27. februar 2015

Å treffe målgruppen

Jeg føler vel at jeg har kommet ett hakk videre i skrivingen min, selv om jeg ennå famler litt. Det går for tiden mest i noveller, og det viser seg å være mer komplisert enn jeg trodde. Det er neimen ikke lett å forstå seg på  ukebladsjangeren!

I starten fokuserte jeg mye på min egen kreativitet og syntes det var viktig å ta utgangspunkt i en original idé når jeg skulle starte på en ny novelle. Jeg skulle kjenne at karakterene levde, at plottet hadde snev av overraskelse, at det gjerne fantes flere lag i historien - og at historien hadde en definert start og slutt som ga følelsen av en komplett fortelling. Alt dette syntes jeg var viktig å ha på plass før jeg startet selve skrivingen.

Etter at den første novellen ble antatt har jeg også rukket å få en tekst i retur. Det var naturlig nok  refusjonen som fikk meg til å innse at jeg må fokusere mer på hvordan målgruppen kan relatere til karakterene og historien. Tilbakemeldingen var grei nok den, men novellen passet ikke for bladets lesere - det er klart at et gitt blad må tenke 100% på sine lesere når de velger stoff til bladet. Og det bør jeg også.

Tidligere tenkte jeg at de som kjøper ukeblad leser de fleste novellene nesten uansett tema og innhold. Det er jo mest for underholdningens skyld og teksten er ikke lengre enn at man fint kan fullføre lesingen selv om historien ikke treffer blink. Jeg tenkte nok også at ukebladleserne er såpass voksne at de tåler noen skarpe kanter.

Men nå tror jeg at jeg forstår litt mer. Leseren må kunne identifisere seg med hovedkarakteren i historien, og da kan gjerne hovedpersonen være litt yngre, og i alle fall ikke vesentlig eldre. I en av novellene mine blir det sett litt ned på en sekundær karakter som gjør hva hun kan for å holde seg ung. Jeg må le, det er vel nesten som å gå i strupen på de fleste av bladets lesere - en vesentlig del av ukebladene handler jo nettopp om å se yngre ut. Den slags kan selvsagt ikke en ukebladnovelle være kritisk til!

Jeg har vel også lært at jeg skal unngå stigmatisering av enkeltgrupper, og heller ikke moralisere. Ukebladets novelle er rett og slett ikke arena for problemstillinger og kritiske bemerkninger. Hvis jeg vil sparke til høyre eller venstre, bør temaet tones ned og i alle fall ikke være et bærende element for historien. Eller jeg kan rett og slett finne en annen kanal for akkurat den fortellingen.

Og så er det nå en gang sånn at ukebladene ønsker romantikk og lett krim, og da er det bortkastet å tenke at jeg skal finne på noe helt annet - noe som de bare ikke vet ennå at de ønsker seg :) Det er ikke bestandig at originalitet lønner seg.

Jeg ønsker deg en god helg!

20. februar 2015

I ventemodus igjen

Jeg hadde faktisk tenkt å la det gå noen dager før neste innlegg - jeg skal jo primært skrive, ikke blogge. Men så ble jeg litt utålmodig, likevel... :)

I går sendte jeg nemlig ifra meg nok en novelle og det er så fint å kjenne at jeg har produsert noe! Denne gangen ser det imidlertid ikke ut til at responsen kommer like kjapt og overveldende som ved første forsøk. Kontakten med fiction-ansvarlig er jo allerede godt etablert, og det kom raskt en bekreftelse på at teksten var mottatt. Jeg slipper å fundere på om novellen er kommet fram til rett person.

Men jeg kjenner altså på den uroen som forårsakes av en utålmodig forfatterspiresjel. Det er egentlig en god, kriblende følelse. Jeg er så spent, jeg vil vite hva de synes, jeg trenger feedback! Selvfølgelig ønsker jeg at de skal like novellen, men samtidig vet jeg utmerket godt at jeg vil lære mer av å få et nei. Eller om de i det minste påpeker noe som bør forbedres.

Jeg vet ikke hva som er normen sånn tidsmessig, men må vel regne med at det fort kan gå et par uker før jeg får svar. Men likevel sjekker jeg altså eposten min omtrent hver halvtime! At jeg gidder å kave, tenker jeg! Det kan jo ikke bli noe annet enn et ja eller nei, og blir novellen refusert er det jo bare å flikke litt mer og sende den til noen andre.

Jeg må nok øve meg på å koble helt ut i det øyeblikket jeg sender fra meg en tekst. Det er jo mye smartere om jeg forflytter meg mentalt til neste prosjekt. Men er det mulig å ikke være spent?

Nå skal jeg bare sjekke eposten en gang til, og så skal jeg ta meg en lunsjrusletur ut i det flotte været! Jeg tar med meg et referansenummer som tikket inn på SMS i går, med beskjed om at de siste bøkene fra Mammutsalget venter på meg på postkontoret!

Nyt helgen din!

19. februar 2015

Hvorfor kjøpte jeg enda flere bøker?

16. februar gikk startskuddet for årets Mammutsalg, og siden jeg har forhåndsbestilt seks titler skal jeg vel greie å styre unna butikkutsalgene. Tre gavebøker og tre til meg selv. Men jeg lurer jo litt på hvorfor jeg fortsatt kjøper bøker, jeg som har så mange titler stående - ennå ulest.

De seks titlene på bildet er alle kommet i hus i løpet a vinteren. De øverste var riktignok gaver, men jeg gleder meg til å lese alle tre. De tre nederste har jeg plukket selv. I tillegg har jeg som nevnt mange uleste bøker i de overfylte hyllene, f.eks. noen spennende titler som jeg kjøpte på fjorårets Mammutsalg - og som jeg ett år senere fortsatt gleder meg til å lese.

Så hvorfor fyller jeg på med enda flere bøker?

Det er noe eget med å kjøpe bøker. Mellom de to permene befinner det seg en verden jeg kan utforske. Karakterer jeg skal bli kjent med. Handlinger og refleksjoner jeg skal tolke. Når jeg bare får tid.

Etter at jeg bestemte meg for å skrive mer selv, burde jeg definitivt også ta meg tid til å lese hva andre skriver. Dessuten ville det helt sikkert vært lærerikt, og ikke minst nyttig for å hente inspirasjon. Å lese en god tekst gir jo lett næring til tekster og prosjekter som jeg selv sysler med. Ikke for å plukke ideer akkurat, men for å komme inn på sporet, om du skjønner.

Men når jeg er i litterært modus, ender det som oftest med at jeg setter meg ved tastaturet i stedet for å åpne en ny bok. Jeg fatter det egentlig ikke. Kanskje jeg trenger en ny godstol? En bedre leselampe? Kanskje jeg bør ta noe beroligende bare for å sitte stille i mer enn 15 minutter?

Jeg har nok tatt hensyn til manglende leseevne når jeg nå har bestilt enda flere bøker fra årets Mammutsalg. Jeg plukket nemlig interessante novellesamlinger istedet for mursteinsromaner. Kanskje kortere historier er veien å gå når tastaturet frister mer enn ny bok? Så kan jeg fortsette å samle på bøker, uten å ha like dårlig samvittighet.

Hva med deg - får du lest alle de bøkene du kjøper?

15. februar 2015

Andre boller - hverdag og helg

Denne uken har jeg jobbet med to nye tekster som jeg har tenkt å sende inn til vurdering i neste uke. En krimnovelle, og en hverdagsnovelle som verken er krim eller romantikk. Når jeg først har fått smaken av trykksverte, er det jo smart å utnytte den boosten som det gir. Mye jobb gjenstår, og jeg er ikke like motivert for å skrive hver dag. Jeg lar meg nemlig lett distrahere.

Da jeg startet permisjonen gledet jeg meg stort til å bruke døgnet akkurat som jeg selv vil, f.eks. kan jeg nå bruke dagen til prosjekter som jeg tidligere måtte vente med til helgene. Jeg har alltid likt å ha mange sånne prosjekter, mye relatert til nettsider, blogger og programmering. Utvikling og oppdatering av nettsteder kan fint inngå i den nye arbeidsdagen min - selv om det ikke gir inntekter, gir det grei erfaring. Å gjøre litt research, utvikle ideer til reelle oppdateringer, eller å skrive korte tekster - alt dette er jo midt i blinken for en som vil skrive mer!

Men det at jeg nå har anledning til å disponere tiden akkurat som jeg vil, er jo ikke ensbetydende med at jeg må gjøre alt hele tiden. Det jeg jobber med fra mandag til fredag bør kanskje få hvile litt i helgen? Et av prosjektene skal kanskje fortsatt være et fritidsprosjekt som jeg bare tar fram om kvelden eller i helgene? Jeg må nok bli flinkere til å skille mellom jobb og fritid, hverdag og helg. Når ingen dag skiller seg ut, blir dessuten månedene og året litt kjedeligere å se tilbake på. Og her kunne jeg samtidig ha lagt inn et NEI til søndagsåpne butikker, men det skal jeg la være...

Denne søndagen har jeg planlagt å skrive ganske mye på en av novellene, selv om jeg jo strengt tatt ikke ser på søndagen som en kontordag. Men i dag kompenserer jeg i alle fall med å bake litt - en lystbetont kjøkkentjeneste som holder meg unna tastaturet for en kort stund (selv om jeg naturligvis tenkte ut nye replikker mens jeg blandet deigen). Belønningen er at det akkurat nå dufter nystekte fastelavnboller i hele leiligheten :)  Lyst på?

God søndag!

10. februar 2015

Stemmer om natten

Til tross for at jeg fikk en drømmestart på skrivingen, befinner jeg meg fremdeles helt i startgropen. Ikke har jeg noen klare målsettinger heller, så terrenget er mildt sagt uoversiktlig. Det tenkes og skrives i rykk og napp. Jeg vil mye, men fokuserer litt tilfeldig. Akkurat nå tenker jeg at det å dele noen tanker, kan hjelpe meg til å sortere litt.

Motivasjonen er der, og noen dager - langt fra alle, har jeg skriveøkter som kjennes både inspirerende og produktive. Jeg har etter hvert organisert ideer, utkast og tekster på forenuftig vis på pc-en, og det at jeg fikk god tilbakemelding på den novellen jeg sendte inn, har naturligvis trigget mange nye ideer.

Jeg noterer alle innfall, det er jo ikke godt å vite når de kan komme til nytte. Noen ganger kan en idé være rammeverk for en hel fortelling, da oppretter jeg et eget dokument for den sånn at jeg kan notere og kludre litt der når det faller meg inn. Andre ganger er det greiere å samle mange uavhengige ideer i samme dokument. Ideer som kanskje kan brukes sammen med andre ideer, og nærmest i en hvilken som helst setting. Noen ganger er dette enkle setninger som beskriver en tvist eller plott, eller det kan til og med være en kort dialog. Altså; Hummer og kanari.

Jeg liker også å lage små fysiske skisser. Akkurat nå flyter det litt med løse, lapper her på skrivebordet. Ikke store mengder, men mange nok til at jeg har glemt hva de inneholder. Ikke så smart, for når jeg først har startet maskinen, glemmer jeg lett alt som er utenfor skjermen - helt til jeg slår av maskinen igjen. Akk ja.

Noe annet som nok er typisk for mange som skriver, er at det skjer ufattelig mye spennende inni et hode de få minuttene fra hodet treffer puten om kvelden (kremt, noen timer etter midnatt) og til jeg sovner. Alt fra godt formulerte setninger til fine dialoger. Jeg rekker såvidt å tenke "oi, det der var jo bra!", og så sovner jeg. Neste morgen husker jeg bare at det var noe, men detaljene er borte.

Nå vil du kanskje foreslå at jeg kan ha en notatblokk på nattbordet mitt, og notere litt når de fine ordene kommer flyvende. Men dette skjer gjerne i samme øyeblikk som jeg sovner - jeg tror ikke at jeg egentlig er våken nok til å tenke at jeg kan skrive det ned. Stemmene bare kommer, lirer av seg noen replikker, og så er jeg borte i drømmeland.

Altså, inspirasjon og notater fyller hverdagen i mange varianter for tiden. Jeg skulle ønske at jeg var i stand til å hente fram nattens stemmer mens jeg sitter ved tastaturet, men det er vel for mye forlangt. Det ville vært så mye mer praktisk!

Ha en flott dag! :)

7. februar 2015

Pseudonym eller ei?

Ja, så er hverdagen tilbake. Den store forskjellen er at nå vet jeg at jeg i alle fall har en mulighet til å få en tekst på trykk. Selv om det skulle vise seg at denne ukens gledesdans skyldtes nybegynnerflaks og at neste forsøk møter veggen, vet jeg at muligheten er der. Akkurat det betyr selvsagt mye!

Nå kommer neste skritt - skal jeg publisere under fullt navn eller pseudonym? Jeg har gått noen runder med meg selv, og har faktisk vært innom begge alternativene som det eneste rette - for meg.

Jeg står selvsagt for de tekstene jeg sender fra meg og er ikke redd for å sette navnet mitt på dem. Samtidig er det ikke viktig for meg å se navnet mitt på trykk, jeg er vel for gammel til å ha et sånn fokus. Historiene er viktigere enn navnet.

Jeg tenker ikke at jeg skal spare mitt virkelige navn til den "intellektuelle bestelgeren" som kommer om hundre år. Sannsynligheten er stor for at en sånn utgivelse aldri vil komme.

Det er heller ikke sånn at jeg ser på ukebladnoveller som annenrangs litteratur. Det er krevende å skrive en god novelle. De må nødvendigvis bli kortere og lettere tilgjengelige enn tyngre romaner, men det er behov for begge. Ukebladnovellene er et høydepunkt for mange, og jeg blir stolt hvis jeg får lov til å bidra.

Hovedargumentet mitt for å skrive under pseudonym, er at de som kjenner navnet mitt skal slippe å tenke at de bør støtte meg med en hyggelig tilbakemelding, uansett om de liker novellen eller ei. Høres det litt rart ut? Gjennom gamlejobben og organisasjonsliv har jeg kjente over hele landet, men det er jo ikke dem jeg skriver for. Oppriktige tilbakemeldinger er selvsagt topp, både positive og negative, men de må basere seg på selve teksten. Jeg ser heller ikke for meg at halve slekta skal føle seg forpliktet til å kjøpe et ukeblad som de normalt ikke leser, bare fordi jeg har en novelle på trykk. Blir jeg bare publisert denne ene gangen så er det ingen big deal, men målet er jo å få det til flere ganger. Sånne høflige aksjoner vil naturligvis avta etter hvert, men med et pseudonym blir alt det der litt mindre kleint, om du skjønner.

Jeg ser at mange skriver under fullt navn, og andre under pseudonym. I tillegg er det vel noen "fulle navn" der ute som egentlig er et pseudonym. Eller at to ulike forfatternavn faktisk er samme person. Alt er mulig, men er det egentlig så viktig? Det er nesten litt dumt at Hr. Kreatur nok blir for spesielt som pseudonym, så jeg får finne på noe annet.

Så, jeg skal altså være superhemmelig? Neida! Hvis jeg velger å bruke pseudonym, kommer jeg nok til å dele det med deg her på bloggen.

Du som skriver eller leser - hva tenker du om pseudonymbruk? Litt lurt eller bare dumt? Hva valgte du selv?

5. februar 2015

Hoppende glad!

Oi, oi! For en start på dagen!

Akkurat nå vet jeg ikke hvilken fot jeg skal stå på! Har nettopp gjennomført en utagerende gledesdans (helt sant), og er varm fra topp til tå. Jeg tar meg selvfølgelig ikke en sånn dans helt uten grunn, og særlig ikke så tidlig på dagen.

Hold deg fast: Novellen som jeg nylig sendte til et ukeblad ble kjøpt inn! Jippi! Jeg må legge til et "allerede", for dette gikk ekstremt mye kjappere enn jeg kunne drømme om. Nå sitter jeg her med en så fantastisk godfølelse, stinn av både tilfredshet og takknemmlighet. Jeg er nok en anelse overrasket også :).

For jeg var ikke helt fornøyd med teksten, og forventet i alle fall ikke napp på første forsøk. Det kjennes som om det har vært litt flaks med i spillet, men så har jeg jo jobbet adskillige timer med oppgaven, og noe må jeg nødvendigvis ha gjort riktig.

I tillegg til at de vil trykke novellen, fikk jeg fine kommentarer som at den er velskrevet og at man blir godt kjent med hovedkarakteren. Så godt det var med tilbakemeldinger fra et annet menneske!

Takk til alle som har ønsket meg lykke til - jeg er helt sikker på at det hjalp! Jeg vet ikke når novellen kommer på trykk, har null peiling på hvor tidlig de planlegger hver enkelt utgivelse, men gleder meg til å finne ut av prosessen videre!

Phew, nå greier jeg vel ikke å konsentrere meg om det jeg hadde tenkt å gjøre akkurat i dag. Kanskje jeg burde innvilge meg selv en fridag. Jeg må i alle fall sette av tid til å danse litt mer :)

3. februar 2015

Døren er åpnet

Ja, så ble novellen omsider klar og jeg har sendt den til vurdering! Superspennende! Siden dette var den aller første, kjennes det litt som om jeg nettopp har åpnet en dør inn til en helt ny verden.

Det er jo lett å ha vel store forventninger når "mesterverket" er på vei ut i verden. For å presisere litt så regner jeg altså ikke med at novellen er god nok, men det gjør ingen verdens ting for det viktigste nå er å kjenne at jeg er i gang! At jeg greide å fullføre en novelle, og at den døren omsider er åpnet. Smeller den igjen med et brak, så får jeg håpe at den ikke går i vranglås, he-he. Jeg skriver nok mer om dette senere.

En annen sak som trigger meg, er at nå som jeg har brukt omtrent en uke på nesten bare å skrive, er det noe som løsner litt. Jeg har lest at det skjer hos andre, og tenkte at det kanskje kunne være noe i det, og det var det altså. Allerede nå merker jeg at jeg er mer inspirert til å skrive enn for bare et par uker siden. Og da mener jeg ikke bare å tenke på hva jeg kunne ha skrevet, men faktisk å jobbe målrettet med en ny tekst. Rart etter så kort tid, og kanskje går det raskt over, men det sier meg i hvertfall at det er viktig å komme ordentlig i gang.

Det er naturligvis kjekt å oppdage at jeg "plutselig" har skrevet langt uten tenkepauser. Noen ganger flyter ordene ganske uanstrengt. Andre ganger er det tilsynelatende evig klister og alt stopper opp. Etter en produktiv økt uten pauser må selvsagt teksten bearbeides mye, men når teksten først er der synes jeg det er mye lettere å ta grep.

En ting til: Mens jeg skriver ser jeg lettere hvordan bl.a. rutinen min kan bli bedre. Ikke bare selve skriveprosessen, for der er det selvsagt mye å ta tak i, men også arbeidet rundt idé og noen forberedende notater. Dette med rutine må jeg huske å komme tilbake til!


Novellen endte med å bli for lang, så jeg kuttet litt, men venter med mer redigering til den skal ut på tur igjen. Og igjen.

Uansett, jeg har artige dager!
[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]