En tid for forandring

Som frilans forfatterspire, linselus og dagdrømmer blir sjelden to påfølgende uker like. Det er mange flere overraskelser, utfordringer, «hjelp, hvordan skal dette gå?», og ikke minst «wow, jeg greide det!». Det produseres jevnlig små og store minner, og jeg har det vel egenlig bedre enn på mange år. Ikke rart at dette er noe av det jeg har likt aller best ved å si fra meg fast jobb.

Men selv oppi denne strømmen av variasjon og utfordringer kommer det noen ganger en periode med et litt mer markert skifte. Som nå, hvor det aner meg at et større fokusskifte er på gang - igjen. Teatereventyret mitt er nemlig straks over og jeg er heldig som får spille alle de siste fire forestillingene denne helgen. Det er smått utrolig hva jeg har vært med på! For bare ett år siden ville jeg ha sett det som ekstremt usannsynlig, ja nærmest umulig, at jeg skulle medvirke i hele 53 forestillinger i en av landets aller største musikaloppsetninger noensinne. Det har blitt totalt 108 fulle hus fra premieren i september i fjor. Det å dra til teateret har vært litt som å gå til en fast jobb, og hvilken jobb!

Jeg har lært litt om det å spille teater, og jeg har lært en hel del om meg selv også. Folketeaterets scene er ganske stor, og hver gang jeg opptrer sitter det omtrent 1400 mennesker i salen. Selv som bakgrunnsaktør kan det virke litt overveldende for en uten teatererfaring. Jeg hadde nok litt puls før de første forestillingene mine i høst, men så snart det hele var i gang, forsvant nervøsiteten. Det har oppstått noen få situasjoner med ødelagte rekvisitter hvor jeg har hatt omtrent to sekunder til å avgjøre hvordan problemet burde løses. Jeg var litt redd for akkurat sånne greier i starten, men heller ikke det er jeg bekymret for lenger. Det ordner seg jo uansett! Jeg tror at denne reisen har gitt meg større selvtillit, eller kanskje det bare er en annen form for det å ha troen på og stole på seg selv? Dette merker jeg godt også på filmjobber. Kan jeg utnytte den selvtilliten i skrivesammenheng også, tro?

Nå som det går mot slutten tenker jeg selvfølgelig mye på at jeg kommer til å savne alle de flotte menneskene. Kjendiser og ukjente statister stiller likt, vi har vært som en stor familie. Tenk at vi har vært femti personer på scenen pr forestilling (faktisk ca 80 totalt, men ikke samtidig), pluss alle som jobber med kostymer, rekvisitter og ikke minst orkesteret. Omtrent 100 involverte i et drøyt halvår uten en eneste definerbar konflikt, det synes jeg er godt gjort! Når denne produksjonen straks avsluttes, betyr det at jeg neppe vil møte mine nye venner igjen. De fleste er musikalartister eller utdanner seg til å bli det, og den veien har jo ikke jeg noen forutsetning for å gå. Jeg håper jeg kan jobbe med teater igjen, men det blir altså neppe musikal.

Når en dør lukkes, åpnes et vindu. Teateret har jo ikke tatt mye tid pr uke, i hvertfall ikke de siste månedene, men det har likevel flyttet mye av fokuset mitt bort fra andre oppgaver. Nå føler jeg at det blir frigitt enormt mye tid som jeg kan bruke på de prosjektene jeg allerede har startet, eller kanskje noe helt nytt. Og jeg er spent, for denne forandringen er både trist og optimistisk. Jeg har jo ennå til gode å bestemme hva som skal være årets utfordring.