Om å leke forfatter

Jeg er faktisk litt skuffet over meg selv. Her på bloggen gir jeg muligens det lett heroiske inntrykket av at det mester jeg setter i gang med går som en lek. Jeg får solgt de fleste novellene mine, inntjening fra nettbutikkene øker fortsatt, statistjobbingen førte meg videre til teatersuksess. Jeg greier å få økonomien til å gå rundt, selv om det sjelden er noe slingringsmonn. Ok, så da er det vel bare jubel over hele linja, eller?

Nei, faktisk ikke. Da jeg sa opp fastjobben i 2014, var skrivingen det eneste som jeg visste at jeg ville prøve meg på. Jeg så for meg en hverdag hvor jeg skulle skrive en hel del, og da mener jeg ikke å oppdatere blogger og nettsteder, som jeg jo også gjør, men faktisk å forfatte noe. Det var selvfølgelig inspirerende å få solgt de første novellene til ukepressen, men likevel er det noe vesentlig som har manglet hele tiden; Jeg greier ikke helt å se meg selv som den forfatteren jeg ønsker å bli.

Jeg har aldri vært spesielt opptatt av yrkestitler, dessuten bør man visstnok ikke titulere seg forfatter før man har fått publisert minst to bøker, jfr. Den norske Forfatterforening. Men jeg kan vel i alle fall kalle meg novelleforfatter etter snart tretti fortellinger på trykk, så helt surrealistisk blir det jo ikke å skulle leke forfatter. Opprinnelig så jeg for meg at jeg skulle tilbringe ihvertfall noen dager ukentlig som skrivende, akkurat nok til at arbeidsuken kjennes som en slags forfattergjerning. Jeg ville være en som bare må skrive - om ikke et stort kall, så i alle fall noe som kjennes naturlig og personlig viktig, utgivelser eller ei. Det var dette jeg trodde at jeg var på vei mot og endelig skulle få tid til.

Men, jeg har altså aldri helt greid å etablere denne følelsen av å være forfatter. Å våkne om morgenen og kjenne meg som en skrivende allerede før føttene treffer gulvet. Å kjenne en så sterk trang til å leke med ord og setninger at jeg utsetter både morgenstellet og frokosten. Å vite hva dagen skal brukes til nettopp fordi valget er såre enkelt. Å glemme å gå til sengs rundt midnatt fordi jeg har mistet fornemmelsen av det virkelige livet. Å være ett med det manuset som er iferd med å utvikle seg til noe jeg ennå ikke vet helt sikkert hva skal bli.

Jeg prøver igjen og igjen å si til meg selv at jeg må sette av nok tid til å skrive. At jeg skal leke meg noen timer ved tastaturet, kanskje en hel arbeidsdag, dikte opp karakterer og steder, forme setningene som beskriver situasjonene og som gjør teksten verdt å lese for andre. Men kanskje først og fremst verdt å skrive for min egen del. Jeg har et sterkt ønske om å skape gode skriveøkter, og nå tenker jeg ikke på den berømmelige skrivebobla, det går jo fint an å ha gode skriveøkter uten å forsvinne helt.

Men, dette har jeg altså ikke greid. De fleste ukene skriver jeg faktisk ingenting, og når jeg omsider kommer i gang, blir det gjerne en kortvarig økt. Så da er det vel naturlig at usikkerheten melder seg; Er jeg likevel ikke det skrivende vesenet som jeg først trodde? Tok jeg så feil? Kanskje det å få muligheten til å bruke mye tid på å skrive gjorde at det ble mindre spennende for meg å prøve? Fjernet jeg noe av drømmen og magien ved å frigi så mye tid at jeg faktisk kunne ha gjennomført, hvis jeg bare hadde jobbet litt hardere?

Sukk. I tre år har jeg slitt litt med dette - det er ikke alltid så lett å bli klok på seg selv. Jeg er voksen nok til at jeg burde kjenne potensialet mitt, men drømmene i livet er tydeligvis ikke statiske likevel, de glipper noen ganger idet man omsider kan røre ved dem. Plutselig kjennes alt litt forgjeves. Vondt og litt tomt.

Jeg har ikke gitt opp, jeg er bare en smule frustrert over meg selv. Hvis jeg ikke skjerper meg nå, skjer det nok aldri. Det er nå jeg har muligheten, så hvorfor gjør jeg alt annet enn å skrive? Nylig tok jeg meg sammen og skrev to noveller som Egmont kjøpte. Det var nesten et halvt år siden sist de fikk tilsendt noe fra meg, og derfor er det så godt for meg med en bekreftelse på at jeg ennå fikser det å skrive sånn som de vil ha det. Det inspirerer, men samtidig har det liten relevans til det å skulle forfatte en hel bok. Jeg skulle jo så gjerne skrive nesten hver eneste dag, sånn at jeg kan kjenne at forfattergjerningen venter når jeg våkner om morgenen!