Altså, dette spørsmålet er det jo vanskelig å skulle besvare, for jeg er nok den siste til å se hva som mangler på sånn troverdighet i mine egne tekster. Og du som stikker innom bloggen, har jo ikke lest teksten, og kan heller ikke gi noe klart svar. Så, da er det kanskje spørsmålet som er litt merkelig.
Men altså, etter å ha skrevet noen noveller og forsøkt meg på en håndfull romaner, har jeg i alle fall fått respekt for at skriving er en vanskelig kunst. En god tekst kan bestå av mange ulike heldige faktorer, som for eksempel hvor ekte karakterene føles. Kommer du inn under huden på hovedkarakteren blir det gjerne lettere å engasjere seg i historien. Hvis derimot språket kommer i veien, eller man utbroderer så mye at selve personligheten som beskrives blir vanskelig å få øye på, så gjør man det vanskelig for både leseren og seg selv. Eller hvis man er overtydelig på at her kommer et personlighetstrekk som du som leser må legge merke til, for da blir det lettere for deg å se hvem som er skurken. Altfor mye blir feil i svært mange sammenhenger, også her.Men hva er sånn passe?
Jeg vet jo ikke, men jeg tror selv at jeg har som vane eller uvane å si for lite om karakterene mine. Selv når handlingen skjer i første person, har jeg ikke alltid en god plan for karakteren. Noen personer utvikler seg jo i løpet av skrivingen, og det synes jeg er en god ting, men enda bedre blir det nok om jeg også har en viss føring eller et mål med den utviklingen. I en god tekst opplever i alle fall de mest sentrale karakterene en utvikling i løpet av teksten.
Mange forfattere jobber lenge med karakterene før de begynner selve skrivingen. Alt fra hvordan været var den dagen de ble født, til favorittfarge og hvor mange par sko de har i skapet og hvilken tapet de hadde i stuen før siste oppussing. Det vanlige er vel å beskrive hver karakter ut fra temperamentene, men det er mange måter å gjøre det på og ingen er feil. Kan du litt astrologi er det ikke noe i veien for å sette opp horoskopet og bruke det vokabularet som finnes innen astrologien, eller du kan bruke modeller som har faglige termer fra psykologien. Det nyttigste er nok uansett å bruke helt hverdagslige formuleringer, som f.eks. å plassere personen på en skala for utadvendt/innadvendt, personlig/offentlig, rolig/aktiv, osv. Dette kan hjelpe deg til å se reaksjonsmønstre, men også til å gjøre dialogene mer troverdige. Jeg ender ofte med at karakterene bruker mitt eget språk når de snakker, i stedet for å la dem uttrykke seg på hver sin måte, som jo må være det beste. En innadvendt person vil kanskje velge litt andre ord enn den som er tut-og-kjør og elsker oppmerksomhet?
Da jeg digitaliserte musikkassetter og oppdaget hvor mye små og uviktige ting hukommelsen min faktisk har tatt vare på, innså jeg at de bittesmå tingene i livet mitt kanskje er av større betydning enn jeg har trodd. At gamle minner ligger klare til å bli tatt fram bare man hører en lyd eller ser en farge, er jo noe man kan benytte i en tekst. Som krydder, det trenger jo ikke å få stor oppmerksomhet, men bisetninger er ofte med på å farge en karakter. Er det nok plass til sånne små refleksjoner i tekstene mine, tro? Kan jeg bli bedre på å la karakterenes gamle minner få henge ved, sånn at leseren får en kort forklaring på hvorfor karakteren gjør sånn og sånn, eller foretrekker ditt eller datt? Gode minner, eller kanskje dårlige? En vedvarende uvane? Summen av alt dette ville trolig gitt et løft til de fleste karakterene mine.
Jeg må vel legge til at denne typen detaljer nok ikke passer like godt i alle tekster. En krim bør vel ikke bli altfor dvelende ved usakligheter, og ofte vil mindre viktige detaljer bremse en tekst hvor kanskje tempoet er vel så viktig. Og dessuten kommer det an på hvilken fortellervinkel du har valgt. Er du inni hodet på hovedkarakteren vet du nok ikke så mye om hvilke gamle småminner bikarakterene går og bærer på.
Når jeg straks går i gang med ny gjennomlesing av Krypromanen, skal jeg i hvert fall fokusere litt mer på karakterene.

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar