Kan det bli for mange POV?

Den siste sommermåneden har vært litt ustabil mtp jobbing og ferie, sol og regn. Jeg skriver gjerne når det regner ute, men skinner solen og det er god temperatur, blir jeg fort rastløs og må ut. Ja, det har vært en hel del nedbør, og det har også vært litt feriemodus innimellom.

Alt i alt er jeg i siget med Kryp-romanen. Jeg kunne nok ha jobbet bedre de sise ukene, men det er ikke så mye som gjenstår før førsteutkastet er klart. Som vanlig er det de avsluttende kapitlene som er litt utfordrende, fordi jeg ikke synes slutten er tydelig nok, og kanskje er det noen føringer underveis som jeg er litt usikker på, og som - hvis de endres - også kan bety at slutten bør justeres. I det hele tatt synes jeg slutten er vanskelig på enhver fortelling, men det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive om i dag.

Noe som jeg også grubler litt på, og da særlig i forbindelse med dette manuset, er om det kan bli for mange POV'er - det står vel for "Point Of View", og gjelder hvilken synsvinkel man har på handlingen - hvilken  karakters øyne man  ser gjennom. Kanskje kan det guddommelige altvitende synet også være et POV, men det bruker jeg ikke i Kryp-romanen. Her er det likevel mange nok å veksle mellom...

Fortellingen har en hovedkarakter, og dennes syn gir naturligvis leseren mye informasjon. Men så er det foreløpig to karakterer til som har sine forellinger, samt at enda en bikarakter har begynt å gjøre krav på sitt eget POV. Jeg tenker vel at 4 POV er i meste laget, selv om jeg er bevisst på å tydeliggjør overgangene der det kan være uklart for leseren. Men ja, er det uansett for mange? 

Mange bøker har kun ett POV, og det fungerer selvfølgelig veldig fint. Men i dette manuset har det en hensikt å skifte POV, for bare da kan leseren få tak i opplysninger som gir mer til fortellingen. Hovedkarakteren kan jo ikke videreformidle noe som finnes inni en annen karakters hode, om det nå gjelder rene tanker eller minner om faktiske hendelser hvor hovedkarakteren kanskje ikke var tilstede.

Dette med flere POV åpner dessuten for flere fortellergrep. Ved å la ulike karakterer bidra med opplysninger rundt hovedplottet, kan leseren selv oppdage koblinger eller løgner - som ingen har uttalt direkte. Relasjoner kan få en mye dypere klang, nyanser kan bli viktige brikker. Vekslende POV kan bidra til framdriften.

Men alt dette kommer ikke helt uten en viss risiko for at det også blir mer forvirrende enn tiltenkt. To POV'er er vel grei skuring som de fleste vil kunne forholde seg relativt lett til. Men fire...?

Jeg må nok revurdere den fjerde, som i og for seg er en liten bikarakter, men ved å gi denne personen eget POV kan vi få mer informasjon enn det som ellers er mulig. Lett kryptisk, men det jeg prøver å si er vel at det faktisk ville hatt en hensikt å ha med det fjerde POV'et. Bør jeg prøve å finne alternative måter å gjøre dette på? Det finners jo alltid mange måter å skru sammen et plott på, og flere måter å belyse hver enkelt detalj. Men skal jeg bry meg med dette før jeg sender teksten til første forlag? Hvis de ikke liker manus skyldes det vel neppe at det var ett POV for mye? Akkurat det kan jo lett justeres i ettertid, hvis manus ellers har noe for seg...?

Hva tenker du? Er det avhengig av manus, eller bør man begrense antall POV uansett?