Utfordrende å jobbe annerledes

Som du vet har jeg jobbet for meg selv i mer enn tre år. Jeg trives godt på hjemmekontoret, ikke minst er det fint å kunne ta med laptopen og jobbe nesten hvor som helst - i feriehuset eller på skrivereise til utlandet. Takket være bl.a. småjobber for film og TV, kommer jeg meg ofte nok ut på dagtid til at det ikke blir ensomt å drive for seg selv. Alt går greit opp, jeg tjener så vidt nok til å holde hjulene igang ved egen hjelp, og jeg prøver å holde på en relativt fast arbeidsdag også de dagene jeg føler at jeg ikke får utrettet særlig mye.

Men jeg merker at jeg ennå, etter tre år, må kjempe litt for å bli respektert som fulltidsarbeidende (og vel så det). Jeg jobber faktisk flere timer pr uke nå, enn da jeg var i fast stilling hos ekstern arbeidsgiver, men folk rundt meg ser ikke helt ut til å forstå dette, og det plager meg litt innimellom. Jeg må liksom ta arbeidssituasjonen min i forsvar. Det nytter liksom ikke å fortelle at jeg jo jobber hver dag som om jeg hadde hatt en vanlig jobb, de samme vil fortsatt ringe meg på tidspunkter hvor de aldri ville kontaktet en person i vanlig fast jobb. For - jeg er jo uansett hjemme på dagtid, ikke sant, kanskje jeg til og med er litt ensom, der jeg sitter helt alene uten noe særlig viktig å gjøre?

Det å jobbe kreativt gjør det enda mindre greit å bli forstyrret. Når jeg endelig har kommet igang med en ny skriveøkt, ringer det kjente som ikke bare skal gi en kort beskjed men som vil småprate om vær og vind i en halvtime. Selv om jeg sier at jeg egentlig sitter og jobber, fortsetter samtalen. Hvorfor ringer de ikke heller på kveldstid, sånn som de jo gjorde før, da jeg hadde en vanlig jobb? Det er som om de tenker at jeg kan sikkert kose meg med litt småskriving etterpå, jeg har jo hele dagen å ta av. Men jeg har jo etterhvert ganske mange rutiner jeg skal innom i løpet av uken, jeg gjør mye mer enn å skrive, noe de som ringer vet godt.

Hvis kjente er innom hovedstaden en tur, regner de med at jeg kan møte dem i sentrum eller ta imot besøk - på dagtid. Jeg er jo "hjemmeværende" og styrer dagen som jeg selv ønsker. Feil! Jeg starter arbeidsdagen akkurat som alle de som jobber hvor som helst, friheten min består i at jeg i tillegg jobber utover kvelden hvis jeg er på sporet av noe bra.

Jeg har hørt folk beklage seg over at jeg sitter med denne dataen både støtt og stadig, som om de ikke forstår at jobben min jo finnes i denne maskinen, at jeg faktisk jobber når jeg sitter ved datamaskinen. Har de ennå ikke forstått at jeg faktisk prøver å ha full arbeidsdag?

I forbindelse med påsken var jeg er et par uker i feriehiuset. Naboen ble nærmest skuffet hvis jeg ikke nesten daglig kom over til lunsj - og den seansen varer gjerne i halvannen time. Vi møttes på halvveien, jeg takket nei annenhver dag. Det er for komplisert å forklare pensjonister at jeg faktisk ikke har ferie selv om jeg er i feriehuset og heller ikke har en vanlig jobb. De vet at jeg ikke er arbeidsledig eller mottar noen form for trygd. Laptopen er med, og jeg prøver å skrive mest mulig. Det å jobbe selvstendig gir meg anledning til å jobbe hvor som helst og når som helst, men altså - jobbe. Jeg kan ikke hver eneste dag ta stilling til om jeg skal jobbe eller ta fri den dagen. Jeg kan ikke ta mer ferie enn folk i full jobb, da blir det jo ingen inntekter.

Dette gjelder sikkert ikke bare meg, men jeg synes det er litt merkelig, ikke minst fordi ganske mange jo jobber selvstendig - sannsynligvis langt flere nå enn for et par tiår siden. Er det sånn at de andre selvstendige bruker arbeidsdagen til nabobesøk, sentrumsturer eller å rydde i hagen hvis det plutselig blir fint vær? Jeg tviler på det. Hvorfor er det da så vanskelig for andre å forstå at  jeg har lange arbeidsdager selv om jeg jobber på et hjemmekontor?

Fin uke!