Jeg har ikke jobbet så mye med manus som jeg kunne ønske. Ihvertfall ikke i det siste. Men for en drøy måned siden fikk jeg skrevet en hel del i feriehuset. Nå nærmer det seg avreise igjen, for feriehus må vinterstenges, enkelte hageplanter skal reddes inn, og en hel del løk skal settes. November er mildere enn vanlig, så bortsett fra at det er meldt nedbør, blir det forhåpentligvis ikke altfor kalde økter ute i hagen.
Men så nærmer det seg altså slutten, og det er med en viss skrekkblandet fryd at jeg forbereder meg på den oppgaven. Jeg har det nemlig med å rote det til når det gjelder sluttene. Novellene var greie å avslutte for der var jo innholdet begrenset, og det var ikke så mange handlingstråder som skulle nøstes sammen. Nå er det vel heller ikke skyhøye forventninger til en novelleslutt. For en roman kjenner jeg på at slutten må innfri, og dermed legger jeg samtidig opp til at slutten må være ganske god. Det holder ikke med «Alle var enige om at det hadde vært en fin dag.» Slutten blir som et eget lite prosjekt, liksom, noe som gir leseren et ekstra høydepunkt, kanskje til og med en overraskelse eller et spørsmål som det ikke gis svar på. Jeg stresser litt ved tanken på at slutten skal være som universet - romme absolutt alt.
Det er selvfølgelig ganske dumt å tenke sånn, i alle fall for førsteutkaset. Alt jeg oppnår er å heme skrivegleden, øktene blir tyngre og da blir det jo også lett å utsette.
Kryp-romanen skulle jo være litt enkel - litt feel good, men også litt rar og spesiell. Og jeg tror jeg har fått til omtrent dette selv om det nok sikkert kan balanseres bedre. I et såpass tidlig stadium bør jeg være fornøyd. Kan jeg da tillate meg en slutt som rett og slett avslutter fortellingen, om ikke en sammendragning av hele universet? Kan slutten rett og slett få lov til å være litt enkel?
Uansett om siste kapittel blir enkelt eller universelt, så har jeg tenkt mye på hvordan det eventuelt kan løfte leseopplevelsen. Kanskje jeg må legge inn noen flere momenter tidligere i forellingen sånn at jeg har mer å by på i siste avsnitt? Jeg har egentlig tenkt at når man skriver en roman bør man begynne med siste kapittel, da vet jeg jo også hvor jeg skal hen når jeg skriver alt det andre. Denne gangen var plottet greit, men slutten har hele tiden skurret litt. Jeg har imidlertid tenkt at det der kan jeg komme tilbake til. Og det kan jeg jo, ulempen er bare at alt er mye mer komplisert nå enn da jeg startet.
Hva med deg? Synes du siste kapittel er grei skuring, eller jobber du like mye med det som med innledningen?
Noen ganger har man "fasit" hele veien på hvordan det skal slutte, andre ganger bestemmer man seg ikke for hvordan det skal ende, før man har skrevet seg helt dit.
SvarSlettDet høres veldig flott ut med en "sammendragning av hele universet" - det at alle løse tråder blir festet og man blir sittende igjen med en god følelse av at ro og orden er etablert/gjenetablert. Samtidig kan man våge å overlate litt til leseren - kanskje det er like spennende at det henger og dingler litt hva som egentlig skjedde til slutt? Noen hater sånne slutter, men jeg synes noen ganger det kan være spennende at jeg ikke helt skjønte slutten, eller at det kan være flere mulige tolkninger av hvordan det egentlig endte.
Jeg sitter akkurat nå med et manus der jeg for så vidt hadde bestemt meg for hvordan det skulle ende, men ombestemte meg og har gjort om slutten to-tre ganger. Og da må jeg gå tilbake i teksten og sjekke at alt jeg ellers har med virker logisk med den nye slutten. Det blir litt flikking av sånt.
Slutten er viktig, da. Som begynnelsen og "innmaten" er det. Lykke til med å skrive slutten, enten den blir relativt enkel eller ytterst spissfindig :-)
Hei, og takk for langt og nyttig innspill. Ja, essensen er kanskje at det er umulig å tekke alle lesere uansett. Noven foretrekkeer ditt, mens andre liker bedre datt. Så du har justert slutten flere ganger, det viser jo at den er viktig selv om du kan like flere varianter. Det er ikke så enkelt det her, men det plager meg kanskje aller mest at jeg merker at jeg vel så mye skriver for forlagskonsulenten som for leseren. Egentlig skulle jeg ønske at jeg skrev aller mest for meg selv. Kanskkje det hjelper litt hvis jeg justerer den "målgruppen" litt.
SlettHei! Enig i at man kan se på de ulike delene av manus som egne prosjekter, og at slutten er et kapittel for seg selv! Slutten er viktig, akkurat som de andre delene, helt enig. Noen ganger kan man lese en god bok, men samtidig sitte igjen med at slutten var litt for enkel, og det er ikke alltid så bra, kanskje. Men det kommer selvsagt veldig an på hvordan boken er lagt opp ellers. Jeg arbeider mye med sluttene mine, forsøker å gå tilbake og se hva jeg skrev i innledningen, for å trekke tråder, men samtidig forsøke å komme med noe litt nytt.
SvarSlettLykke til! :-)
Takk for nyttig kommentar! Hm, du fikk meg til å tenke på "spenningskurven" gjennom romanen ellers. Ikke at den er veldig tydelig, men slutten bør kanskje være enkel eller komplisert basert på hvor lenenge siden det er at handlingstrådene ble "roet ned". Hvis pulsen allerede er etablert på et moderat nivå, passer det muligens bedre med en enkel slutt, enn om dramaet ennå er litt uforløst. I dette tilfellet er det nokså mye som nettopp har toppet seg, sånn sett er det ikke akkurat hvilepuls, og da kommer egentlig spørsmålet om fortellingen faktisk bør få et lite kapittel ekstra, kanskje det ikke bør avsluttes i den scenen jeg hadde tenkt... Hm, nå fikk jeg enda mer å tenke på - takk! :)
Slett