Forfatterspiren som ble for rik?

Du kan ikke ha unngått en av årets første bokutgivelser, «Landet som ble for rikt» av Martin Bech Holte, som har tatt bokmarkedet med storm og nesten daglig blitt bejublet eller kritisert i media. Og fordi boken i stor grad kritiserer en politisk sovepute er det selvfølgelig viktig at den skaper debatt. Med litt flaks kan  enkelte politikere våkne opp fra oljefondsdopen.

Er Herr Kreatur blitt like lat som Regjeringen?

Jeg har ikke lest boken og har heller ikke studert samtlige kommentarer, men basert på de mange inntrykkene kjenner jeg likevel at jeg er ganske enig med forfatteren i hovedlinjene. Vi er nok en sløvere stat enn vi ville vært uten oljefondet. Fondet er både en velsignelse og en forbannelse, for uten denne rikdommen ville politikken i større grad søkt å løse problemer. Og jeg vil legge til at folk flest nok blir litt likegyldige og ukritiske, når de fleste av oss jo har det så godt. Hvorfor skal vi da bry oss om hva som skjer eller ikke skjer på politisk nivå?

Prinsippet om at man blir mindre opptatt av å forbedre system og rutiner når man uansett har tilgang på penger, kjenner jeg faktisk godt igjen fra min egen private andedam. Nei, jeg har ikke plutselig fått meg et lite oljefond, og for å være helt ærlig så er jeg ikke en gang helt sikker på hvorfor økonomien min føles mye mindre komplisert nå enn for bare noen år siden. Men en ting er helt sikkert, da jeg så vidt fikk endene til å møtes var jeg mye flinkere til å løse de hverdagslige utfordringene ved å endre rutiner, sammenligne løsninger og kanskje til og med å ta en omvei for å spare noen kroner. Det siste året fortoner alt det der seg som et fjernt minne.

Tidsknagger og hva er et godt år?

Jeg er i litt sånn grublehumør i dag. Og selvfølgelig ønsker jeg både deg og meg et flott 2025 med mange fine «fargestifter tel»! Disse årstallene ruller riktignok litt vel fort av gårde. Jeg er faktisk litt usikker på hvor 2024 ble av, men  forstår jo at det ikke er stort jeg kan gjøre med det stadig aksellererende tempoet. Eller, er det?

Vi ønsker oss naturligvis et godt år, noe som jo er en hyggelig gest og tradisjon. Og så ser vi oss over skulderen og vurderer om fjoråret ble omtrent som vi hadde tenkt, og takker kanskje for det gamle. Og det er der jeg begynner å gruble litt. For hva skal egentlig til for at vi er fornøyd med fjoråret? Og går det på faktiske hendelser eller vel så mye på hvordan vi oppfatter både året og oss selv midt oppi alt sammen, rent mentalt? Hva kjennetegner egentlig et godt år?