Hilsen fra feriehuset

Jeg er fortsatt i feriehuset. Det er sommeren som er finest her på Vestlandet, og siden jeg jo betaler litt i løpet av året for å disponere dette lille huset mitt, er det om å gjøre å tilbringe tid her i sommerhalvåret.

I tillegg er det fantastisk å ha et alternativ til storbyasfalten i Oslo. Jeg liker meg i byen også, men naturen gir desto mer. I byen må jeg oppsøke naturen, mens her er det bare å åpne et vindu. Utenfor finnes et begrenset, men mer enn stort nok utvalg villskap. Siden jeg også forsøker å dyrke en rimelig velholdt hage, får jeg si meg fornøyd med rådyr, brunsnegler, harer, fugler og litt til. Alle beiter i hagen uavhengig av om jeg er her eller i byen. Jeg har landet på at det er dyrene som bor her, mens jeg bare stikker innom en sjelden gang. I går seilte det en hegre over hagen, og naboen mener at en mår pleier å grave i plenen min etter mat. En kråkeunge har i år lagt sin elsk på inngangspartiet mitt, hvor den stadig vender tilbake for å hvile seg. Det er ganske trivelig å ha sin egen kråke, men det blir hvite etterlatenskaper overalt, så det er vel ikke så rart at jeg gleder meg til at den en vakker dag oppdager at verden er vesentlig større enn trammen min.

Justert utfordring for 2018

Mens jeg en anelse solbrent inntar jordbær i feriehuset og fortsatt drømmer om å bli en forfatter som faktisk virker, skjer det ganske mye spennende på andre fronter. I juni fortalte jeg at årets store utfordring nok blir å medvirke som statist i en ballettforestilling i Operahuset. Men hvor feil kan man ikke ta?

Kan det virkelig være en så stor utfordring å stå på scenen med Nasjonalballetten, når jeg jo teaterdebuterte med brask og bram på Folketeateret i fjor? Jeg lander på at, nei - selv om det definitivt er spennende er det slett ingen stor utfordring i seg selv. Denne gangen vet jeg jo omtrent hva jeg går til. Dessuten er det morsommere med et mål som jeg setter meg før det allerede er blitt en realitet.

Så jeg har tenkt litt, og kommet fram til noe som er relatert til film og teater, men som fortsatt kjennes ganske ubehagelig. Noe jeg lenge har ønsket å prøve men ikke helt våget å gjøre.