Gode opplevelser på de skrå bredder

Det blir visst ikke tid til noe særlig skriving i oktober heller, så istedet får jeg heller slippe taket i det jeg ikke rekker over og heller nyte det som akkurat nå skjer på scenen. Jeg har skrevet litt om dette tidligere, men nå får du også noen bilder. Dette blir sannsynligvis siste blogginnlegg fra Operaen, for så snart november er her skal jeg fokusere på det største skriveprosjektet mitt igjen. Gleder meg til det!

Denne måneden står jeg altså på hovedscenen i to ulike oppsetninger i Operahuset. Der har jeg forestilling hver eneste kveld bortsett fra søndagene. Det ble faktisk to premierehelger på rad, noe jeg nok aldri skal få oppleve igjen.

Hjemmekontoransatt lengter litt tilbake

Oi, sier jeg bare - ikke et eneste blogginnlegg i september! Jeg har mye på hjertet framover, så det var jo ikke meningen å være helt taus, men høsten har vært minst like travel som jeg regnet med, og jeg ser vel også et skifte i hvordan arbeidsuken fortoner seg generelt sett.

Hjemmekontoret er plutselig blitt en slags frisone, heller enn et sted jeg virkelig skal jobbe. Misforstå meg rett, jeg har fortsatt mange prosjekter på gang, og i løpet av fire år som frilansboms har jeg vel sløvet en halvtime på sofaen i stuen bare én gang da jeg hadde tiltagende forkjølelsesgruff, hvis jeg husker rett. Men, det siste året har stadig mer av tiden min blitt brukt andre steder. Det skyldes først og fremst flere sceneproduksjoner hvor jeg har medvirket, men også enkelte andre oppgaver. I forestillingen hvor jeg skulle være standby, ble jeg istedet hovedaktør for den rollen, og plutselig ble det langt mer tidkrevende. Jeg er rett og slett sliten når jeg endelig har en dag på hjemmekontoret, og da velger jeg nok ubevisst å jobbe med enkle oppgaver. Jeg savner faktisk det første året som frilans, da var de fleste oppgavene lullet inn i lett naive drømmer, og ikke realitetsforankret sånn som nå. Vi trenger å dagdrømme litt når vi skal utforske noe nytt, ikke sant?

Travel høst med nye utfordringer

Jeg befinner meg i feriehuset igjen. Det har vært en flott sommer på alle måter, men jeg har jobbet i hvertfall noen dager hver eneste uke. Først nå prøver jeg meg på et par jobbefrie uker. Laptop-en er riktignok med, men det jobbes minimalt. Istedet kobler jeg av med diverse praktiske småprosjekter inne og ute, besøker kjente og tar ellers hver dag som den kommer uten for mange planer - og uten å ha dårlig samvittighet for at jeg heller burde skrive.

Og - det kan nok være fornuftig å lade batteriet litt nå. I hele september blir det nemlig prøver i Operaen, faktisk 6 dager pr uke mens det står på som verst. Jeg har fortalt om ballettforestillingen "Manon" tidligere, hvor jeg blir en av omtrent femten statister. Men i tillegg skal jeg jobbe med en humoristisk operaoppsetning, "Gianni Schicchi" - faktisk den operaen jeg nevnte at jeg ikke rakk å prøve for, fordi jeg var bortreist. Jeg har ikke røpet det før nå, men jeg var superheldig og fikk komme på egen audition en annen dag, og selv om jeg ikke var helt fornøyd med innsatsen min der, ble det et hyggelig møte som altså resulterte i at jeg fikk tilbud om å bli med videre!

Å skrive for skrivingens skyld

Skriver du for å skrive, eller for å bli publisert? Tanken vender stadig tilbake, hva om jeg greide å skrive mer for skrivingens egen skyld, og mindre med tanke på at teksten skal resultere i et salg, eller i hvertfall komme til nytte senere?

Altfor ofte starter jeg å skrive en ny novelle fordi det er lenge siden sist jeg solgte en tekst, eller rett og slett fordi jeg ser at jeg snart trenger den inntekten et eventuelt salg vil gi. Det betyr et visst selvpålagt tidspress, og hvis jeg ikke engang har en grei idé å starte med, kan det bli dager med rådville økter over tastaturet hvor jeg egentlig ikke får til noe som helst. Etter hvert pleier det jo å løsne, jeg får på plass et plott og kan endelig skrive ut teksten på et litt mer detaljert nivå. For jeg starter helst med de litt større linjene i en tekst, fyller på med beskrivelser og replikker, for helt til slutt å krydre med finjusterte adjektiver og andre vakre ting. Det siste gjerne i forbindelse med at tekstens lengde jo også skal tilpasses en viss mal og lengde som jeg vet at ukebladet ønsker.

Hilsen fra feriehuset

Jeg er fortsatt i feriehuset. Det er sommeren som er finest her på Vestlandet, og siden jeg jo betaler litt i løpet av året for å disponere dette lille huset mitt, er det om å gjøre å tilbringe tid her i sommerhalvåret.

I tillegg er det fantastisk å ha et alternativ til storbyasfalten i Oslo. Jeg liker meg i byen også, men naturen gir desto mer. I byen må jeg oppsøke naturen, mens her er det bare å åpne et vindu. Utenfor finnes et begrenset, men mer enn stort nok utvalg villskap. Siden jeg også forsøker å dyrke en rimelig velholdt hage, får jeg si meg fornøyd med rådyr, brunsnegler, harer, fugler og litt til. Alle beiter i hagen uavhengig av om jeg er her eller i byen. Jeg har landet på at det er dyrene som bor her, mens jeg bare stikker innom en sjelden gang. I går seilte det en hegre over hagen, og naboen mener at en mår pleier å grave i plenen min etter mat. En kråkeunge har i år lagt sin elsk på inngangspartiet mitt, hvor den stadig vender tilbake for å hvile seg. Det er ganske trivelig å ha sin egen kråke, men det blir hvite etterlatenskaper overalt, så det er vel ikke så rart at jeg gleder meg til at den en vakker dag oppdager at verden er vesentlig større enn trammen min.