Hvorfor liker jeg å skrive?

Da jeg forsøkte å strukturere de ulike prosjektene mine litt bedre, ble det klart for meg at uansett hvordan jeg prioriterer må jeg gjøre plass til å skrive. Skrivingen var faktisk den eneste aktiviteten jeg visste at jeg skulle prøve meg på, da jeg sa opp gamlejobben, og som jeg bare må ha med i fortsettelsen. Det er ikke sikkert at jeg noen gang skal utgi bøker, for det gir meg også mye å skrive noveller og andre korte tekster. Inntil videre vil jeg fokusere på både store og små skriveprosjekter. Da jeg var for opptatt med prøver på Folketeateret til å skrive særlig mye i det hele tatt, oppdaget jeg at jeg faktisk savnet å skrive. Da forstod jeg at jeg sannsynligvis har et slags behov for å skrive - eller, ihvertfall å uttrykke meg, noe som lett ledet til spørsmålet; Hva er det som gjør at jeg liker så godt å skrive?

Jeg vet fra før at jeg trives godt i mitt eget selskap, liker godt å tenke ut fortellinger, plott og karakterer. Jeg kan lett forsvinne inn i konstruerte eller historiske tablåer i lange perioder uten å bry meg om at timene flyr forbi. Det må ikke nødvendigvis være en produktiv skriveboble, men mer dette med å skape bildene i mitt eget hode. Jeg blir lett revet med, ideene kommer strømmende, detaljer flagrer rundt som bevingete insekter, gjerne i utallige nyanser og på flere nivåer, og langt flere enn jeg greier å fange. Å skape historien er så underholdende i seg selv at jeg noen ganger glemmer meg selv og alt rundt meg.

Skrivingen oppleves også som befriende fordi jeg ikke trenger å forholde meg til hva andre synes om meg eller teksten min. Dette kommer nødvendigvis senere, hvis jeg prøver å selge inn teksten, men i en god skriveprosess er det altså sjelden at jeg tenker på salgsverdi eller sosial anerkjennelse. I mye annet som jeg gjør ligger jo nettopp aksept som en viktig forutsetning; Når jeg designer for nettbutikkene er målet som oftest at noen skal like det jeg skaper så godt at de kjøper det. Når jeg er statist eller skuespiller er det et naturlig mål at både regisør og publikum skal like det jeg gjør, selv om jeg ikke har så store ambisjoner vil jeg jo gjerne gjøre en god jobb, ikke minst med tanke på å kunne få flere oppdrag i framtiden.

Med skrivingen er alt dette veldig annerledes, prosjektet er bare mitt og det viktigste for meg der og da er at jeg selv liker ideen, historien, utviklingen, språket, resultatet. Hvis jeg ikke glemmer alt rundt meg nok til å forsvinne inn i ideen, er sannsynligvis ikke prosjektet mitt godt nok. Mens ukebladnovellene ofte kan følge en slags standard form, hvor jeg vet hvrdan de gjerne vil ha det, er det desto kjekkere de gangene jeg går litt utenom denne normen og gjør som jeg selv vil. Novellelerretet er relativt begrenset, men det er stort nok til at jeg kan leke litt, være kreativ, noen ganger ha følelsen av å være litt freidig eller original. Det er de tekstene jeg liker best.

For større tekstprosjekter er det lettere å forsvinne inn i en kreativ skaperprosess hvor jeg blir helt overlatt til meg selv i lange perioder, uten å ta hensyn til etablerte normer. Da er lerretet ubegrenset - om jeg virkelig kommer på sporet av noe som trenger plass kan det jo bli en hel serie, ikke sant? I teorien, i alle fall. Det viktigste er imidlertid ikke antall sider eller bind, men å finne en form som tillater formidleren i meg å flomme fritt. Ha nok tid til å finne koblingen mellom min indre stemme og den ferdige teksten. Skape en flyt som jeg selv kjenner er naturlig, som trekker meg med videre inn i akkurat det universet som jeg er i ferd med å skape. Selv når handlingen er begrenset og karakterene bare er skisser, er det rom for en slags forfatteropplevelse idet fortellingen utbroderes. Jeg opplever jo vanligvis både steder, karakterer og handling for første gang, jeg utforsker og utfordrer alt dette, jeg stiller spørsmål og finner noen ganger svarene uten alltid å vite om det faktisk er det riktige svaret. Jeg legger til og trekker fra, fortellingen er en materie som må få lov til å utvikle seg underveis, selv om det går på bekostning av den opprinnelige ideen. Det er selve fortellergjerningen som avgjør om jeg trives i denne prosessen, ikke nødvendigvis historien.

På mannge måter handler det om å finne tid nok til å forsvinne, bli form- og vektløs. I disse periodene kan fantasi og kreativitet bli viktigere enn forfatteren selv. Det kan være nok å åpne datadokumentet så trer jeg inn i den andre virkeligheten, ikke nødvendigvis som en flukt, mer som en oppdagelsesreisende. Eller jo, det er vel en slags virkelighetsflukt, til tross for at jeg egentlig ikke har noe å flykte fra.

Ja, jeg vet at dette ble mange svulstige beskrivelser, men det trengs jo for å sette ord på noe av det som skjer i arbeidet med en skjønnlitterær tekst. Sånn i startgropen er det sikkert ennå mye jeg ikke har oppdaget. Det er jo ikke alle nye prosjekter som er like givende, og da gjelder det å bremse i tide. Uansett, alt dette flotte, som det er så vanskelig å beskrive, er altså årsaken til at jeg vet at jeg må fortsette å skrive i tiden som kommer. Kanskje får det prioritet over alle de andre prosjektene.

Hvordan opplever du det å skrive? Eller kanskje du har andre aktiviteter som setter deg i tilsvarende modus?