Nå har jeg lagt bak meg både premierehelg og premierefest. Jeg har mottatt flott premierebukett i teatergarderoben (litt som om jeg var en stjerne, ha!) og jeg har også felt en tåre mens jeg tok imot stående applaus. Det er blitt mange nye erfaringer for både hjerte og sjel de siste ukene og denne videoen oppsummerer litt av det jeg har vært med på.
Anmelderne har trillet flotte 5-ere og jeg har lest begeistrede publikummere kommentere at forestillingen topper de beste oppsetningene av Les Misérables i utlandet. Og det overrasker meg faktisk ikke! Denne versjonen har angivelig tre ganger mer scenisk innhold enn London-oppsetningen, 50 personer er med på scenen og vi benytter 500 flotte antrekk. Fjorten musikere spiller live og regi, lys og scenografi er rett og slett i toppklasse. Da må det jo bare bli noe storslagent over resultatet, ikke sant?
Men altså, nok skryt! Jeg skal ikke gå nærmere inn på gleden ved å få være en bitteliten brikke i et så fantastisk produksjon. Ingen har heller oppdaget den misforståelsen jeg uroet meg litt for, så nå erkjenner jeg at det faktisk er jeg som skulle få stå på Folketeaterets scene det neste halvåret!
Nå som tiden med prøver er over og jeg har spillefri annenhver uke, får jeg mer tid og overskudd til andre oppgaver. Og de siste ukene har jeg faktisk kjent at jeg savner skrivingen! Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg nok må ta et valg, rydde litt opp i mylderet av gode intensjoner, samt knapt påbegynte og nesten fullførte rutiner og prosjekter. Det har blitt for mange retningsløse tråder og jeg trenger rett og slett en strategi for å kunne fokusere bedre på det jeg jobber med.
Jeg har også savnet hjemmekontoret mitt disse ukene, det å ha flere sammenhengende dager hvor jeg styrer tiden akkurat som jeg selv vil, i den flyten jeg selv ønsker. Det har vært en nokså stor overgang for meg å tilbringe mange timer nesten hver dag med nærmere åtti personer samt mye lyd. Jeg som jo er vant med å jobbe helt alene.
Så - nå er jeg endelig tilbake på hjemmekontoret hvor jeg skal bruke de neste tre dagene til å skrive noveller! Jeg gleder meg til å finne tilbake til den nerven igjen - pausen har vært både planlagt og nødvendig, men kjennes altfor lang. Selve skrivingen skal nok gå greit, men jeg er ikke like sikker på at jeg greier å finne tilbake til den gode skriverytmen i en fei.
Nevnte opprydningsarbeid må imidlertid vente til oktober, det får jeg komme tilbake til.
Ønsker deg en fin, ny og produktiv uke!
10. september 2017
31. august 2017
Jeg må nok ta et valg
Ja, nå tenker jeg ikke på stortingsvalget, som er rett rundt hjørnet, men på arbeidsdagen min som frilanser. Da jeg avsluttet fast jobb for heller å bruke tiden min på mer kreative oppgaver som kjennes personlig utviklende, var jeg veldig klar på at jeg ikke kunne sette i gang med alt det jeg hadde lyst til å prøve. Målet var å finne ut om jeg kunne få til noe, og det var lettere å oppnå noe hvis jeg fokuserte på færre områder samtidig.
Så, jeg satset først på skrivingen, og etter hvert også på nettbutikkene hvor jeg lager design for det amerikanske print-on-demand markedet. Men etter hvert som både skrivingen og nettbutikkene viste en fin utvikling, kastet jeg meg likegodt over flere nye områder, som f.eks. å være statist på film/TV. Som du vet har dette nå resultert i at jeg plutselig er engasjert ved en av landets største teaterscener.
Dermed er tid blitt en utfordring. Ukene er blitt mye travlere enn da jeg startet frilanstilværelsen min, og selv om jeg fortsatt har mye tid som jeg disponerer nesten som jeg selv vil, blir de åpne tidslommene stadig færre og kortere. Jeg får f.eks. ikke gjort så mye på romanmanuset hvis jeg bare har tre-fire timer til rådighet før jeg skal møte til teaterprøve eller filmopptak. Da vandrer fokuset lett avgårde lenge før jeg skal møte opp. Hvis det går flere dager mellom hver skriveøkt rekker jeg knapt å komme inn på det gode sporet.
Nå grubler jeg litt på hvordan veien min skal bli framover. Det har blitt så mange alternative veier å gå at det kan være smart å bestemme en slags prioritering. Jeg tjener ikke mye på noe av det jeg gjør, så økonomisk betyr det lite hva jeg velger, men jeg kjenner at jeg fortsatt har stor glede av å utvikle meg og møte de utfordringene som dukker opp. Men jeg erkjenner altså at jeg gaper over altfor mye. Når jeg møter venner har jeg noen ganger dårlig samvittighet for at jeg f.eks. ikke heller skriver, og sånn skal det jo ikke være!
Men hvordan kan jeg rydde opp i dette? Det vet jeg faktisk ikke, men jeg er ganske klar på at hvis jeg skal greie å skrive så mye som jeg ønsker, må jeg rydde unna noen av de andre oppgavene for å skape større tidsbolker. Kanskje må det bli færre filmoppdrag framover, eller kanskje jeg skal droppe novellene?
De neste ukene må uansett Les Misérables på Folketeateret få mest oppmerksomhet, så jeg trenger ikke å legge noen strategisk plan før i løpet av september. Det blir ikke enkelt, for jeg har faktisk enda flere ting jeg vil prøve meg på, som jeg ennå ikke har kommet i gang med...
Jeg nevnte stortingsvalget. Min stemme går til det partiet som innfører 48-timersdøgnet!
Dermed er tid blitt en utfordring. Ukene er blitt mye travlere enn da jeg startet frilanstilværelsen min, og selv om jeg fortsatt har mye tid som jeg disponerer nesten som jeg selv vil, blir de åpne tidslommene stadig færre og kortere. Jeg får f.eks. ikke gjort så mye på romanmanuset hvis jeg bare har tre-fire timer til rådighet før jeg skal møte til teaterprøve eller filmopptak. Da vandrer fokuset lett avgårde lenge før jeg skal møte opp. Hvis det går flere dager mellom hver skriveøkt rekker jeg knapt å komme inn på det gode sporet.
Nå grubler jeg litt på hvordan veien min skal bli framover. Det har blitt så mange alternative veier å gå at det kan være smart å bestemme en slags prioritering. Jeg tjener ikke mye på noe av det jeg gjør, så økonomisk betyr det lite hva jeg velger, men jeg kjenner at jeg fortsatt har stor glede av å utvikle meg og møte de utfordringene som dukker opp. Men jeg erkjenner altså at jeg gaper over altfor mye. Når jeg møter venner har jeg noen ganger dårlig samvittighet for at jeg f.eks. ikke heller skriver, og sånn skal det jo ikke være!
Men hvordan kan jeg rydde opp i dette? Det vet jeg faktisk ikke, men jeg er ganske klar på at hvis jeg skal greie å skrive så mye som jeg ønsker, må jeg rydde unna noen av de andre oppgavene for å skape større tidsbolker. Kanskje må det bli færre filmoppdrag framover, eller kanskje jeg skal droppe novellene?
De neste ukene må uansett Les Misérables på Folketeateret få mest oppmerksomhet, så jeg trenger ikke å legge noen strategisk plan før i løpet av september. Det blir ikke enkelt, for jeg har faktisk enda flere ting jeg vil prøve meg på, som jeg ennå ikke har kommet i gang med...
Jeg nevnte stortingsvalget. Min stemme går til det partiet som innfører 48-timersdøgnet!
19. august 2017
Min nye hverdag i teateret
I kveld smeller jeg til med en eksklusiv fotobloggpost med mange motiver som neppe har blitt publisert andre steder :)
For nå har min splitter nye hverdag begynt, og fram til premieren om nøyaktig tre uker tilbringer jeg mellom tre og ni timer daglig på Folketeateret, hvor jeg er statist i Les Misérables. Jeg har skrevet en del om denne jobben tidligere, men det er først nå jeg begynner å forstå hva jeg faktisk er med på! Dette sies å være den største musikaloppsetningen i Norge noensinne, og her får du noen korte inntrykk etter min tredje prøvedag...
Hovedrollene og ensemblet har allerede hatt prøver i et par måneder, mens statistene altså kom inn fra denne uken. På prøvene er vi mange mennesker, kanskje rundt 80, inkludert 54 statister hvorav 24 er barn. På hver forestilling blir det imidlertid bare 23 statister. I tillegg er det mange som jobber med regi, logistikk, kulisser og kostymer etc. Det er med stort orkester også, men de er ikke med på alle prøvene. Jeg har musikken i hodet nesten døgnet rundt, og er blitt veldig glad i mange av sangene, så jeg gleder meg til de første gjennomføringene med kostymer, sminke og fullt orkester!
Vi er nå i en veldig spennende fase fordi sangerne allerede har øvd inn sang og replikker, mens det nå er mest fokus på regi og det visuelle - kunstnerisk uttrykk, tror jeg vi kan kalle det. Når jeg ikke står på scenen sitter jeg i salen og følger med, og endringer blir det jo en hel del av, det hører med.
Det blir selvfølgelig også mange sceneskifter, og noen ganger er jeg med på å flytte enkle kulisser/rekvisitter. På bildet over er det like før vi kjører en mengde senger inn på scenen. Det skal skje raskt og plasseringen skal være den samme hver gang. På gjennomgangen etter at dette bildet ble tatt, fikk vi hver vår person i sengene, og da var det selvfølgelig mye gøyere å kjøre fort - helst uten å krasje med lysmastene :)
Iblant samles både skuespillere og statister på scenen for oppdateringer eller nye instruksjoner. Jeg var ganske spent på å jobbe med en av våre fremste regissører, men så er han altså veldig avslappet og fin! Alle involveres i det vesentlige, og informasjon og regi kommer i akkurat passe doseringer. Det kjennes som om vi alle er et supert team, allerede! :)
Jeg var også spent på hvordan det ville bli å være helt ny i dette miljøet, for det viser seg at også de fleste statistene er sangere eller skuespillere, eller er relativt nyutdannet for en karriere på scenen. Selv har jeg jo bare jobbet med film, og jeg merker at det er en del nye uttrykk her i teateret, men da er det jo bare å spørre! Og så er jeg imponert over skuespillere som ikke bare husker sangtekster og replikker, men flere hilser meg faktisk med fornavnet mitt etter bare et par dager, hvordan greier de det? Jeg tror jeg husker omtrent 10 navn så langt. Da mangler jeg jo bare 70.
Her er Jean Valjean og Fantine i en flott scene som jeg er med i. Og selv om jeg altså triller inn en seng, har jeg ikke hatt noe å gjøre med den fine klesvasken :)
Nå begynner jeg å bli litt kjent i teaterbygget også, løping i mange trapper er heller ikke noe stress. Å dra til teateret hver dag er allerede blitt en normal greie, hurra for tilpasningsevnen! )
Avslutter med en svært dårlig selfie - altfor mørkt der vi stod, men ville ikke bruke blitz pga de som jobber på scenen i bakgrunnen. Vi kan ta så mange bilder vi vil, men forstyrrende lysglimt er nok ikke populært. Resultatet ble at de to smilende kollegene mine bak meg neppe greier å gjenkjenne seg selv :). Når jeg ser bildet nå, kan det faktisk se ut som om vi har vært på en fuktig kveldsrunde i havna. Det er forresten ikke helt på jordet, det :)
Som jeg trodde er det en helt annen steming i teateret enn i et filmstudio. Her kan ingenting klippes bort, alle er opptatte av at alle skal ha det bra og yte sitt beste sånn at hver eneste forestilling blir en flott opplevelse. Jeg forventet faktisk ikke et så hyggelig og inkluderende miljø, særlig ikke på en så stor oppsetning som denne. Men jeg skjønner ennå ikke helt hvordan lille jeg har havnet i dette fine selskapet; i Les Misérables, på Norges fremste musikalteater, sammen med mange av landets aller flinkeste folk! Det burde jo strengt tatt ikke være mulig! Dette er veldig langt unna den jobben jeg hoppet av for snart 3 år siden.
Så, noen ganger lurer jeg litt på om de tror at jeg er en annen... i så fall håper jeg at de ikke oppdager feilen!
PS: Premieren er 8. september og Herr Kreatur står på scenen i oddetallsuker. Det er allerede solgt ca 63.000 billetter og 9 nye forestillinger ble lagt ut for salg for et par uker siden. Jeg tror jeg kan hjelpe faste blogglesere med en rabatt - om du er interessert, legg igjen epostadressen din i en kommentar under eller send meg en epost innen 31. august :) Adressen min finner du i høyre side, nesten øverst.
For nå har min splitter nye hverdag begynt, og fram til premieren om nøyaktig tre uker tilbringer jeg mellom tre og ni timer daglig på Folketeateret, hvor jeg er statist i Les Misérables. Jeg har skrevet en del om denne jobben tidligere, men det er først nå jeg begynner å forstå hva jeg faktisk er med på! Dette sies å være den største musikaloppsetningen i Norge noensinne, og her får du noen korte inntrykk etter min tredje prøvedag...
Hovedrollene og ensemblet har allerede hatt prøver i et par måneder, mens statistene altså kom inn fra denne uken. På prøvene er vi mange mennesker, kanskje rundt 80, inkludert 54 statister hvorav 24 er barn. På hver forestilling blir det imidlertid bare 23 statister. I tillegg er det mange som jobber med regi, logistikk, kulisser og kostymer etc. Det er med stort orkester også, men de er ikke med på alle prøvene. Jeg har musikken i hodet nesten døgnet rundt, og er blitt veldig glad i mange av sangene, så jeg gleder meg til de første gjennomføringene med kostymer, sminke og fullt orkester!
Vi er nå i en veldig spennende fase fordi sangerne allerede har øvd inn sang og replikker, mens det nå er mest fokus på regi og det visuelle - kunstnerisk uttrykk, tror jeg vi kan kalle det. Når jeg ikke står på scenen sitter jeg i salen og følger med, og endringer blir det jo en hel del av, det hører med.
Det blir selvfølgelig også mange sceneskifter, og noen ganger er jeg med på å flytte enkle kulisser/rekvisitter. På bildet over er det like før vi kjører en mengde senger inn på scenen. Det skal skje raskt og plasseringen skal være den samme hver gang. På gjennomgangen etter at dette bildet ble tatt, fikk vi hver vår person i sengene, og da var det selvfølgelig mye gøyere å kjøre fort - helst uten å krasje med lysmastene :)
Iblant samles både skuespillere og statister på scenen for oppdateringer eller nye instruksjoner. Jeg var ganske spent på å jobbe med en av våre fremste regissører, men så er han altså veldig avslappet og fin! Alle involveres i det vesentlige, og informasjon og regi kommer i akkurat passe doseringer. Det kjennes som om vi alle er et supert team, allerede! :)
Jeg var også spent på hvordan det ville bli å være helt ny i dette miljøet, for det viser seg at også de fleste statistene er sangere eller skuespillere, eller er relativt nyutdannet for en karriere på scenen. Selv har jeg jo bare jobbet med film, og jeg merker at det er en del nye uttrykk her i teateret, men da er det jo bare å spørre! Og så er jeg imponert over skuespillere som ikke bare husker sangtekster og replikker, men flere hilser meg faktisk med fornavnet mitt etter bare et par dager, hvordan greier de det? Jeg tror jeg husker omtrent 10 navn så langt. Da mangler jeg jo bare 70.
Her er Jean Valjean og Fantine i en flott scene som jeg er med i. Og selv om jeg altså triller inn en seng, har jeg ikke hatt noe å gjøre med den fine klesvasken :)
Nå begynner jeg å bli litt kjent i teaterbygget også, løping i mange trapper er heller ikke noe stress. Å dra til teateret hver dag er allerede blitt en normal greie, hurra for tilpasningsevnen! )
Avslutter med en svært dårlig selfie - altfor mørkt der vi stod, men ville ikke bruke blitz pga de som jobber på scenen i bakgrunnen. Vi kan ta så mange bilder vi vil, men forstyrrende lysglimt er nok ikke populært. Resultatet ble at de to smilende kollegene mine bak meg neppe greier å gjenkjenne seg selv :). Når jeg ser bildet nå, kan det faktisk se ut som om vi har vært på en fuktig kveldsrunde i havna. Det er forresten ikke helt på jordet, det :)
Som jeg trodde er det en helt annen steming i teateret enn i et filmstudio. Her kan ingenting klippes bort, alle er opptatte av at alle skal ha det bra og yte sitt beste sånn at hver eneste forestilling blir en flott opplevelse. Jeg forventet faktisk ikke et så hyggelig og inkluderende miljø, særlig ikke på en så stor oppsetning som denne. Men jeg skjønner ennå ikke helt hvordan lille jeg har havnet i dette fine selskapet; i Les Misérables, på Norges fremste musikalteater, sammen med mange av landets aller flinkeste folk! Det burde jo strengt tatt ikke være mulig! Dette er veldig langt unna den jobben jeg hoppet av for snart 3 år siden.
Så, noen ganger lurer jeg litt på om de tror at jeg er en annen... i så fall håper jeg at de ikke oppdager feilen!
PS: Premieren er 8. september og Herr Kreatur står på scenen i oddetallsuker. Det er allerede solgt ca 63.000 billetter og 9 nye forestillinger ble lagt ut for salg for et par uker siden. Jeg tror jeg kan hjelpe faste blogglesere med en rabatt - om du er interessert, legg igjen epostadressen din i en kommentar under eller send meg en epost innen 31. august :) Adressen min finner du i høyre side, nesten øverst.
11. august 2017
Sommeren som regnet bort
Jo da, jeg har endelig tatt meg et par ferieuker, og selv om jeg har med manus, tenkte jeg faktisk at skitt au, kanskje jeg skal gi blaffen i alt som er arbeid, og bare slappe av og gjøre sommerting i årets eneste ferie?
Men så begynte det å regne! Ikke bare bøtter det ned, men mellom bygene er det yr, og fra før var sommerhagen så bløt at jeg nærmest må ta på meg redningsvest når jeg en sjelden gang våger meg utenfor sommerhuset. Siden jeg verken har tv eller internett i feriehuset, ble det en hel del jobbing allikevel, gitt.
Så nå skriver jeg mer på manus, det innledende kapitlet krever en hel del omskrivinger, så jeg har såvidt kommet til tosifrete sidetall. I tillegg har jeg lest gjennom Les Misérables manuset og hørt på opptak fra en versjon fra 1988, for å sette meg inn i historien og stemningen. Og så er det blitt noen dager med litt snekring, og selvfølgelig litt luking og sånn når regnet tar pause. Ennå har jeg ikke begynt på julenovellene, jeg kan kanskje se an været litt, det er jo en passende oppgave hvis det kommer snø i løpet av ferien...
Selv om det altså blir mer jobbing i ferien enn jeg hadde tenkt, er det helt greit. Mentalt har jeg uansett fokus på ting som skjer etter at jeg er tilbake i hovedstaden. Da starter jo prøvene mine i teateret, pluss at jeg har et par dager med opptak for en stor TV-serie hvor jeg allerede jobbet noen dager i juni - gleder meg til å bli ferdig med den, for liksom å rydde unna ihvertfall ett av de litt langsiktige prosjektene. Og så skal "Vitenskapsromanen" sendes ut i verden for aller første gang!
Også i år gleder jeg meg til å ta fatt på hverdagene igjen, det betyr vel at jeg har det ganske bra! Ferien kan liksom ikke bli ferdig fort nok...
Så nå skriver jeg mer på manus, det innledende kapitlet krever en hel del omskrivinger, så jeg har såvidt kommet til tosifrete sidetall. I tillegg har jeg lest gjennom Les Misérables manuset og hørt på opptak fra en versjon fra 1988, for å sette meg inn i historien og stemningen. Og så er det blitt noen dager med litt snekring, og selvfølgelig litt luking og sånn når regnet tar pause. Ennå har jeg ikke begynt på julenovellene, jeg kan kanskje se an været litt, det er jo en passende oppgave hvis det kommer snø i løpet av ferien...
Selv om det altså blir mer jobbing i ferien enn jeg hadde tenkt, er det helt greit. Mentalt har jeg uansett fokus på ting som skjer etter at jeg er tilbake i hovedstaden. Da starter jo prøvene mine i teateret, pluss at jeg har et par dager med opptak for en stor TV-serie hvor jeg allerede jobbet noen dager i juni - gleder meg til å bli ferdig med den, for liksom å rydde unna ihvertfall ett av de litt langsiktige prosjektene. Og så skal "Vitenskapsromanen" sendes ut i verden for aller første gang!
Også i år gleder jeg meg til å ta fatt på hverdagene igjen, det betyr vel at jeg har det ganske bra! Ferien kan liksom ikke bli ferdig fort nok...
30. juli 2017
Livstegn fra tastaturet
Puh! Det er sommer, det er snart ferie - og her sitter jeg og prøver å komme i mål med «Vitenskapsromanen» før jeg reiser bort! Og selv om du sikkert ferierer langt unna hverdagstastaturet ditt, lurer du kanskje på om jeg rekker å sende fra meg manus før jeg tar ferie?
Vel, jeg skal først skryte litt av meg selv, for jeg har faktisk jobbet veldig godt de siste par ukene. Planen jeg satte opp er blitt fulgt med bare et par dagers etterslep. Det skyldes først og fremst at de oppsatte arbeidsøktene ble for tidkrevende, men i tillegg fikk jeg hele tre dager med filmjobber - selv om det er midt i sløveste ferien for de fleste.
Jeg har nå skrevet ferdig alle de bolkene som manglet tekst, med unntak av én. Jeg har flikket på tekst jeg hadde skrevet før. Jeg har også (omsider) lært meg at det funker helt greit å skrive litt kortere enn jeg opprinnelig hadde tenkt, ja faktisk vurderte jeg å droppe enkelte av de gjenstående avsnittene helt. Hver tekstbolk bør ha en hensikt i forhold til helheten, og noen ganger kan essensen formidles med så få setninger at det kan flettes inn andre steder i manus.
Jeg har også fokusert på de viktigste handlingstrådene i fortellingen, kanskje den viktigste oppgaven i denne fasen. De krever litt ulik progresjon. Det er litt komplisert å skulle se dem i forhold til hverandre, men lappene på soveromsdøren har vært til god hjelp. Jeg hadde tenkt å jobbe med hver tråd for seg, men innser at det nok er like greit å jobbe med alle handlingstrådene samtidig, da ser jeg lettere hvor de ikke er tydelige nok for leseren, og hvordan de fordeler seg utover i teksten. Jeg synes det er vanskelig å få den gode oversikten om jeg bare hopper omkring i manus istedet for å jobbe meg gjennom teksten fra start til slutt.
Og her kommer jeg til det som nok er den største feilen jeg har gjort så langt. Jeg begynte nemlig å skrive bruddstykker før jeg hadde spikret grovplott og struktur. Både språk og retning har jo utviklet seg i løpet av disse to årene, særlig fordi det er min første lengre tekst og jeg ikke allerede hadde inne en stil. Det er en krevende jobb å skulle omskrive de tidligste avsnittene. Det er noe som heter kill your babies, men det er neimen ikke lett! Neste gang skal jeg ikke skrive noe særlig i hoveddokumentet før plottet er på plass!
Men, det nærmer seg altså! Teksten kunne blitt bedre hvis jeg hadde brukt enda mer tid, for det er først nå at jeg kan vurdere resultatet som en helhet. Jeg har imidlertid null erfaring med å se hva som funker og ikke funker i forhold til leseren, så jeg risikerer nok å gjøre teksten dårligere hvis jeg jobber for mye med den. Derfor holder jeg meg til planen om å sende dette fra meg mens det ennå er sommer. Jeg regner med at forlaget ofte mottar førsteutkast, og at det ikke er avgjørende for om de vil vurdere teksten min.
Så - rekker jeg å sende fra meg manus før jeg drar til feriehuset? Nope, hvis jeg skulle sendt det fra meg nå, ville det bety å sende avgårde noe som lett kunne blitt litt bedre med bare noen dagers ekstra innsats. I og med at jeg ikke er helt overbevist om at teksten blir møtt med jubel og fyrverkeri, er det nok like greit at jeg tar meg tid til et par ekstra gjennomlesinger etter at den siste tekstbolken er skrevet ferdig i dag. Først en gjennomlesing fra start til slutt med fokus på de nevnte handlingstrådene. Deretter en ny gjennomlesning med fokus på korrektur og språk. Jeg trenger nok to-tre dager på hver sånn gjennomgang, så dermed går årets sommerferie i vasken. Men det er nok verdt det - for nå er jeg så nær målområdet at jeg faktisk kan høre korpsmusikken!
Jeg har nå skrevet ferdig alle de bolkene som manglet tekst, med unntak av én. Jeg har flikket på tekst jeg hadde skrevet før. Jeg har også (omsider) lært meg at det funker helt greit å skrive litt kortere enn jeg opprinnelig hadde tenkt, ja faktisk vurderte jeg å droppe enkelte av de gjenstående avsnittene helt. Hver tekstbolk bør ha en hensikt i forhold til helheten, og noen ganger kan essensen formidles med så få setninger at det kan flettes inn andre steder i manus.
Jeg har også fokusert på de viktigste handlingstrådene i fortellingen, kanskje den viktigste oppgaven i denne fasen. De krever litt ulik progresjon. Det er litt komplisert å skulle se dem i forhold til hverandre, men lappene på soveromsdøren har vært til god hjelp. Jeg hadde tenkt å jobbe med hver tråd for seg, men innser at det nok er like greit å jobbe med alle handlingstrådene samtidig, da ser jeg lettere hvor de ikke er tydelige nok for leseren, og hvordan de fordeler seg utover i teksten. Jeg synes det er vanskelig å få den gode oversikten om jeg bare hopper omkring i manus istedet for å jobbe meg gjennom teksten fra start til slutt.
Og her kommer jeg til det som nok er den største feilen jeg har gjort så langt. Jeg begynte nemlig å skrive bruddstykker før jeg hadde spikret grovplott og struktur. Både språk og retning har jo utviklet seg i løpet av disse to årene, særlig fordi det er min første lengre tekst og jeg ikke allerede hadde inne en stil. Det er en krevende jobb å skulle omskrive de tidligste avsnittene. Det er noe som heter kill your babies, men det er neimen ikke lett! Neste gang skal jeg ikke skrive noe særlig i hoveddokumentet før plottet er på plass!
Men, det nærmer seg altså! Teksten kunne blitt bedre hvis jeg hadde brukt enda mer tid, for det er først nå at jeg kan vurdere resultatet som en helhet. Jeg har imidlertid null erfaring med å se hva som funker og ikke funker i forhold til leseren, så jeg risikerer nok å gjøre teksten dårligere hvis jeg jobber for mye med den. Derfor holder jeg meg til planen om å sende dette fra meg mens det ennå er sommer. Jeg regner med at forlaget ofte mottar førsteutkast, og at det ikke er avgjørende for om de vil vurdere teksten min.
Så - rekker jeg å sende fra meg manus før jeg drar til feriehuset? Nope, hvis jeg skulle sendt det fra meg nå, ville det bety å sende avgårde noe som lett kunne blitt litt bedre med bare noen dagers ekstra innsats. I og med at jeg ikke er helt overbevist om at teksten blir møtt med jubel og fyrverkeri, er det nok like greit at jeg tar meg tid til et par ekstra gjennomlesinger etter at den siste tekstbolken er skrevet ferdig i dag. Først en gjennomlesing fra start til slutt med fokus på de nevnte handlingstrådene. Deretter en ny gjennomlesning med fokus på korrektur og språk. Jeg trenger nok to-tre dager på hver sånn gjennomgang, så dermed går årets sommerferie i vasken. Men det er nok verdt det - for nå er jeg så nær målområdet at jeg faktisk kan høre korpsmusikken!
Abonner på:
Innlegg (Atom)