dagens lys i år MCMXXVI - altså 1926, og som støver ned her i feriehuset. Men, ja, som du sikkert antok var omtalen om sansene i en så gammel bok altfor detaljert og omfattet dessuten i hovedsak diverse dyrearter. Så det måtte bli kjedelig googling i stedet.

For å gjøre det helt klart - vi har fem sanser. Syn, hørsel, lukt, smak og følelse. Fornemmelser er sansynligvis litt for alternativt for vitenskapen, siden det jo er vanskeligere å måle.

Men tilbake til uttrykket "Å være ved sine fulle fem". Det viser ganske riktig til det å være tilregnelig eller skjerpet, ved at alle de fem sansene fungerer som de skal. Jeg innbiller meg at dette uttrykket ble mest brukt i negativ form, d.v.s. når noen IKKE var ved sine fulle fem, altså at de sa eller gjorde noe dumt, eller at de svarte noe som brøt med det som ville vært fornuftig.

Dermed må de "fulle fem" være en betegnelse på et komplett og fornuftig vesen: Tallet 5 har vel aldri blitt sett som hellig eller magisk (bortsett fra at Davidstjernen jo har 5 tagger), og hånden har fem fingre - altså kan sansene telles på én hånd. Her representerer det enten en fullkommenhet ved at alle sansene er virksomme, eventuelt at også hver enkelt sans er skjerpet (full).

Nå er det jo primært hørsel og syn som brukes for å oppfatte det som blir kommunisert. Smakssansen blir litt mindre sentral, med mindre man koblet den til å ha "god smak", altså en forståelse av hva som er rett og feil eller et fornuftig valg. Det samme kan sies om luktesansen, er du skjerpet kan du kanskje - i overført betydning - lukte noe muffens eller være fare. Følelse kan spille på behag og ubehag, kanskje også magefølelse - men nå trekker jeg det litt vel langt.

Å være ved sine fulle fem spiller ikke bare på kommunikasjon, men også på f.eks. oppførsel, som å gjøre det som er riktig eller forventet i en gitt situasjon. Se for deg en taus familie som spiser middag. Hvis tenåringssønnen uten forvarsel kaster middagen sin i veggen, og mor deretter reiser seg jublende og klapper i hendene - hvem burde far lure på om var ved sine fulle fem - sønn eller mor?

Hva om en enkelt sans svikter, kan man da ikke lenger være ved sine fulle fem? En kvinne spaserer alene hjemover en mørk kveld, plutselig omringes hun av en flokk spøkelser som danser jenka. Hun blir ikke redd, men skynder seg hjem og forteller sin mann om opplevelsen. Han vil vel tro at det har rablet for henne, eller i beste fall påstå at hun har sett syner. Og ser du syner så har jo synet ditt sviktet deg til de grader, og du kan i beste fall være ved dine fulle fire.

Å legge alt dette på sansene våre kan i noen tilfeller bli litt feil. Hva med en blind eller døv person - kan ikke vedkommende være tilregnelig og ha et skjerpet sinn? Selv om sanseapparatet ikke er komplett, vil sannsynligvis den blinde kompansere med f.eks. bedre hørsel. Kanskje må antallet skarpe sanser ses i forhold til utgangspunktet, altså hva man er utstyrt med på en ellers god dag, og muligens er det dessuten rom for noen tilpasninger? Ordlyden i uttrykket forblir den samme, men det blir fort litt feil å sammenligne en døvblind med en som kaster maten sin i veggen eller applauderer når andre gjør ting de absolutt ikke burde gjort.

Hva med deg, er du normalt ved dine fulle fem? For min egen del, så hender det nok at jeg er i tvil ;)