11. juli 2018

Hilsen fra feriehuset

Jeg er fortsatt i feriehuset. Det er sommeren som er finest her på Vestlandet, og siden jeg jo betaler litt i løpet av året for å disponere dette lille huset mitt, er det om å gjøre å tilbringe tid her i sommerhalvåret.

I tillegg er det fantastisk å ha et alternativ til storbyasfalten i Oslo. Jeg liker meg i byen også, men naturen gir desto mer. I byen må jeg oppsøke naturen, mens her er det bare å åpne et vindu. Utenfor finnes et begrenset, men mer enn stort nok utvalg villskap. Siden jeg også forsøker å dyrke en rimelig velholdt hage, får jeg si meg fornøyd med rådyr, brunsnegler, harer, fugler og litt til. Alle beiter i hagen uavhengig av om jeg er her eller i byen. Jeg har landet på at det er dyrene som bor her, mens jeg bare stikker innom en sjelden gang. I går seilte det en hegre over hagen, og naboen mener at en mår pleier å grave i plenen min etter mat. En kråkeunge har i år lagt sin elsk på inngangspartiet mitt, hvor den stadig vender tilbake for å hvile seg. Det er ganske trivelig å ha sin egen kråke, men det blir hvite etterlatenskaper overalt, så det er vel ikke så rart at jeg gleder meg til at den en vakker dag oppdager at verden er vesentlig større enn trammen min.

2. juli 2018

Justert utfordring for 2018

Mens jeg en anelse solbrent inntar jordbær i feriehuset og fortsatt drømmer om å bli en forfatter som faktisk virker, skjer det ganske mye spennende på andre fronter. I juni fortalte jeg at årets store utfordring nok blir å medvirke som statist i en ballettforestilling i Operahuset. Men hvor feil kan man ikke ta?

Kan det virkelig være en så stor utfordring å stå på scenen med Nasjonalballetten, når jeg jo teaterdebuterte med brask og bram på Folketeateret i fjor? Jeg lander på at, nei - selv om det definitivt er spennende er det slett ingen stor utfordring i seg selv. Denne gangen vet jeg jo omtrent hva jeg går til. Dessuten er det morsommere med et mål som jeg setter meg før det allerede er blitt en realitet.

Så jeg har tenkt litt, og kommet fram til noe som er relatert til film og teater, men som fortsatt kjennes ganske ubehagelig. Noe jeg lenge har ønsket å prøve men ikke helt våget å gjøre.

14. juni 2018

Ymse fra hjemmekontoret

Denne uken har jeg stort sett holdt meg hjemme, dvs det har blitt mye tid her på hjemmekontoret. Uken er litt spesiell, ettersom både vann og avløp er stengt mandag til fredag (jepp, det skjedde også i høst, men det viste seg da at jobben ikke ble utført...). Så med litt krøkkete sanitærforhold i bakgården, er det like greit å holde seg på hjemmebane.

Mandag måtte jeg en tur til Operaen for å prøve kostymer, og fredag har jeg ukens eneste filmjobb, men ellers går det i hjemmejobbing. Jeg takket faktisk nei til en filmjobb onsdag. I dag er det ekstra trivelig med en etterlengtet gråværsdag, og på nyinnkjøpt minianlegg spiller jeg gamle cd-plater. Kaffen smaker imidlertid ille, det skyldes nok at vannet som jeg sikret meg i "bøtter og spann" mandag morgen, begynner å bli en anelse "dødt".

6. juni 2018

Herr Kreatur danser videre

I dag kan du holde deg godt fast, for nå får du vite hva som sannsynligvis blir årets utfordring! Til høsten kaster jeg meg nemlig utpå enda et nytt område, noe jeg jo har tenkt å gjøre til en årlig tradisjon. I 2014 hoppet jeg av fast jobb. I 2015 startet jeg nettbutikk. I 2016 ble jeg filmstatist. I 2017 opptrådte jeg for første gang på en teaterscene. I 2018 hopper Herr Kreatur elegant videre til et visst operahus i Bjørvika!

Nå har jeg som nevnt allerede vært statist og bittelitt skuespiller i et par år, så akkurat det er ikke den helt store utfordringen. Og siste året deltok jeg i 53 forestillinger av Les Misérables på Folketeateret, så heller ikke det å opptre live på en stor scene er helt nytt (men fortsatt litt skummelt og veldig spennende). Men når jeg nå kan avsløre at jeg, iboende en aldrende og ikke spesielt spretten kropp, skal medvirke i en ballettforestilling på hovedscenen i Operaen, ja da blir du vel kanskje litt målløs allikevel?

31. mai 2018

Lettkokt forfatter

Javel, så skal jeg heretter titulere meg selv forfatter, ihvertfall novelleforfatter som jo er helt presist.

Og akkurat nå befinner jeg meg faktisk i feriehuset hvor jeg vet at jeg lett finner ro til å skrive. Særlig nå som jeg har lagt bak meg de første dagene her med innkjøp og nabobesøk, og har funnet den daglige tralten. Normalt betyr det gode skriveøkter, og det er litt viktig nå som jeg ligger på etterskudd med to krimnoveller. Jeg var så freidig at jeg likegodt fortalte redaksjonen at to tekster snart er ferdige, selv om det nok ikke stemmer helt. Det var mest for å gi denne famlende forfatteren en skikkelig og nødvendig dytt.

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]