Årets utfordring - lettere tenkt enn gjort

Det er romjul og snart ebber året ut. Det ble litt fram og tilbake før jeg bestemte meg for hva som skulle være årets utfordring i 2018. Jeg landet på at det kunne være spennende å jobbe hardere for å komme meg på audition til småroller innen film og teater. Det har imidlertid vist seg at dette ikke er så lett å få til, for jeg finner nesten ingen utlysninger. De få jeg har sett har vært rettet mot barn.

Enkelt-huff...

Poenget med denne utfordringen var å presse meg enda lenger ut av komfortsonen. Det å møte på audition, stå skolerett foran et lite panel av "dommere" og spille en karakter, lage grimaser eller gjøre andre absurde ting på kommando, høres ut som noe som godt kan gi meg den helt store skjelven. Det virker både skummelt og litt nedverdigende, men det er jo bare fordi jeg ikke har gjort dette før. Jeg vet samtidig at det kan åpne for nye muligheter. Jeg er for gammel til å satse virkelig hardt, men skal jeg få oppdrag med mer skuespilleri, tror jeg ikke at jeg kommer utenom auditions. Og det er vel verst den første gangen, som med det meste, eller?

Denne søte førjulstid

Altså, nå tenker jeg ikke spesielt på gamle tradisjoner, lettlurte barn og adventsnostalgi. Men på at butikkene i disse dager knives om å selge mange typiske julevarer billigst mulig. For en frilansboms som meg lyder det som søt budsjettmusikk. Jeg takker og bukker, og fyller skuffer og skap nå som det er penger å spare.

Man må kanskje leve på budsjett for å glede seg over de nedsatte varene, for den som er i full jobb og uansett handler en svær trillevogn fylt med matvarer spiller det sikkert mindre rolle hva et halvt kilo melis koster. Men jeg har lært meg å følge med på hva de varene jeg handler ofte pleier å koste. Butikkene justerer riktignok prisene på de fleste varene hele året - det kan være litt å spare på å følge med.

Men sjelden er prisene så lave som i ukene opp mot jul. Det prøver jeg å utnytte i den grad økonomien min tillater det. Og helst uten at kassebetjeningen sender meg rare blikk.

Takknemlighet og armklyping

I dag er en sånn dag hvor jeg ser meg tilbake. Jeg er takknemlig for at jeg faktisk har overlevd frilanstilværelsen i fire år! Det var det muligens ikke så mange som regnet med, kanskje heller ikke jeg selv.

For nøyaktig 4 år siden befant jeg meg midt i skiftet mellom fast jobb og alt det nye. Jeg hadde sagt opp jobben uten å vite nøyaktig hva jeg skulle gjøre videre. Det eneste jeg visste sikkert var at jeg var nysgjerrig på om jeg kunne få til noe kreativt på egen hånd, altså en nokså stor omstilling fra å ha jobbet med økonomi og administrasjon i omtrent tretti år.

Jeg må jo flire litt når jeg ser for meg hvordan jeg ville reagert hvis noen dengang hadde trukket meg til siden for å fortelle meg hvordan hverdagen min ville se ut fire år senere. Ja, hvordan ville jeg ha reagert?

Det vanskelige skillet mellom arbeid og fritid

Å være sin egen herre på hjemmekontoret, med fokus på kreative prosjekter som til tider blir altoppslukende, kan lett resultere i uklar arbeidstid.

Det er sikkert ikke bare jeg som lar jobb og fritid flyte over i hverandre. I perioder blir det nesten ingen forskjell på de to, for hjemmekontoret stenges jo aldri helt. Jeg merker også at jeg stadig oftere tar et ørlite forbehold når jeg gjør en sosiale avtale, i tilfelle det skulle dukke opp uimotståelig inspirasjon, eller kanskje et filmoppdrag som jeg ikke kan takke nei til. Det gjør det riktignok svært sjelden, men uansett - jeg tok jo aldri sånne forbehold da jeg var i vanlig 9-4 jobb. Da var kvelden fri uansett.

Dette er ikke ideelt, jeg ser jo den. Det ville vært bedre å lukke kontordøren klokken fire eller fem hver dag, for ikke å snakke om å ta fri en hel helg uten å skulle jobbe "bare litt" i ledige øyeblikk.