25. november 2016

Gnisten er tilbake

Jeg lurer litt på hvor november tok veien? Det er noen dager igjen, men hvorfor måtte den måneden hvor jeg skulle utrette så ufattelig mye passere så ufattelig fort? Eller er det bare jeg som har senket skuldrene litt fordi jeg sannsynligvis har lagt bak meg en litt tøff periode sånn økonomisk? Nå som jeg ser at jeg greier meg helt ok de neste månedene er det liksom ikke like viktig å produsere? Uansett, noe har jeg da fått utrettet og dessuten har jeg fått tilbake noe av den gløden som var nokså fraværende tidligere i høst.

Planen er å skrive to nye noveller innen 11. desember, og siden den ene fakisk er nesten klar, burde jo det bli en overkommelig oppgave. Jeg synes det er lettere å selge relasjonsnoveller enn krimnoveller. Det skyldes kanskje at det hver uke trykkes langt flere av førstnevnte, eller at måten jeg skriver på passer best til det formatet. Jeg skriver sjelden om rosenrøde romanser, det blir nok heller varianter over temaet havarert ekteskap eller mer hverdagslige utfordringer som trenger en løsning i form av aksept eller forandring.

Nettbutikkene har tatt mye tid i november. Det skyldes at jeg nok en gang kom altfor sent i gang med å produsere julevarer. Nå har jeg satt strek, har uansett ikke tenkt å fylle butikkene med nisser og glitter - satser heller på designer som kan selge året rundt. November ligger som ventet an til å bli nok en rekordmåned når det gjelder inntekt (riktignok ikke noe å bli rik av), men fra slutten av desember er jeg forberedt på at det kommer en langvarig omsetningstørke.

Jeg har forresten påtatt meg en liten ekstern jobb, som utgjør bare snaue 4 timer pr uke. Oppgaven er i utgangspunktet enkel og datateknisk, og omfatter også litt bearbeiding av tekst. Den store fordelen er at jeg kan jobbe akkurat når jeg selv vil, midt på natten eller i helgen f.eks. - det trenger ikke å gå på bekostning av mine egne prosjekter hvis jeg bare organiserer meg bra.

Hva mer skal jeg fortelle i dag, tro? Jo, jeg har sendt fra meg tilbudet om den serien jeg nevnte i forrige innlegg. Jeg endret strategi, istedet for å sende prøvekapitler beskrev jeg bare konseptet i detalj, og sender heller eksempler på tekst og bilder hvis de ønsker å se nærmere på det. Jeg regner med at ukebladene normalt ikke vurderer ideer uten at det følger med en prøve, men vi får nå se hva svaret blir. Jeg kom fram til at jeg ikke ønsker å bruke tid på artikkelserien hvis ideen i utgangspunktet ikke er interessant. Det er alltid litt rart å selge noe som ikke er klart, men som tidligere nevnt har jeg mye kunnskap om det serien omhandler, så denne gangen er jeg rimelig sikker på at jeg kan følge opp ganske greit.

Ingen statistoppdrag denne uken, og det er faktisk litt uvanlig. Istedet har jeg hat tid og overskudd til både vennebesøk og kino, og i kveld blir det fredagspils med en kamerat. I neste uke er jeg booket for en reklamefilm igjen, så det ser uansett ut til at jeg når målet mitt om fire oppdrag pr måned.

God helg!

20. november 2016

Nå prøver jeg meg på noe nytt igjen!

Denne helgen skulle jeg avslutte et skriveprosjekt, men blir helgen noen gang sånn som man hadde tenkt seg? Det er helt greit, søndagen har ennå noen timer igjen og det er heller ikke store jobben jeg skal gjøre. Dessuten er det ingen andre enn jeg selv som har satt fristen, og den viktige eposten sendes uansett ikke avgårde før i løpet av mandagen...

Nå lurer du vel på hva jeg holder på med, for «Vitenskapsromanen» er det vel ikke? Nei, det er nok ikke den, men et vesentlig mindre og enklere prosjekt. Det vil si, selve prosjektet krever en hel del jobbing med både struktur, tekst og bilder, men akkurat nå handler det mest om å selge inn en idé og legge ved nok stoff til at redaktøren kan vurdere om det er interessant at jeg jobber videre med konseptet.

Det handler om en artikkelserie som jeg har nevnt ved et par anledninger tidligere i år. Jeg vil ikke gå inn på tema og detaljer, men har altså fått en idé til en serie i 8 deler som jeg tror passer godt for et ukeblad, Jeg ser for meg en artikkel hver fjerde uke, men frekvensen kan diskuteres og form og mengde kan relativt enkelt tilpasses. Hvor stort oppslag det kan bli avhenger litt av hvordan bildene trykkes. Alt dette gjør det litt vrient å vurdere tekstmengde.

Nettopp derfor, før jeg låser strukturen vil jeg lodde interessen hos ukebladene. Selv om jeg har solgt en god del noveller tidligere, blir dette mer feature enn fiction, og dermed er det en helt ny person som skal overbevises. Jeg må med andre ord selge inn både ideen og meg selv - bladet går neppe med på et opplegg uten at de først kjenner seg trygge på at jeg kan stille med nødvendig mengde tekst og bilder, og ikke minst at jeg er til å stole på m.t.p. å levere stoff i tide. Da er det sikkert ingen ulempe å bruke fiction-ansvarlig som referanse.

Det finnes imidlertid enda et hinder. Selv om de skulle finne på å like ideen min, kan det allerede være for sent for 2017. Jeg aner ikke om de store linjene er lagt, og om temaet mitt er dekket opp av annet stoff. Jeg vil derfor skynde meg litt. Hvis ett blad takker nei, seiler jeg raskt videre til neste.

Du som har fulgt meg en stund vet at jeg ikke har solgt feature tidligere, så her presser jeg meg til å prøve noe nytt. Selv om dette skulle lykkes, har jeg ikke tenkt å produsere mye stoff av denne typen. Det er mest for å utfordre meg selv, pluss at serien jo handler om stoff jeg har lyst til å dele med andre. Akkurat denne serien tar for seg to temaer som jeg har interesse av og en hel del kunnskap om. Dessuten blir vinklingen personlig, en kombinasjon jeg håper vil falle i smak hos de som bestemmer.

Det siste finner jeg forhåpentlig ut av om ikke altfor lenge...

18. november 2016

Måtte bare dele litt mer fra skråplanet

Jeg hadde tenkt å vente litt fordi jeg var usikker på hvor mye det er lurt å dele, men så fant jeg ut at jeg like godt kan gjøre meg ferdig med mine opplevelser på skråplanet nå, og heller skrive om et annet tema allerede til helgen - da blir det nemlig innspurt på et skriveprosjekt... ;)

Men altså, i dag har begge de to produksjonene jeg nevnte i forrige innlegg blitt omtalt i media eller selv publisert noe. Så da tenker jeg at jeg ikke røper for mye om jeg forteller hva jeg egentlig var med på denne uken.

Først litt mer om såpeserien, som jeg allerede har sagt en del om. På Hotel Cæsars facebook kan du nemlig lese litt om promo'en som jeg var med på. Jeg dukker altså opp på TV2 i hele desember, og beklager på forhånd hvis det blir for mye, hehe. Det blir sannsynligvis sendt ulike versjoner med varierende lengde, og jeg er nok ikke med i alle. Dagens bilde er skjermdump fra nevnte facebook-side. Gjett hvem det er den godeste Gjertrud, spilt av flotte Kari Simonsen, stirrer på her? Kan det kanskje være Hr. Kreatur? ;)

Nå kan jeg også røpe litt mer om den engelskspråklige filmen jeg var med på i går. Først var jeg usikker på om media visste at de få dagene med filming i Norge er i gang, eller om produksjonen helst ville holde alt litt hemmelig, men siden dagbladet.no i dag har en sak fra dagens filming på Tøyen, kan jeg si at det er denne filmen jeg er med i. Er det mulig å komme lenger unna Hotel Cæsar enn denne historien fra black metal-miljøet på nittitallet? ;) Dagbladet omtaler filmen som en Hollywood-produksjon, uten at jeg er helt sikker på hva de legger i det, men det er i hvertfall topp folk som er involvert. Jeg var altså ikke med på Tøyen i dag, men et helt annet sted i går... Regner med å være nokså synlig, men man vet jo aldri hvordan klippingen blir - noen ganger droppes hele scener når alt til slutt skal sys sammen. Uansett, artig å være med på, og jammen fikk jeg en kort prat med en av de amerikanske stjernene, også. Han virket ganske avslappet, men så kunne han jo ikke vite at han pratet med selveste Hr. Kreatur ;)

Så er det helg igjen, og akkurat som for en uke siden er avtaleboken nok en gang tom. Det passer egentlig godt å kunne fokusere på skrivingen i neste uke, men kommer det en statistforespørsel så takker jeg vel neppe nei...

16. november 2016

En spennende uke foran kamera

Jo, jeg tar fortsatt statistoppdrag, og det gir ennå gode opplevelser og ikke minst utfordringer. Jeg liker normalt å ha en viss oversikt over uken min, men akkurat på statistfronten er det faktisk litt befriende at nye oppdrag kan dukke opp nesten når som helst. Og som oftest stiller jeg på kort varsel - det er jo et av de privilegiene jeg kan unne meg når jeg styrer tiden selv. Dette kunne jeg nemlig ikke gjort om jeg var i fast jobb.

Sist helg var statistboken tom - ingen planlagte oppdrag for denne uken, selv om jeg jo hadde kontaktet flere produksjoner vedrørende statistoppdrag. Hver uke svarer jeg nemlig på noen annonser, mest for å skape muligheter. Noe artig kan jo komme ut av det! Men da mandagskvelden kom var jeg plutselig blitt booket for to svært ulike oppdrag med gjennomføring denne uken. I begge tilfellene var det produksjonen som kontaktet meg, og ikke omvendt. Et oppdrag ble morsomt men svært vemodig, mens det andre blir nesten som en liten rolle i en engelskspråklig produksjon! Hu hei, hvor det går! Og, hjelp - hva er det jeg har kastet meg ut i nå?

I dag var jeg innom Hotel Cæsar for åttende gang. Er det ikke fanastisk, åtte ganger bare siden mars! Jeg har bare godord å si om stab og produksjon der - hver gang de kontakter meg takker jeg ja, så sant jeg har anledning, for det er så hyggelig å være der! Jeg har hatt mine doser med bakgrunnstrasking i hotellets lobby, inn og ut av heisen, og opp og ned den flotte trappen. Men jeg har også vært så heldig å få spille f.eks lik og bygningsingeniør (to ulike opptak, da...) og i dag fikk jeg jammen være med på en reklamesnutt også. Artig å bli kjeftet på, igjen og igjen, av en av stjernene i serien! Jeg vet nødvendigvis litt om hva som skjer framover, men som alle involverte har jeg taushetsplikt.

Dagens vemod skyldes rett og slett at sesongen som skal vises på TV2 Sumo i 2017 nå er ferdig innspilt, og at det ikke blir flere oppdrag for meg på hotellet på lenge. Jeg innstiller meg likegodt på at opptredenen min der er fullført, og at jeg aldri vender tilbake. Det gjør meg trist fordi jeg vet at jeg kommer til å savne alt sammen. Noe kan jeg røpe for deg: Jeg rakk ikke å bli skrevet inn i serien som en bi-karakter, f.eks. som avdøde Astrid Anker-Hansens ukjente sønn eller noe i den dur. Men det ville muligens vært å forvente litt vel mye...

Jeg nevnte at jeg senere i uken har et spennende oppdrag i en engelskspråklig produksjon. De kontaktet meg, så da måtte jeg jo bare takke ja. Det ser faktisk ut til å bli en definert karakter, men uten replikker, som er med i flere scener i filmen. Alt er hysj-hysj, og jeg vet ikke stort mer enn dette selv. Først skal jeg på kostymeprøve, og selv det er jo litt ekstra pirrende når jeg ikke vet helt hva jeg har begitt meg ut på.

Før du lurer - nei, jeg tjener ikke store penger på noe av dette, men det blir noen kjærkomne drypp. Først og fremst er det artig og utfordrende. Det kjennes også tilfredsstillende at jeg har hatt en slags utvikling, og allerede nå blir betrodd mer krevende oppgaver enn i mars. Jeg har en lang og variert CV å vise til, og selv om jeg ikke er like fornøyd med alle jobbene jeg har gjort, har jeg samlet erfaring. Jeg lærer dessuten mye om mine egne muligheter og begrensninger, både mentalt og fysisk. Sist men ikke minst møter jeg flotte folk både foran og bak kamera - personer som jeg ellers aldri ville kommet i prat med, og mange møter jeg dessuten igjen på nye oppdrag.

Jo, jeg er glad for at jeg begynte med dette igjen, og at jeg ikke lukket døren etter at jeg nådde målet om fem statistoppdrag i mars. Men nå får det være nok om mitt liv på skråplanet for i dag :)

13. november 2016

Endelig hvilepuls

I høst har jeg delt flere smågretne innlegg hvor jeg har kjent på tøffe tider og ikke minst strammere økonomi. Bl.a. dukket det opp uforutsett vedlikehold i feriehuset, og jeg lurte faktisk litt på hvordan jeg skulle greie å betale akkurat den regningen. Men, som nevnt flere ganger tidligere, jeg har lært meg til å senke skuldrene og tenke at «det ordner seg nok», og akkurat det gjør det nå!

Jeg må legge til at jeg er veldig glad for kredittkortet mitt. Jeg foretrekker å gjøre opp for meg snarest mulig, men kortet gjør at uforutsette kostnader flyttes ca en måned fram i tid. Da blir de jo ikke lenger fullt så uforutsette. Hittil har jeg greid å betale kredittkortregninger på forfall, og jeg har ingen planer om å endre på det.

Men denne måneden har jeg måttet planlegge ekstra grundig for å få det til å gå opp. Hva er da mer gledelig enn at jeg avslutter uken med å ha solgt to nye krimnoveller! Jeg er fortsatt så utrolig nervøs for å åpne de epostsvarene. Som statist kan jeg gjøre nesten hva som helst foran kamera uten engang å være nervøs, men når jeg ser at det er kommet svar fra fiction-ansvarlig, spretter pulsen så høyt at det smeller i ørene her jeg sitter. Jeg er faktisk drittnervøs når jeg åpner sånne eposter, og det skuffer meg litt siden jeg nå har solgt totalt nitten noveller og burde ha et litt mer avslappet forhold til denne prosessen. Jeg vet jo at noen tekster blir refusert, sånn må det være. Jeg vet også at når en tekst ikke er god nok, får jeg (ihvertfall noen ganger) anledning til å justere den litt. Altså trenger ikke et nei-takk å være definitivt.

Jeg har grublet litt på dette. Hvorfor spretter pulsen allikevel i været, hvorfor må jeg samle mot for å åpne disse epostene? Dette burde jo være ren rutine! Jeg er kommet til at tekstene mine betyr mer for meg enn f.eks. det å leke meg foran et kamera. Det å skrive stikker mye dypere, og selv om ukebladnoveller ikke er høylitterært, finnes det absolutt en kobling til de større skriveprosjektene jeg jobber med, eller drømmer om å realisere. Fortellingene er blitt viktige for meg, og derfor faller jeg ganske langt når et ukeblad ikke kan bruke en novelle som jeg selv syntes var grei. Jeg vet at flere refusjoner på rad påvirker skrivelysten min negativt, mens salg naturlig nok oppleves motiverende også for de større tekstene. I høst har jeg slitt en del med å finne gode skriveøkter, derfor var det ekstra fint å få selge et par tekster igjen.

Og dessuten har jeg endelig litt å gå på økonomisk, det blir faktisk litt igjen etter at kredittkortet er betalt og jeg får en glad følelse av at jeg er forbi de største utfordringene.

Så altså, optimismen er tilbake - helgen kjennes fin!

2. november 2016

Tiden kommer og tiden går

I disse dager er faktisk jobbpermisjonen formelt over. Egentlig burde jeg kjent på 1. november som en slags milepæl, en nesten like viktig og personlig dato som da jeg gikk ut i to års permisjon. Men nei, gårsdagen kom og gikk uten at jeg ofret dette en eneste tanke. Nå er jeg ørlite grann bekymret, for jeg greier ikke å mobilisere den gnisten og enthusiasmen som burde være her akkurat nå.

Skiftet har imidlertid ikke gått fullstendig upåaktet hen. Forleden var jeg sammen med gamle jobbkolleger fra hele landet og ble behørig takket av. Det var hyggelig og litt rart å se alle igjen, jeg kjente på både vemod og at jeg har alt litt på avstand siden jeg jo allerede har vært ute av dansen nokså lenge. I heimen vitner en gedigen blomsterbukett og flere andre gaver om et kapittel som nå er ugjenkallelig forbi. Den tiden vil aldri komme igjen, akkurat som jeg jo hadde planlagt.

Allikevel føler jeg meg litt tom. Burde jeg ikke boble over av initiativ og skapertrang? Få en ny bølge med optimisme, omtrent som da jeg startet permisjonen og alt var nytt og spennende? Være positiv, glad, kanskje til og med lett propell? Dette burde ha vært en etterlengtet tid, akkurat som gårsdagen og alle de dagene som kommer i november. Det finnes et hav av muligheter foran meg, men også en god porsjon begrensninger og usikkerhet, så klart. At min egen manglende iver skulle bli en av begrensningene hadde jeg vel ikke helt sett for meg...

November bør kunne bli en god arbeidsmåned. Det blir ingen reiser til feriehuset denne måneden, så jeg har 30 flotte høstdager som kan brukes til akkurat hva jeg selv vil! November byr på mørke kvelder, ja selv dagen kan være litt mørk hvis det ikke er klarvær. Perfekt for innejobbing og dyp konsentrasjon, ikke sant?

Men så var det dette med den manglende gnisten... Det er synd og si sånn like etter at jeg er fullstendig fri fra gamlejobben, men akkurat nå ivrer jeg faktisk ikke for ett eneste prosjekt! Jeg surfer litt, følger opp litt administrativt her og der, som jeg jo pleier å gjøre ved månedskifter. Men skriveøktene får jeg ikke helt taket på. Selv bloggoppdaternger ligger jeg på etterskudd med. I oktober produserte jeg uvanlig lite til nettbutikkene. To noveller som ble sendt inn må jobbes mer med, men selv om det er snakk om småjusteringer og med et visst håp om å få solgt i alle fall den ene, kvir jeg meg for å sette igang. Jeg mistenker meg selv for å lete etter unnskyldninger for å slippe.

Så selv om tid blir en generøs ressurs framover, kjennes det litt som om jeg bare lar den gli forbi. Hilser dagene velkommen men lar dem passere uten å mukke! I dag har jeg tatt meg litt sammen og fotografert en hel del høstløv som jeg plukket inn og la i press sist søndag, med tanke på framtidige designer for nettbutikkene. Sitter her med litt god samvittighet for å ha jobbet litt, selv om det var fort gjort. Men hva med resten av dagen, resten av uken og måneden november? Hvilke avsporinger kommer jeg til å prioritere for å slippe å unna det jeg trodde jeg hadde mest lyst til å gjøre? Kassen er dessuten helt tom, så jeg er jo bare nødt til å produsere noe som kan generere inntekter rimelig kjapt!

Hm. Er det rett og slett for lenge siden jeg bakte muffins?

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]