26. oktober 2017

Hvorfor liker jeg å skrive?

Da jeg forsøkte å strukturere de ulike prosjektene mine litt bedre, ble det klart for meg at uansett hvordan jeg prioriterer må jeg gjøre plass til å skrive. Skrivingen var faktisk den eneste aktiviteten jeg visste at jeg skulle prøve meg på, da jeg sa opp gamlejobben, og som jeg bare må ha med i fortsettelsen. Det er ikke sikkert at jeg noen gang skal utgi bøker, for det gir meg også mye å skrive noveller og andre korte tekster. Inntil videre vil jeg fokusere på både store og små skriveprosjekter. Da jeg var for opptatt med prøver på Folketeateret til å skrive særlig mye i det hele tatt, oppdaget jeg at jeg faktisk savnet å skrive. Da forstod jeg at jeg sannsynligvis har et slags behov for å skrive - eller, ihvertfall å uttrykke meg, noe som lett ledet til spørsmålet; Hva er det som gjør at jeg liker så godt å skrive?

Jeg vet fra før at jeg trives godt i mitt eget selskap, liker godt å tenke ut fortellinger, plott og karakterer. Jeg kan lett forsvinne inn i konstruerte eller historiske tablåer i lange perioder uten å bry meg om at timene flyr forbi. Det må ikke nødvendigvis være en produktiv skriveboble, men mer dette med å skape bildene i mitt eget hode. Jeg blir lett revet med, ideene kommer strømmende, detaljer flagrer rundt som bevingete insekter, gjerne i utallige nyanser og på flere nivåer, og langt flere enn jeg greier å fange. Å skape historien er så underholdende i seg selv at jeg noen ganger glemmer meg selv og alt rundt meg.

Skrivingen oppleves også som befriende fordi jeg ikke trenger å forholde meg til hva andre synes om meg eller teksten min. Dette kommer nødvendigvis senere, hvis jeg prøver å selge inn teksten, men i en god skriveprosess er det altså sjelden at jeg tenker på salgsverdi eller sosial anerkjennelse. I mye annet som jeg gjør ligger jo nettopp aksept som en viktig forutsetning; Når jeg designer for nettbutikkene er målet som oftest at noen skal like det jeg skaper så godt at de kjøper det. Når jeg er statist eller skuespiller er det et naturlig mål at både regisør og publikum skal like det jeg gjør, selv om jeg ikke har så store ambisjoner vil jeg jo gjerne gjøre en god jobb, ikke minst med tanke på å kunne få flere oppdrag i framtiden.

Med skrivingen er alt dette veldig annerledes, prosjektet er bare mitt og det viktigste for meg der og da er at jeg selv liker ideen, historien, utviklingen, språket, resultatet. Hvis jeg ikke glemmer alt rundt meg nok til å forsvinne inn i ideen, er sannsynligvis ikke prosjektet mitt godt nok. Mens ukebladnovellene ofte kan følge en slags standard form, hvor jeg vet hvrdan de gjerne vil ha det, er det desto kjekkere de gangene jeg går litt utenom denne normen og gjør som jeg selv vil. Novellelerretet er relativt begrenset, men det er stort nok til at jeg kan leke litt, være kreativ, noen ganger ha følelsen av å være litt freidig eller original. Det er de tekstene jeg liker best.

For større tekstprosjekter er det lettere å forsvinne inn i en kreativ skaperprosess hvor jeg blir helt overlatt til meg selv i lange perioder, uten å ta hensyn til etablerte normer. Da er lerretet ubegrenset - om jeg virkelig kommer på sporet av noe som trenger plass kan det jo bli en hel serie, ikke sant? I teorien, i alle fall. Det viktigste er imidlertid ikke antall sider eller bind, men å finne en form som tillater formidleren i meg å flomme fritt. Ha nok tid til å finne koblingen mellom min indre stemme og den ferdige teksten. Skape en flyt som jeg selv kjenner er naturlig, som trekker meg med videre inn i akkurat det universet som jeg er i ferd med å skape. Selv når handlingen er begrenset og karakterene bare er skisser, er det rom for en slags forfatteropplevelse idet fortellingen utbroderes. Jeg opplever jo vanligvis både steder, karakterer og handling for første gang, jeg utforsker og utfordrer alt dette, jeg stiller spørsmål og finner noen ganger svarene uten alltid å vite om det faktisk er det riktige svaret. Jeg legger til og trekker fra, fortellingen er en materie som må få lov til å utvikle seg underveis, selv om det går på bekostning av den opprinnelige ideen. Det er selve fortellergjerningen som avgjør om jeg trives i denne prosessen, ikke nødvendigvis historien.

På mannge måter handler det om å finne tid nok til å forsvinne, bli form- og vektløs. I disse periodene kan fantasi og kreativitet bli viktigere enn forfatteren selv. Det kan være nok å åpne datadokumentet så trer jeg inn i den andre virkeligheten, ikke nødvendigvis som en flukt, mer som en oppdagelsesreisende. Eller jo, det er vel en slags virkelighetsflukt, til tross for at jeg egentlig ikke har noe å flykte fra.

Ja, jeg vet at dette ble mange svulstige beskrivelser, men det trengs jo for å sette ord på noe av det som skjer i arbeidet med en skjønnlitterær tekst. Sånn i startgropen er det sikkert ennå mye jeg ikke har oppdaget. Det er jo ikke alle nye prosjekter som er like givende, og da gjelder det å bremse i tide. Uansett, alt dette flotte, som det er så vanskelig å beskrive, er altså årsaken til at jeg vet at jeg må fortsette å skrive i tiden som kommer. Kanskje får det prioritet over alle de andre prosjektene.

Hvordan opplever du det å skrive? Eller kanskje du har andre aktiviteter som setter deg i tilsvarende modus?

4 kommentarer:

  1. Takk for fint innlegg! Jeg kjenner meg igjen i refleksjonene dine. Virkelighetsflukt er et stikkord for meg både når det gjelder lesing og skriving. Noen kan vel tenke at jeg må ha et trist liv, som har behov for virkelighetsflukt! Men jeg synes ikke det. Det er bare som en slags tilleggsvirkelighet ved siden av den jeg lever i, som fører ekstra glede til livet.
    Jeg har nok alltid trivdes godt inni mitt eget hode. Kanskje et kjennetegn ved introverte mennesker? Å skrive blir litt som å kunne invitere andre inn i hodet mitt, en måte å dele på. "Welcome to my world."
    Så tenker jeg også at jeg får uttrykt meg bedre skriftlig enn jeg greier muntlig. Og så kan jeg skrøne alt jeg vil. Det er en slags lek, det å være kreativ. En gøyal lek man aldri får nok av når man først har begynt.
    Ha en fin fredag og god helg! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Randi! Ja, en tilleggsvirkelighet tenker jeg også at det er, en slags bonus i tillegg til livet ellers. Noen ganger tenker jeg på det å skrive som min form for å lese. Bortsett fra det tekniske og mye etterarbeid etc, blir det jo en tilsvarende opplevelse. Heldigvis er jeg voksen nok til at venner ikke synes det er sært at jeg sitter og skriver, men unge forfattere møter sikkert noe mer undring over at man kan velge vekk f.eks. noe sosialt for heller å sitte alene og skrive.
      Fin søndag!

      Slett
  2. Hei! Jeg kjenner meg igjen i mye her, helt klart! Og jeg skriver nok best når jeg skriver på mine egne valgte ting. Altså når jeg ikke skriver til et gitt tema, en gitt konkurranse og så videre. Da synes jeg at det av og til kan føles litt unaturlig og påtatt. Når jeg får skrive om det som opptar meg, synes jeg det er lettere å la meg rive med, på en helt annen måte, og jeg er mer i flyt med historien.

    Jeg er også enig i det Randi sier, om at det er lettere å uttrykke seg skriftlig enn muntlig, det har jeg alltid syntes. Spesielt så man det i stiloppgaver da jeg gikk på skolen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Gro Jeanette! Ja, det er nok viktig for de fleste at man kan være litt personlig, men selv synes jeg også det er givende å fjerne meg helt fra meg selv, og da må det jo nesten bli en oppkonstruert virkelighet. Svært sjelden jeg bruker venner som karaktermodell. Utfordringen er selvfølgelig å gjøre det kontruerte naturlig, for en slags personlig nerve bør vel finnes i de fleste tekster. Jeg kjenner noen ganger et behov for å mene noe i forhold til en gitt situasjon, og sliter nok litt med å la være å bruke mine egne meninger, og heller bruke den oppdiktete karakterens meninger og referanser. Noen av mine egne tanker lurer seg nok med uansett hvor hardt jeg prøver å unngå det :)
      God søndag!

      Slett

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]