Forfatterspiren som ble for rik?

Du kan ikke ha unngått en av årets første bokutgivelser, «Landet som ble for rikt» av Martin Bech Holte, som har tatt bokmarkedet med storm og nesten daglig blitt bejublet eller kritisert i media. Og fordi boken i stor grad kritiserer en politisk sovepute er det selvfølgelig viktig at den skaper debatt. Med litt flaks kan  enkelte politikere våkne opp fra oljefondsdopen.

Er Herr Kreatur blitt like lat som Regjeringen?

Jeg har ikke lest boken og har heller ikke studert samtlige kommentarer, men basert på de mange inntrykkene kjenner jeg likevel at jeg er ganske enig med forfatteren i hovedlinjene. Vi er nok en sløvere stat enn vi ville vært uten oljefondet. Fondet er både en velsignelse og en forbannelse, for uten denne rikdommen ville politikken i større grad søkt å løse problemer. Og jeg vil legge til at folk flest nok blir litt likegyldige og ukritiske, når de fleste av oss jo har det så godt. Hvorfor skal vi da bry oss om hva som skjer eller ikke skjer på politisk nivå?

Prinsippet om at man blir mindre opptatt av å forbedre system og rutiner når man uansett har tilgang på penger, kjenner jeg faktisk godt igjen fra min egen private andedam. Nei, jeg har ikke plutselig fått meg et lite oljefond, og for å være helt ærlig så er jeg ikke en gang helt sikker på hvorfor økonomien min føles mye mindre komplisert nå enn for bare noen år siden. Men en ting er helt sikkert, da jeg så vidt fikk endene til å møtes var jeg mye flinkere til å løse de hverdagslige utfordringene ved å endre rutiner, sammenligne løsninger og kanskje til og med å ta en omvei for å spare noen kroner. Det siste året fortoner alt det der seg som et fjernt minne.

Tidsknagger og hva er et godt år?

Jeg er i litt sånn grublehumør i dag. Og selvfølgelig ønsker jeg både deg og meg et flott 2025 med mange fine «fargestifter tel»! Disse årstallene ruller riktignok litt vel fort av gårde. Jeg er faktisk litt usikker på hvor 2024 ble av, men  forstår jo at det ikke er stort jeg kan gjøre med det stadig aksellererende tempoet. Eller, er det?

Vi ønsker oss naturligvis et godt år, noe som jo er en hyggelig gest og tradisjon. Og så ser vi oss over skulderen og vurderer om fjoråret ble omtrent som vi hadde tenkt, og takker kanskje for det gamle. Og det er der jeg begynner å gruble litt. For hva skal egentlig til for at vi er fornøyd med fjoråret? Og går det på faktiske hendelser eller vel så mye på hvordan vi oppfatter både året og oss selv midt oppi alt sammen, rent mentalt? Hva kjennetegner egentlig et godt år?

Mat, parkbesøk, klessnor og mer lesing

Akkurat i dag, på selveste julaften, er jeg aller mest opptatt av at denne skrivereisen har gått så altfor fort! Det er bare tre dager igjen, og det irriterer meg litt at jeg allerede har flyttet fokus til returreisen, mer enn å bare nyte de siste tre dagene. En form for nedtelling til avreisen blir det alltid, men allerede nå?

Matlogistikken har vært et irritasjonsmoment i flere dager allerede. Det skyldes vel at jeg denne gangen har droppet budsjett. Jeg har på ingen måte levd over evne, men har heller ikke brukt handlelister. Det må man nesten ha for å ha minst mulig mat i kjøleskapet på avreisedagen. Nå er det vel først den siste uken at dette blir viktig, unngå å kjøpe 1 kg ris to dager før avreise og sånn. Jeg har vel vært ganske flink når det gjelder middagslogistikk, men allikevel har jeg handlet inn en full bærepose med mat selv om jeg gikk til butikken for å kjøpe kun et brød. I går handlet jeg siste dunk med vann, og kom hjem med en pakke julekaker attåt - til tross for at jeg allerede er småkvalm med tanke på hvor mye søtsaker jeg skal stappe i meg de neste dagene. De kakene kunne jeg spart meg.

Skrivende under sydensol

Jeg holdt på å skrive syndende under sydensol, men det ville blitt helt feil. Sett i forhold til den gemene turisthopen her på øya, er jeg nok fint lite syndende her jeg tilbringer det meste av dagen og kvelden i bungalowen - skrivende.

Arkivfoto, men omtrent årets kontor.

Men, jeg har det helt topp, trenger ikke nattklubber og baluba for å trives. Nå er jo opplegget mitt kopi av mange tidligere skrivereiser, så jeg vet nøyaktig hva jeg går til. Det største kromspranget på denne reisen er nok at jeg har funnet en helt ny vei til matbutikken... ja, jeg skjønner at andre ville kjedet seg til døde, men så spørs det så klart hva man har sett for seg. Dagene flyr, så jeg har noen vage planer om et par utflukter for å skape noen tidsknagger. Selv om jeg ikke akkurat samler turistopplevelser, er det jo hyggelig med noen minner som ikke inkluderer tastaturet.

Kreaturet har landet

Altså, ikke ørnen, men selveste Herr Kreatur med destinasjon Gran Canaria. Nå venter tre ukers skrivereise og jeg gleder meg til å komme i gang med jobb, sol og litt slaraffenliv innimellom.

Denne reisen ble fremskyndet fra februar neste år, fordi jeg var så heldig å bli booket til to produksjoner ved Operaen, og dermed ikke får anledning til å reise utenlands før langt uti mai. Og når vi kommer så langt prioriterer jeg nok den norske våren og sommeren. Ettersom det stedet jeg har bodd på mange ganger legger ned på nyåret, ble derfor valget enkelt: En ekstra skrivereise nå i desember i stedet for å vente nesten ett år.

Allikevel har jeg savnet det å glede meg til denne reisen. Det kjentes egentlig litt som at jeg må jo bare dra, om jeg nå vil eller ikke - jeg har tross alt bestilt og betalt både reisen og oppholdet.