Leseren og detaljene - for mange teskjeer?

Jeg må innrømme at jeg såvidt er i gang med oppgavelisten fra forrige bloggpost. Jeg visste at det ville ta mye tid, men jeg må jo også være motivert for å jobbe bra. Det blir ingen godt utført oppgave hvis jeg ikke greir å holde fokus. Men - jeg er i gang og det er egentlig bare fint at det er mye å ta tak i.

Noe som slår meg mens jeg vurderer hva og hvor mye av "vitenskapsromanen"som kan endres - for ikke å si strykes, er spørsmålet om hvor mye leseren fortsatt vil forstå hvis jeg reduserer informasjonsmengden. En god tekst greier å formidle mye med få ord, men hvordan vet jeg helt sikkert at en viktig detalj faktisk blir oppfattet sånn som jeg ønsker? Hvordan vet jeg at en gitt detalj fester seg hos leseren, nok til at for eksempel koblingen til en senere hendelse blir opplagt?

Ja, en testleser kan utvilsomt være nyttig, men først må jeg jo gjennomføre selve omskrivingen.

I dette manuset er enkelte sekvenser basert på at hovedkarakteren tenker. Det vil si, det er litt mer komplekst enn som så, men la oss si at han tenker. Mye tankegods er imidlertid sjelden bra i en litterær tekst, da det lett blir mye fortelling på bekostning av handling. Jeg oppdager en ny fordel med "show, don't tell", nemlig at det sannsynligvis er lettere for leseren å feste seg ved viktig informasjon hvis det formidles via handling og ikke fortelling/tanker. At en person blir dyttet fester seg bedre enn om personen husker tilbake på en gang han ble dyttet. At det faktisk renner en fysisk tåre stikker dypere enn om det blir fortalt at karakteren er lei seg.

Jeg må definitivt prøve å omgjøre noe av tankegodset til handling, men siden mye av dette manuset faktisk gjelder nevrologiske forhold, blir det vanskelig å materialisere flere av hendelsene. Da må jeg kanskje heller koble disse indre tankene til konkrete hendelser i en ytre handling? Men i så fall blir jo manuset enda lengre...

Jeg beundrer forfattere som er modige nok til å kutte ned på informasjonen, og heller overlater til leseren å danne seg bildene. For hvordan kan man stole på at leseren supplerer med brikker som passer til forfatterens bilde? Store eller mange avvik kan i verste fall skade flyten i den videre leseopplevelsen.

Det er vel en viss enighet om at man ikke skal skrive mer detaljert enn nødvendig, Jeg må lære meg å stole på at leseren kan komplettere selv, det er visstnok en god ting om man greier å få leseren til å danne seg bildene selv, istedet for at hvert eneste tablå blir servert med teskje.

Det er mulig jeg har brukt vel mange teskjeer i "vitenskapsromanen". Jeg tror jeg har skyldt litt på at fortellingen er annerledes og en anelse kompleks, men kanskje blir resultatet bedre hvis jeg ikke undervurderer leseren? Kan den samme kompleksiteten bli mer spennende hvis jeg overlater til leseren selv å tenke ut noen av svarene?

Nå setter jeg kursen for feriehuset og uten internett blir det flere uker med fokus på skrivingen. Når april nærmer seg slutten bør jeg være i mål med den første oppgavelisten.

Fin påske!