Litt om å leke forfatter

Enkelte dager funderer jeg litt over hvor jeg befant meg før jeg valgte å si takk og farvel til fast jobb gjennom mange år, for heller å satse på en kreativ tilværelse på lykke og fromme. Jeg hadde jo visse tanker og visjoner den gang jeg ønsket forandring. Det har jeg nok fremdeles, for tilværelsen er vel ikke blitt helt som jeg hadde sett for meg?

Da jeg omsider inntok hjemmekontoret ga selve forandringen meg masse ny energi. Jeg jobbet seriøst som om jeg drev mitt eget lite firma her fra kontoret. Enkelte oppgaver var reelle nok, men jeg må nok vedkjenne meg at jeg noen ganger lekte butikk. Nesten som da vi var små, og lot som om vi hadde en voksen jobb, enten det nå var butikk hvor singelstein fra oppkjørselen fungerte som mynt, eller postkontor med stempling og klistremerker, og improviserte postkasser på de merkeligste steder i huset hvor vi bodde.

Det er jo litt rart å leke seg inn i en ny virkelighet som voksen, men for meg var det helt avgjørende for å komme i gang. Jeg var nødt til å tenke at jo, jeg kan skrive, for nå skal jeg jo jobbe som forfatter! Dette kan jeg, jeg har det i blodet - det er bare å sette i gang!

Jo, det høres rart ut, men det er faktisk en metode som kan funke på mange områder i livet, særlig der hvor manglende selvtillit eller janteloven kommer i veien for framdriften. Jeg husker at da jeg startet å skrive min første ukebladnovelle lot jeg som om jeg visste hva jeg gjorde, selv om jeg jo ikke hadde peiling på hva som krevdes. Jeg satte meg ved tastaturet, lot som om jeg allerede var novelleforfatter, og jammen ble det salg på første forsøk! Jeg tror at ved å pushe meg inn på et spor hvor jeg ikke hadde vært før, og late som om jeg hadde full kontroll, overvant jeg den uroen som lett kan feste seg når man prøver på noe nytt.

Nå kan jeg vel kalle meg novelleforfatter på ordentlig, men jeg hadde jo sett for meg at jeg også skulle bli en romanforfatter. Ikke nødvendigvis i form av å få antatt noe manus eller å ha min egen halvmeter i bokhandelen, men ved å være i forfatterrollen når jeg skriver på større manus, som f.eks. «Vitenskapsromanen». Dette er imidlertid en langt mer omfattende prosess enn det å skrive noveller, ikke minst er det tidkrevende, Med unntak av noen lyse øyeblikk helt i starten for omtrent ett år siden, har jeg nemlig ikke greid å overbevise meg selv om at jeg er forfatter og vet hva jeg gjør. Dermed har jeg også i lange perioder savnet den gode driven, jeg er ikke helt sikker på hvor i prosessen jeg befinner meg akkurat nå, rent identitetsmessig, og jeg har heller ingen klare visjoner for hva som er veien videre. Jo mer tid som passerer, jo svakere blir den opprinnelige ideen. Eierskapet til historien min blir vagere, faktisk har jeg noen ganger spurt meg selv om jeg egentlig har så stort behov for å fortelle denne historien, hvorfor vil jeg skrive akkurat denne romanen? Akkurat dette plager meg litt, for jeg lengter virkelig etter å komme i mål med det første manuset mitt.

Jeg misliker å trekke med meg prosjekter som ikke blir fullført. En pause er greit nok, men da med planer for en fortsettelse. Så nå skal jeg presse meg selv til å avslutte førsteversjonen av dette manuset. Det må sjøsettes for at jeg skal frigi energi til nye, store skriveprosjekter. Jeg har mistet litt av den opprinnelige troen på manuset, det gjør at innspurten føles litt kjip, men samtidig reduserer det forventningene mine til responsen, når jeg sender teksten til det første forlaget innen utgangen av februar.

Men jeg må altså psyke meg opp litt og leke at jeg allerede er forfatter. På den forestående skriveturen skal jeg gjøre som i fjor, jeg skal presentere meg til alle som forfatter. Jeg leker at jeg er veletablert og at livet består i å ha gode skriveøkter i bungalowen der jeg skal bo. Jeg kan kanskje til og med driste meg til å debattere noe av bakteppet for romanen med naboene, selvsagt uten å røpe for mye.

Jeg skal late som om jeg vet hva jeg gjør og har full kontroll. For nettopp det vet jeg jo at vil trigge de gode skriveøktene :)