23. mars 2017

Litt nervøs for manus

Jeg prøver å blogge litt hver uke og da er det greit at torsdagen er nesten fast dag. Det er midt mellom vinter og vår, dagen har såvidt rukket å bli lengre enn natten, og her på hjemmekontoret kribler det litt med tanke på sommersesongen. Jeg liker vinteren, men sommeren er hakket triveligere. Det eneste dumme med sommeren er at det gir dårlig samvittighet å sitte inne og skrive. Da må jeg kjempe litt mot de lyse sommerkveldene. Det er mye enklere med mørke og kulde når det skal fokuseres på skriveprosjekter og andre oppgaver som krever konsentrasjon over tid.

Heldigvis kommer jeg i mål med «vitenskapsromanen» før sommeren kommer for fullt. Det er nok ennå noen uker igjen til innsending, men det nærmer seg jo. Og jeg må innrømme at jeg gleder meg ekstremt til å få dette ut av verden, ut av syn og ut av sinn i alle fall for noen uker. Jeg trenger å gjøre noe annet nå, en lengre pause er etterlengtet!

Noen korte avsnitt gjenstår, tekst som ennå ikke er skrevet, men de henger sammen med flyt og oppbygging av teksten forøvrig, og jeg har holdt igjen helt bevisst. Ennå finnes en hel del momenter som jeg er usikker på, og som det er vanskelig å forklare, selv for meg selv. Det kan tenkes at manus kunne hatt godt av en tydeligere linje, fokus på færre retninger, men jeg greier ikke å se hvor forbedringene kan gjøres. Selve språket er sannsynligvis middelmådig, men det er ekstremt vanskelig å være objektiv til sitt eget manus etter å ha jobbet med det over så lang tid. Dessuten må jeg innrømme at jeg er rimelig lei hele fortellingen, og det er vel ikke da man tar de aller smarteste avgjørelsene? Jeg vet at jeg burde hatt en testleser, men samtidig tror jeg ikke at jeg orker tanken på kritikk og motbør akkurat nå når jeg kjenner at jeg bare må bli ferdig. Småting er selvsagt greit, men jeg er litt redd for at tilbakemeldingene ville blitt tøffere enn som så.

«Dette er jo verken det ene eller andre, totalt forvirrende!». «Jeg må ærlig innrømme at jeg falt av lasset etter de første ti sidene. Orket dessverre ikke å lese mer.». «Det er nesten umulig å få tak på ideen som ligger bak. Hva er det egentlig du prøver å fortelle?». «Dette må være det mest rotete jeg noen gang har lest. Er du sikker på at du vil sende dette til et forlag?»

Misforstå meg rett; En sånn testleser er sikkert gull verdt, men jeg tror rett og slett at det er for sent for dette manuset. Hvis jeg ikke orker tanken på å begynne forfra, kaste rundt på ideer og kanskje kutte ut halve teksten, ja da har det heller ikke så mye for seg å be noen om å bruke tid på å testlese. Jeg forstår jo at et forlag vil være enda strengere. Kanskje de ikke engang finner det fornuftig å bruke konsulenthjelp på dette manuset. Trenger jeg å ta alle sorgene på forskudd? Nope.

I høst kom det veldig mange nyttige kommentarer da jeg begynte jakten på et forlag. Nå har jeg bestemt meg for hvem som skal få manuset først. Hvilket forlag det blir får du selvfølgelig ikke vite her og nå, men jeg begynner med de store. Jeg ser for meg at jeg prøver i hvertfall fire forlag etter hvert, hver gang med ny gjennomarbeiding av manuset. Håpet er å få noen konstruktive tilbakemeldinger som hjelper meg til å se hvor jeg kan rydde.

Uansett vil det bli et par måneders ventetid på hvert svar, kanskje ennå lenger i feriesesongen. Det er lenge nok til at jeg får litt avstand til alt sammen, og siden jeg jo tar for gitt at det blir refusjoner på løpende bånd, gjør det heller ikke noe om ventetiden blir ennå lenger enn jeg tror - det blir litt som å ha fri! Jo - jeg gleder meg til sommeren!

16. mars 2017

Endelig på trykk utenfor Norge

Det har kanskje ikke vært et uttalt mål, men jo, jeg har forsøkt å selge noveller til utlandet. I fjor sendte jeg noen tekster til et dansk ukeblad. Jeg hadde hørt at de jevnlig trykker norske novelleforfattere og tenkte vel at når jeg først hadde fått det til her hjemme, kunne jeg prøve meg. Jeg trengte ikke å tenke på at teksten må oversettes, og hvis novellen allerede var kjøpt inn av et samarbeidende norsk ukeblad, fantes det allerede en illustrasjon. Det er opplagt litt å spare for bladene på et sånn samarbeid, mens både forfatter og illustratør jo også tjener litt ekstra på arbeid som allerede er utført. Også norske ukeblader gjenbruker regelmessig noveller fra våre naboland. Det er vinn-vinn for alle involverte.

Jeg fikk imidlertid aldri noe napp da jeg forsøkte meg med de tre-fire tekstene. Tilbakemeldingene var alltid svært hyggelige, men det var tydelig at jeg ikke traff helt. Jeg er ikke sikker på hva jeg burde gjort annerledes, men jeg forstod i alle fall at ukebladene ikke nødvendigvis deler oppfatning om hva de vil trykke. Kanskje hvert land har sin egen ukebladkultur? Kanskje var konkurransen større, eller annerledes. Jeg slo meg til ro med at jeg ikke hadde greid å knekke koden, men at jeg heller ville fokusere på å selge til norsk ukepresse hvor jeg jo allerede hadde funnet formen.

Men forleden kom det altså en uventet og hyggelig forespørsel fra et dansk ukeblad - fiction-ansvarlig hadde lest en av novellene mine i et norsk blad, og nå ønsker de å kjøpe den! Så dermed har også jeg greid å krype over grensen og ut i den store verden! To år etter mitt første salg var det kanskje på tide?

Selv om andregangssalg av tekst vanligvis gir lavere honorar enn ved førstegangssalg, gir dette meg en uventet ekstrainntekt som jo er kjærkommen - særlig akkurat nå som jeg prøver å komme meg ovenpå igjen etter skriveturen. Jeg sa at det ville ordne seg, ikke sant? :) Men ikke minst er det veldig spennende å bli publisert for første gang i et annet land, det betyr også at akkurat denne novellen får minst dobbelt så mange lesere! Og om jeg ikke akkurat erobrer hele verden, eller tror at dette vil gjenta seg med det første, så kan jeg i alle fall skryte litt av å ha blitt trykket på to språk.

Bare, Jippi! :)

11. mars 2017

En litt rar skriveteknikk

Jeg er ennå ikke i mål med «Vitenskapsromanen», men jeg har hatt en usedvanlig god og produktiv periode de siste ukene. Det er bare det at jo nærmere jeg kommer målstreken, jo mer arbeid avdekker jeg. Det er både fint og kjedelig. Skulle jo gjerne vært ferdig nå, men når jeg får nye aha-opplevelser som jeg tror vil bidra positivt til helheten, så må jeg selvfølgelig ta sånne innfall seriøst.

Og så er det kanskje naturlig at det dukker opp mange helhetstanker sånn på tampen?

I tillegg har jeg altså lagt meg til en litt snodig arbeidsmetode, sikkert også den typisk for avsluttende fase for større prosjekter. Det dreier seg egentlig ikke om selve skrivingen, men mer om å få distanse og et klarere bilde av helheten og virkemidlene. Finnes det løse tråder, er noe av handlingen ulogisk, eller mangler fremdeles noen karakterer motiv og retning? Det finnes så klart mange brister, og jeg har jo ikke tenkt å perfeksjonere alt før jeg sender teksten fra meg, ikke engang etter min begrensede forutsetning for å greie det. Men en ny metode, som jeg først tenkte var pinlig og teit, har vist seg å være nyttig.

Jeg intervjuer nemlig meg selv - høylytt :) Jeg flytter meg bort fra skrivebordet, stiller meg midt på stuegulvet uten notater eller andre ting som kan kobles til manus. Helt alene - ok, kanskje med et velfylt kaffekrus. Og så forteller jeg høylytt om ideen, om historien, og hvordan elementene henger sammen. Og alt sånn som det egentlig er vanskelig å sette ord på, for ikke å snakke om å forklare til en person som ikke vet noe om manuset.

Hvis noen hadde observert meg, så ville de kanskje ha tenkt at det har klikket litt for Hr. Kreatur. Men faktum er at det gir meg et mye mer presist forhold til så mye av manus. Det å sette ord - og ikke bare tanker, på innholdet, tvinger meg til å konkretisere ganske mye av det som hittil utelukkende har svevd rundt i hodet mitt. Hvis jeg i tillegg leker at jeg blir intervuet, eller enda verre, holder et slags foredrag om manuaset, blir jeg dessuten tvunget til å uttrykke meg kort og konsist, være tydelig med et bevisst ordvalg. Jeg sier stort sett en setning bare én gang, for å si det sånn. Jeg tvinges til å tenke raskt, og å konketisere ved å bruke få ord på å forklare sammenhenger i manus til en imaginær samtalepartner.

Jeg prater selvfølgelig ikke høyere enn jeg må, naboene hører nok ikke like mye som da jeg prøvefilmet forleden (jeg fikk faktisk den jobben!). Men bare det å formulere tankene på en annen måte, gjennom tale istedet for skrift, har en overraskende fin effekt. Kanskje dette funker fint for meg, mens det bare vil oppleves som håpløst forstyrrende for andre?

Høres det dust ut? Har du noen sær metode for å konkretisere, skape framdrift eller rett og slett for å rydde litt i de kreative tankene dine?

Ønsker deg en fin helg!

5. mars 2017

Litt å flire av på en søndag

Det har blitt mange innlegg om skriveprosjektet mitt i det siste, og siden jeg er i sluttfasen så er vel det bare naturlig. Men jeg driver jo med litt andre saker også, f.eks. ble februar beste måned noensinne for nettbutikkene mine, og jeg har også hatt noen statistoppdrag. I dag deler jeg et uforglemmelig øyeblikk fra Hr. Kreaturs utfoldelser på de skrå bredder, men denne gang faktisk på hjemmebane...

Noen ganger blir jeg kontaktet med en forespørsel om jeg kan filme en liten snutt hvor jeg presenterer meg selv - eller som denne gangen, avlevere en håndfull replikker. Det er ikke så viktig om jeg sier noe feil eller om bildekvaliteten ikke er topp, produksjonen ønsker vel først og fremst å se uttrykket mitt. Om jeg kan passe til en tenkt karakter. Selvfølgelig er sånne henvendelser utrolig spennende, men det er like selvfølgelig at det hele ender med at jeg ikke får oppdraget. Men uten å forsøke kan det i alle fall ikke bli napp! Jeg har flere ganger bedt om tilbakemelding hvis jeg bør gjøre det tekniske annerledes, men siden jeg ikke har fått noen sånne innspill må jeg gå ut i fra at jeg bare ikke passet til de skoene som skulle fylles. I verste fall var prestasjonen min langt under pari.

Når en sånn forespørsel kommer må jeg snu meg rundt nokså umiddelbart, jeg må filme meg selv samme dag, gjerne innen to-tre timer. Jeg har ikke akkurat noe filmstudio her i leiligheten. Ikke engang en egnet, opplyst krok hvor jeg kan gjøre sånne opptak foran en rimelig nøytral bakgrunn, uten først å ominnrede en hel del. Hvis jeg flytter unna spisebordet frigjør jeg litt plass foran en ensfarget vegg. Det digitale fotoapparatet mitt har filmfunksjon, og jeg har faktisk også et sånn stativ som det kan stå på. En stålampe av den typen som lyser rett opp i taket gjør nytten som lyssetting - jeg burde vel strengt tatt ikke filme med alt lyset ovenfra, men det hvite taket reflekterer ihvertfall lyset jevnt og ikke bare i en søyle. Når nevnte stålampe står på max styrke, får naboene over gaten orkesterplass til stuen min, jeg har nemlig ikke gardiner foran vinduene mine. Så jeg må finne meg i å stå litt på utstilling når jeg fremfører mine replikker og lever meg inn i en tenkt scene. Det blir jo nesten som å spille teater, istedet for film. Selv blir jeg blendet av alt lyset, og ser ikke om det finnes noe publikum der ute.

Denne gangen bestod utfordringen av ganske mange replikker hentet fra to ulike sekvenser. Jeg kan ikke si noe om produksjonen eller sjangeren, men det er jo heller ikke viktig. Imidlertid kan jeg røpe at den første sekvensen var nokså rett-opp-og-ned prating, mens den andre var langt mer dramatisk. Og siden den første gikk greit, er det sistnevnte jeg nå tenker at du kan få flire litt av. Scenen var ganske dramatisk fordi jeg skulle krangle relativt heftig med en tenkt person - på så kort varsel hadde jeg ingen jeg kunne spille mot, så i dette tilfellet ble all min vrede rettet mot den stakkars lampen, som forøvrig også fungerte som stativ for replikkarket mitt. Men ikke nok med kranglingen; jeg skulle også bli skadeskutt, utført av stålampen - nei, jeg mener den andre karakteren.

Jeg begynte nok litt forsiktig, kjeftet og kranglet nokså dempet på de første opptakene, men etter hvert som jeg fikk opp pulsen fulgte lydnivået etter. Jeg liker jo ikke å gjøre noe halvveis; sperrene mine ble færre, det kjentes riktig å ta i. Jeg ante ikke at jeg kunne bli så aggressiv bare fordi noen hadde skutt meg, det er nesten litt skremmende å tenke på! På femte tagning nærmest freste jeg mot den stakkars stålampen. Ikke greide jeg å holde meg oppreist lenger heller, med sterk innlevelse sank jeg liksom litt sammen, for jeg antar jo at jeg ikke ville blitt stående rakrygget etter en sånn seanse. Så de avsluttende replikkene mine skjedde dessverre helt nederst i billedflaten, ja faktisk viste det seg på opptaket at bare toppen av det forvrengte ansiktet mitt ble synlig i de siste sekundene. Jeg håper jo at produksjonsselskapet forstår at den innbilte smerten ikke var til å holde ut.

På tiende tagning aner jeg ikke hvor høyt jeg skrek, da var pulsen i hundre og jeg var nærmest gått ut av mitt gode skinn. Du ser det sikket for deg, Hr. Kreatur hanglende foran sitt fotoapparat og sin stålampe, imaginært blod fosser, hatet lyser fra øynene hans og fråden står om munnen mens han skriker mot en stålampe. Naboene tvers over gaten kan muligens ha undret seg litt dersom de kastet et blikk mot det flombelyste vinduet mitt. Hvorfor i alle dager står han der og brøler, kan de ha tenkt. Og hvorfor segner han sammen for så å gjenta alt sammen? Hvis noe er galt, er det vel mer normalt å ringe legevakten? Eller å dempe belysningen?

Naboene over og under har jeg ikke hørt noe fra etter seansen. De kan nok ha stusset over en drøy halvtime med høylytt krangling og rop om skuddskader og det som verre er. Men de hørte forhåpentligvis også at jeg bevisst la inn en lattersalve mellom tagningene, for liksom å sende ut et slags signal om at, hey, dette er bare på tull, altså! Alt er ok, ikke ring politiet!

2. mars 2017

Jeg, min egen største kritiker

Det er merkelig hvordan jeg den ene dagen kan tenke at mitt eget manus rett og slett er elendig, for så den neste dagen å sitte her sitrende stolt over hva jeg har skrevet. Det svinger så vanvittig; jeg lurer på om det kan være sunt.

Når jeg skriver noveller blir det mer som en tidsavgrenset arbeidsøkt. Jeg gjør så godt jeg kan, er selvfølgelig kritisk til plott og språk og alt det der, men vet samtidig at så snart resultatet kjennes rimelig greit så kan jeg sende det fra meg. Jeg trenger ikke å lete etter følelsen av gull. Jeg skal aldri sitte i en Skavlan.-stol og forsvare en ukebladnovelle. Jeg skal aldri i livet bedrive høytlesning fra Hjemmet eller Familien. Uken etter at bladet er tilgjengelig i butikken, er novellen glemt. Fordi verden går videre.

Med et så omfattende manus som «vitenskapsromanen» blir mye annerledes. Det blir ikke lenger en hverdagslig sak, jeg føler behov for å kunne stå for det jeg skriver også om fem år. Verden vil fortsatt gå ufortrødent videre, så dette handler nok mer om min egen identitet enn om bokhandlere og talkshow på TV. For denne gang er teksten langt mer personlig, selv om innholdet jo for det meste er fiksjon. Jeg har lagt ned vanvittig mye tid, og en idé har fått lov til å utvikle seg i sitt eget tempo. Jeg blir mye sterkere involvert i selve prosjektet og innholdet, og dermed også mer kritisk. For jeg justerer, skriver videre, søker noe ukjent som kanskje skurrer litt, retter åpenbare feil, gjør mye research, går tilbake og retter igjen. Og noen ganger blir jeg ekstremt usikker på om den ideen som en gang var gnistrende god, egentlig har livets rett. Jeg svinger fra følelsen av å ha skrevet gull, til å innse at ikke et eneste avsnitt er noe å juble for.

Det er faktisk ganske frustrerende å bli så til de grader revet mellom to ytterligheter. Jeg vet jo at man gjerne er sin egen verste kritiker, og jeg vet også at jeg bare må sy sammen de siste løse trådene, ta et par nye gjennomlesninger, noen justeringer igjen, og kanskje en aller siste gjennomgang - og så trekke pusten dypt før jeg sender manuset fra meg. Selv om det altså ikke skinner som gull.

Kritikeren i meg vil nok aldri ble fornøyd uansett.

Og skal ihvertfall ikke få det siste ordet.
[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]