Har jeg en fortelling eller en idé?

Jeg prøver meg på enda en grublepost om noe jeg jo strengt tatt ikke kan - kanskje den viktigste forutsetningen for en god romantekst. Jeg skulle ønske at jeg var klar over dette før jeg begynte å skrive ut detaljerte bolker, men det er nå en gang sånn at man noen ganger må feile for å lære.

Altså, jeg jobber for tiden med å forbedre selve fortellingen i «Vitenskapsromanen» min. I mitt tilfelle er det da avgjørende å først forstå hva som bør forbedres, og det er her jeg kommer litt til kort. Etter en hel del grubling og ikke minst forsøk på å ta til meg hva forståsegpåere mener, ser jeg at følgende er veldig viktig og bør dessuten avklares før skriveprosessen kommer for langt: For å skrive en roman trenger du en fortelling, det er ikke nok med en idé!

Jeg må innrømme at jeg ofte baserer skriveprosjektene mine på en idé. Kanskje en litt sær idé, og så fryder jeg meg litt over å ha funnet på noe som kanskje er originalt - for jeg er selvfølgelig overbevist om at forlagene elsker originalitet. Men så glemmer jeg lett at det ikke er nok med en idé, jeg trenger jo en hel fortelling! Fortellingen er naturligvis basert på ideen, eller ideen inngår i en litt større kontekst. Men altså, jeg har nok lett for å undervurdere forarbeidet med selve fortellingen.

Hva er egentlig forskjellen på en idé og en fortelling? Jeg vet jo ikke engang det helt sikkert, men det første jeg tenker på er omfanget. En roman er jo ganske mye tekst, og dermed bør handlingen være stor nok til å fortjene et så stort format. Hvis ideen kan presenteres i en kortere variant, er det jo like greit å heller velge novelleformatet. Men så kan det jo også bygges på hovedideen, sånn at fortellingen får mer nyanserte fasetter, flere vinklinger, eller kanskje også flere fortellinger som kan støtte hovedhandlingen.

Nå tenker jeg at en god fortelling - i tillegg til en grunnleggende idé - må ha en nokså tydelig start og slutt, og mellom de to bør det være en viss handlingskurve sånn at leseren får lyst til å lese videre for å finne ut hvordan det går. Selv om slutten kan være åpen, bør forfatteren se for seg et sluttpunkt som det skrives mot. Og så kan man heller velge å ikke dele hele slutten med leseren. Jeg tenker at når strukturen er noenlunde skissert kan det være greit å starte med å skrive slutten. Den kan selvfølgelig justeres senere, men kan uansett fungere som kompass. Dessuten tror jeg en ferdig definert avslutning gjør det lettere å se hvor fortellingen bør starte.

For «Vitenskapsromanen» er slutten et av de svake punktene. Den er åpen, men jeg tenker at jeg burde vite mye mer om slutten selv om jeg ikke forteller alt til leseren. Jeg har oppdaget at flere kapitler (særlig i siste del) inntroduserer karakterer og stemninger som jeg ikke så lett kan koble opp mot avslutningen. Samtidig vil jeg gjerne beholde disse bolkene, men nå er jeg kommet til at de kanskje støtter ideen mer enn fortellingen? I så fall bør jeg nok rydde dem bort, ihvertfall gi dem mindre plass. Men aller først må jeg forbedre slutten sånn at jeg blir litt tryggere på hvordan fortellingen faktisk skal ende.

Jeg er helt sikker på at disse grepene vil forbedre manus. Etter flere år med dette skriveprosjektet er det jo på høy tid at jeg ser lyset, eller?