Takknemlighet og armklyping

I dag er en sånn dag hvor jeg ser meg tilbake. Jeg er takknemlig for at jeg faktisk har overlevd frilanstilværelsen i fire år! Det var det muligens ikke så mange som regnet med, kanskje heller ikke jeg selv.

For nøyaktig 4 år siden befant jeg meg midt i skiftet mellom fast jobb og alt det nye. Jeg hadde sagt opp jobben uten å vite nøyaktig hva jeg skulle gjøre videre. Det eneste jeg visste sikkert var at jeg var nysgjerrig på om jeg kunne få til noe kreativt på egen hånd, altså en nokså stor omstilling fra å ha jobbet med økonomi og administrasjon i omtrent tretti år.

Jeg må jo flire litt når jeg ser for meg hvordan jeg ville reagert hvis noen dengang hadde trukket meg til siden for å fortelle meg hvordan hverdagen min ville se ut fire år senere. Ja, hvordan ville jeg ha reagert?

Det vanskelige skillet mellom arbeid og fritid

Å være sin egen herre på hjemmekontoret, med fokus på kreative prosjekter som til tider blir altoppslukende, kan lett resultere i uklar arbeidstid.

Det er sikkert ikke bare jeg som lar jobb og fritid flyte over i hverandre. I perioder blir det nesten ingen forskjell på de to, for hjemmekontoret stenges jo aldri helt. Jeg merker også at jeg stadig oftere tar et ørlite forbehold når jeg gjør en sosiale avtale, i tilfelle det skulle dukke opp uimotståelig inspirasjon, eller kanskje et filmoppdrag som jeg ikke kan takke nei til. Det gjør det riktignok svært sjelden, men uansett - jeg tok jo aldri sånne forbehold da jeg var i vanlig 9-4 jobb. Da var kvelden fri uansett.

Dette er ikke ideelt, jeg ser jo den. Det ville vært bedre å lukke kontordøren klokken fire eller fem hver dag, for ikke å snakke om å ta fri en hel helg uten å skulle jobbe "bare litt" i ledige øyeblikk.

Vinterplaner

Jeg har vel stort sett bare nevnt jobben i Operaen i høst, men jeg har selvfølgelig fokusert på mye mer enn ballett og opera. Nå kommer straks vinteren og alle mine andre aktiviteter fortsetter som før, men med varierende prioritet. Dessuten er jeg i gang med et helt nytt prosjekt som kommer til å ta mye tid de neste månedene.

Skrivingen er hovedtema for denne bloggen, så jeg får si litt om det først. Altså, jeg har planer om å skrive 4 noveller i løpet av årets siste to måneder. I tillegg må jeg bruke litt tid på de to romanmanusene jeg har på gang. Jeg har nesten ikke jobbet med "Vitenskapsromanen" i år, og det er ganske sløvt, for planen var jo å sende manus til 2-3 nye forlag i 2018, noe jeg forlengst har innsett at jeg ikke oppnår. Nå rekker jeg i beste fall én omskriving og bare ett nytt forlag, november er satt av til dette. Det andre manuset, "Prosjekt Håp", som jeg begynte å forberede på siste skrivereise i desember, har jeg heller ikke tatt skikkelig tak i ennå. Dette skulle faktisk være årets skrivefokus, med renskriving på kommende vinters skrivereise, men så har jeg altså knapt åpnet dokumentet. Hvis jeg først fordyper meg litt i prosjektet vet jeg imidlertid at mye kan skje fort. I september og oktober ble det ikke tid til skriving i det hele tatt, men neste skrivereise kommer ikke før litt utpå nyåret, så det kan ennå bli plass til litt "Prosjekt Håp" i vinter.

Gode opplevelser på de skrå bredder

Det blir visst ikke tid til noe særlig skriving i oktober heller, så istedet får jeg heller slippe taket i det jeg ikke rekker over og heller nyte det som akkurat nå skjer på scenen. Jeg har skrevet litt om dette tidligere, men nå får du også noen bilder. Dette blir sannsynligvis siste blogginnlegg fra Operaen, for så snart november er her skal jeg fokusere på det største skriveprosjektet mitt igjen. Gleder meg til det!

Denne måneden står jeg altså på hovedscenen i to ulike oppsetninger i Operahuset. Der har jeg forestilling hver eneste kveld bortsett fra søndagene. Det ble faktisk to premierehelger på rad, noe jeg nok aldri skal få oppleve igjen.

Hjemmekontoransatt lengter litt tilbake

Oi, sier jeg bare - ikke et eneste blogginnlegg i september! Jeg har mye på hjertet framover, så det var jo ikke meningen å være helt taus, men høsten har vært minst like travel som jeg regnet med, og jeg ser vel også et skifte i hvordan arbeidsuken fortoner seg generelt sett.

Hjemmekontoret er plutselig blitt en slags frisone, heller enn et sted jeg virkelig skal jobbe. Misforstå meg rett, jeg har fortsatt mange prosjekter på gang, og i løpet av fire år som frilansboms har jeg vel sløvet en halvtime på sofaen i stuen bare én gang da jeg hadde tiltagende forkjølelsesgruff, hvis jeg husker rett. Men, det siste året har stadig mer av tiden min blitt brukt andre steder. Det skyldes først og fremst flere sceneproduksjoner hvor jeg har medvirket, men også enkelte andre oppgaver. I forestillingen hvor jeg skulle være standby, ble jeg istedet hovedaktør for den rollen, og plutselig ble det langt mer tidkrevende. Jeg er rett og slett sliten når jeg endelig har en dag på hjemmekontoret, og da velger jeg nok ubevisst å jobbe med enkle oppgaver. Jeg savner faktisk det første året som frilans, da var de fleste oppgavene lullet inn i lett naive drømmer, og ikke realitetsforankret sånn som nå. Vi trenger å dagdrømme litt når vi skal utforske noe nytt, ikke sant?