Grubling og skriving i feriehuset

I dag blir det muligens litt vel personlig her på bloggen. Jeg er altså fortsatt på Vestlandet og ennå er det lenge til retur til hovedstaden. Jeg har ikke skrevet så mye som jeg hadde håpet, men noe har jeg gjort og akkurat i dag har det faktisk vært en hurra-dag på skrivefronten. Det jeg nok har brukt aller mest energi på er imidlertid å gruble...

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har stoppet her så lenge i forbindelse med påsken, men i år er det flere forhold som gjør det naturlig å drøye returen litt. Oppholdet har vært uforutsigbart og dermed har det heller ikke vært så lett å planlegge og gjennomføre gode skriveøkter.

Det har blåst stiv og sterk kuling mange døgn nå. Det er fortsatt iskalde dager med frost eller nestenfrost om natten, og dermed også mye mindre jeg kan gjøre i hagen. Jeg så for meg å spavende og renske i hvert fall ett større bed før alt kommer i vekst i mai, men jorden er ennå ikke særlig arbeidsklar. Noen planter skulle vært flyttet på, men jeg tror ikke det er direkte smart med nyplantinger når jorden er nesten frossen. Ikke er det behagelig for meg heller, for den saks skyld. I går lå det ennå litt snø i skyggene helt til midt på dagen. Den største hagerelaterte jobben jeg hittil har gjort er derfor å så 17 potter med frø.

Lite utejobbing har gitt nok innetid til at jeg faktisk fikk skrevet ferdig to ukebladnoveller, og det var på høy tid ettersom jeg nylig fant i notatene mine at det var mer enn et halvt år siden sist jeg sendte fra meg en sånn tekst - altfor lenge!

Her i feriehuset, som forøvrig ble bygget av oldeforeldrene mine for mer enn hundre år siden er det ikke internett og jeg har heller ikke TV. Derfor pleier jeg å ha produktive skriveøkter her. Det har vært kaldt og siden jeg må bruke mye strøm (snart tom for ved) og jo knapt har inntekter for tiden, er det kun stuene som er oppvarmet og dermed er det mindre trivelig å gjøre noe i andre rom. Altså greiere å fokusere på skrivingen. Det er vel derfor jeg normalt ikke pleier å stoppe så lenge i april - mye greiere og mer å ta seg til i sommerhalvåret.

Og grubling har det som nevnt blitt mye av. Feriehuset har masse sjel, men trenger en del vedlikehold framover, så jeg har tatt noen runder med meg selv hvor jeg ser ut til å lande på å selge det. Det er nok ikke verdt veldig mye, og kanskje er det ikke noen som vil ha det. Jeg tenker altfor mye på det som skulle vært gjort, og at jeg kvir meg for å ta store kostnader her hvis jeg uansett ikke flytter hit. Det blir bare en masse dårlig samvittighet, og siden jeg er en som ikke er opptatt av gods og gull og helst vil eie minst mulig, blir det egentlig litt feil å være den som skal ta vare på huset. Det er heller ingen som kommer til å takke meg, så noen ganger lurer jeg litt på hvorfor jeg ikke har gitt slipp for lenge siden. Jeg har hatt huset i tjue år, og mens jeg ennå hadde gamlejobben investerte jeg i etterisolering, ny kledning og nye vinduer. Det originale skifertaket burde vært byttet ut, men er fortsatt tett og holder nok i noen år til. Sjarmerende skjeve gulv og vegger har ført til at innvendige utbedringer er satt på vent, men jeg tror nesten det er bedre at noen som skal bo her framover tar resterende oppussing. Selv har jeg ikke så stort problem med å bo "rustikt" når jeg er innom i sommerhalvåret, og dessuten er det jo litt kjedelig å pusse opp uten å kunne krangle litt om fargevalg mm. :) Jeg er ikke så opptatt av sånne detaljer.

Grublingen innebærer naturligvis også om jeg kan beholde huset i tillegg til leiligheten i Oslo. De faste driftskostnadene er overkommelige, men jeg synes rett og slett det begynner å bli mer ensomt å bo så landlig, kanskje har det å gjøre med alder og avtagende tiltakslyst? Den tyngste faktoren er nok å ha ansvar for et sted man ikke er til daglig, og det er heller ikke videre økonomisk at jeg fordeler meg på to husholdninger, som jo betyr at jeg må ha dobbelt opp av det meste, som f.eks. hvitevarer. Når jeg er her blir det tull å varme opp et helt lite hus for én person. Beliggenheten er nydelig på en varm sommerdag, men litt kjedeligere i full storm. Det tar bare en drøy halvtime å spasere til byen (litt mer i motvind), men uten bil er det jo mye som blir tungvint likevel. Jeg har lappen, men tenker miljø. Jeg har ingenting imot å bruke litt mer tid enn andre til og fra, på å spasere, men det er jo enklere uten bil i storbyen.

Akkurat nå er vektskålen for salg tyngst, men det sitter fortsatt langt inne. Orker jeg å svikte oldeforeldrene mine? Burde jeg faktisk se det som min livsoppgave å beholde huset? Og hvor skal jeg gjøre av arvemøbler og andre klenodier hvis jeg selger? Og hva skjer når jeg en gang er borte vekk - blir huset bare kondemnert, uansett? Det blir mange vanskelige avgjørelser framover, så det blir nok ikke aktuelt med noe salg før tidligst neste år.

Kanskje har tankerekkene blitt farget av at dette oppholdet er mer ensomt enn normalt pga. strenge corona-tiltak. Alene i et gammelt hus uten engang å kunne gå i matbutikken. Det kjennes faktisk mindre ensomt å bo alene og isolere seg i byen enn på landet - litt rart, egentlig. Først hadde jeg ti dager frivillig karantene etter reisen (det etter å ha vært mer eller mindre isolert det siste året). Dette for å kunne henge med mine gamle foreldre daglig. Vi er uansett litt forsiktige, men risikoen er minimal og de setter nok stor pris på hverdagslig sosialisering igjen, etter at de har isolert seg etter alle regler altfor lenge. Og det er jo nettopp derfor jeg er her så lenge denne gangen, nesten fire uker blir det nok.

Ja, jeg nevnte visst at det var en hurra-dag på skrivefronten. Jeg fikk solgt begge de tekstene jeg sendte inn. Det gjorde meg hoppende glad - fordi jeg jo trenger pengene, men ikke minst fordi det er fint å få fornyet kontakten med bladforlaget etter en altfor lang novellepause. Nå står vitenskapsromanen på programmet resten av dette oppholdet. Jeg håper virkelig at jeg får tid til å jobbe mye med den. Og det er meldt litt varmere dager denne uken, så kanskje kan jeg flytte de plantene også, mens jeg fortsetter med mine grublerier.

Fin uke til deg