Skrivevegring

Jeg har alltid tenkt at noe sånn som skrivesperre finnes ikke. Det må da være et begrep oppfunnet av forfattere for å rettferdiggjøre en mindre produktiv dag ved tastaturet.Og hva er så problematisk med å ikke skrive like mye hver eneste dag, tenker jeg, i de fleste jobber har man gode og dårlige perioder. Man må tillate seg å være litt mindre produktiv i perioder, på samme måte som man tillater seg å gå 120 % opp i jobben sin i andre perioder.

Det å være forfatter betyr jo ikke at man kontrollerer en utømmelig strøm av ideer og ord. Sannsynligvis har forfatteren minst like mye behov for å fjerne seg fra tastaturet for å bearbeide stoff eller for å finne inspirasjon og ideer helt andre steder enn på kontoret.

Altså konkluderte jeg med at skrivesperre ikke er mer mystisk enn en jobbesperre som finnes i en hvilken som helst jobb. Alle har dager hvor man tenker at man ikke fikk gjort noe som helst. Det trenger ikke engang å skyldes manglende fokus og konsentrasjon.

Til tross for dette resonnementet skriver jeg mindre enn jeg burde nå for tiden. Jeg lider ikke av skrivesperre, for jeg vet at hvis jeg bare åpner tekstdokumentet så taster jeg i vei som aldri før. Jeg vet også at mye av det jeg bør jobbe med nå vil være førsteutkast, og da er det jo ikke viktig om jeg er superfornøyd eller om det må bearbeides senere. Men, jeg skriver som sagt ikke noe som helst, og det skyldes at jeg stadig finner unnskyldninger til å la være å åpne dokumentet. Det er dette jeg kaller skrivevegring, det blir som en slags redsel for å komme i gang. Jeg holder meg selv opptatt med helt andre gjøremål, både fornuftige og mindre fornuftige, men stort sett oppgaver som før eller siden må tas tak i.

Det dumme er selvfølgelig at jeg ikke kommer videre med skriveprosjektene mine. Vitenskapsromanen har jeg jobbet litt med i hele vår, men ikke nok. Jeg som ellers er målbevisst og ganske god på å fullføre det jeg starter på, befinner meg i en slags skrivemyr. Hvis jeg omsider åpner nevnte dokument, flikker jeg litt på det som er skrevet tidligere, kanskje jeg til og med skriver ny tekst, men aldri mer enn et par avsnitt, og innimellom gjør jeg andre ting. Jeg har ingen formening om hvordan jeg skal komme meg videre, for ikke å snakke om hva som skal til for å avslutte denne svært lite effektive vandringen i myr. Jeg vet at jeg burde sette opp faste tider for å sikre at jeg jobber med manus i alle fall noen timer hver dag, men nei - jeg har jo bare sååå mye å gjøre med nettbutikker, statistoppdrag og en og annen aksjeinvestering, selv om disse oppgavene vanligvis ikke haster eller kunne vært gjort på kort tid. I disse dager må jeg levere skattemelding for to aksjeselskaper. snart reiser jeg til feriehuset for å gjøre hagen klar for ny sesong.

Jeg har faktisk ikke skrevet en eneste ukebladnovelle i år, heller. Det er skikkelig dumt av meg, særlig fordi jeg trenger noen inntekter. Jeg ligger litt bakpå igjen, men det kommer til å gå greit denne gangen også. Men nå som jeg jo har litt erfaring med novellene, burde det ikke være et så stort tiltak for meg å skrive noen nye. Jeg vil jo gjerne, men så vegrer jeg meg for å sette i gang med det også. Jo lenger jeg venter, jo mindre tro har jeg på at jeg virkelig vil få det til - selv om jeg jo vet litt om hva som selger.

Akk ja. Jeg skulle ønske at jeg var litt mer frampå med skrivingen. Pausen har vært for lang til å si at jeg nok sikkert bare trenger et avbrekk. Den unnskyldningen har jeg forlengst brukt opp. Målet var jo å selge en novelle hver måned, og ikke minst å sende fra meg romanmanus før sommeren. Etter to års jobbing burde jeg nærme meg et foreløpig mål.

Hvordan kurerer man skrivevegring? Altså ikke skrivesperre, men -vegring, selv om jeg jo ser at de to er nært beslektet. Jeg vet at jeg skriver i vei hvis jeg bare åpner dokumentet, men veien dit er altfor lang. Så hvordan kan jeg skru på den bryteren i hjernen som gjør at jeg kaster meg over tastaturet for å skrive, som gjør at en eller flere fortellinger bare må ut? Hva gjør du for å komme i gang?

Stor musikalopplevelse i vente!

Det finnes visst ingen begrensning for hva som kan skje i min nye tilværelse. For et par uker siden fortalte jeg at jeg skal innta teaterscenen til høsten, og i dag røper jeg hva jeg faktisk skal få lov til å være med på! Hold deg fast - Hr. Kreatur skal nemlig være med på storsatsingen Les Misérables på Folketeateret! Jeg må nesten klype meg selv litt i armen... :)

Nå ville det jo ha vært en happening i livet mitt uansett hvilket teater eller forestilling jeg skulle medvirket i - jeg har tross alt ikke stått på en ordentlig teaterscene før, men dette blir altså en av hovedstadens aller største oppsetninger høsten 2017. Jeg nøyer meg m.a.o.ikke med å debutere på et lite "bakgårdsteater", men hopper rett inn i storstuen ved Youngstorvet :) Og jeg trekker tydeligvis folk, he-he, for det er allerede solgt 45.000 billetter! Med mindre jeg faller utfor scenekanten eller forårsaker andre utilgivelige brølere, kommer jeg til å være en del av dette eventyret i mange måneder, kanskje helt inn i 2018! Jeg skal ikke være med på alle forestillingene, men det blir uansett mange. Fantastisk gøy!

I går møttes statistene for første gang, mange hyggelige folk som nok er like spente som jeg. På bordet foran meg ligger manus. Jeg skal ikke ha replikker, men det er jo greit om jeg leser meg litt opp uansett. Prøvene begynner ikke før i august for min del, men da blir Folketeateret til gjengjeld mitt andre hjem. Der venter mange og lange prøver, og det blir sykt spennende! Dette blir nemlig en helt ny sceneversjon av Les Misérables, visstnok nærmere filmen med mer som skjer på scenen. Veien er ennå lang og det er helt sikkert mange brikker som skal tilpasses før vi er i mål.

Ellers har denne uken vært ekstremt travel. Tre ulike filmoppdrag og to møter i teateret. I morgen skal jeg først på et opptak hvor jeg faktisk skal leke skuespiller, for det blir bare en skuespiller og jeg som skal samtale - jeg har øvd litt her hjemme i dag. Etterpå må jeg skynde meg til teateret for kostymeprøve - det gleder jeg meg masse til! Kostymene har sin egen historie, det skal jeg nok fortelle mer om senere.

Altså har det ikke blitt mye tid til skriving i det siste. Det er nesten som om manuset mitt kommer litt i veien for alt det andre som jeg nå får muligheten til å gjøre. Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje skulle droppet romanen og heller nøye meg med å skrive noveller. Men før eller siden dukker det vel opp tid nok til at jeg kommer i mål med manus, det er jo tross alt viktig for meg å fullføre det prosjektet selv om det må bli til musikk fra en viss musikal.

Hva med deg - har du sett film- eller teaterversjonen av Les Misérables?

Sjanger alt eller ingenting

Det er utrolig hvor mange faser jeg skal gjennom i bearbeidelsen av «Vitenskapsromanen». Det er nærmest pinlig å tenke tilbake på at jeg helt oppriktig (og en smule naivt) trodde at jeg skulle greie den selvpålagte fristen i fjor høst. Det er jo allerede et hav av tid siden september 2016, og det har vært mye jobbing som jeg ikke hadde noen mulighet til å forberede meg på.

Sånn er det å være fersk forfatterspire. Å forutse oppgavene er faktisk helt umulig. Jeg trodde at jeg skulle jobbe mer effektivt enn jeg har greid, men samtidig var jeg jo ikke klar over at både idé, karakterer og tekst hadde behov for å modnes. Det skumle med en sånn modning er at det lett kan komme inn helt nye ideer, justeringer av både karakterer, relasjoner og hendelsesforløp. Ofte til det bedre, men også med en viss fare for at jeg legger til elementer som ikke er nødvendige for hovedtanken, og som dermed fører meg litt bort fra den opprinnelige ideen. Det kan rett og slett bli for mye, for komplisert.

Og denne utviklingen påvirker også sjanger, vil jeg tro. Min største angst er at forlaget skal si at prosjektet mitt mangler en klar sjanger, eller at manus har litt fra så mange ulike sjangre at det rett og slett blir for sprikende. Dette synes jeg det er vanskelig å forholde seg til, for jeg kan jo ikke noe om sjanger. Jeg vil tro at sjanger påvirker forhold som oppbygging og struktur av manus, men også potensiell lesergruppe, hvem jeg skriver for. Sistnevnte er trolig av stor betydning når et forlag skal vurdere en tekst for et marked.

Noen ganger tenker jeg at manuset mitt vipper innom litt for mange sjangere, eller rettere sagt kunne det ha gått i flere retninger. Det er litt navlebeskuende samtid - noe jeg for enhver pris ville unngå da jeg startet, men siden hovedkjernen som omfatter vitenskap er ganske original, våget jeg allikevel. Men det er også med en god del filosofiske betraktninger, samtidig som det tidvis er litt spenning. Når det i tillegg er elementer av sci-fi (eller grenser det mot fantasy?), tenker jeg at et forlag kan mene at jeg prøver på for mye på en gang. At jeg burde ta et helgekurs i begrensningens kunst. At jeg må ta et valg og heller male på et mindre lerret.

Akkurat dette er noe av det jeg er mest spent på når jeg snart sender fra meg mans fo første gang. Her har jeg nok mye å lære, og jeg må stålsette meg for tilbakemeldinger av det mindre ønskelige slaget. Kanskje blir en omskrivingsjobb langt mer omfattende enn jeg kan drømme om...

Da jeg startet å skrive hadde jeg ikke noen sterk mening om sjanger. Det er nok kommet til litt mer dramatikk og overraskelser underveis i prosessen, men det er jo ikke sikkert at en leser vil oppfatte dette på samme måte som jeg. Struktur, utvikling, oppbygging, forløsning og alt det der er faktisk ganske vanskelig. Vil grepene mine bli oppfattet av leseren i det hele tatt? Må det være ydeligere, eler det faktisk så overtydelig at leseren ikke får lov til å fundere litt på egen hånd? Uten erfaring er det heller ikke så lett å se en tydelig sjanger, og det var jeg jo ikke forberedt på. Når jeg spør meg selv om hva jeg skriver, hvem jeg skriver for og hva jeg tenker om sjanger, så har jeg egentlig ikke noe klart svar. Det ble som det ble, historien fikk utvikle seg selv mens jeg forsøkte å trekke fram interessante tråder og å begrense innfallene mine litt.

Jeg tenker at selve historien må få være det aller viktigste, for meg er det sånn at det jeg vil fortelle overskygger sjangerbegrepene. Kanskje er det feil å tenke sånn. Kanskje er det en opplagt svakhet at det blir for lite av alt - eller for mye av ingenting.

Nå vet jeg hva som blir årets utfordring

Jeg har visst nevnt det flere ganger tidligere, at jeg gjerne vil utfordre meg litt hvert år ved å prøve meg på noe nytt. Noe som frister litt, som jeg tror jeg kan fikse om jeg bare får sjansen, men som krever et lite initiativ eller dytt for at jeg skal komme i gang. Det må gjerne være utenfor komfortsonen min, uten at det er et must. Målet kan godt være selve opplevelsen og erfaringen, mer enn det å gjøre suksess. Jeg har mange sånne prosjekter på blokka, og heldigvis er jeg fullt klar over at det ikke nytter å gyve løs på alle prosjektene samtidig. Nei, da går det nok bedre om jeg konsentrerer meg om én større utfordring hvert år.

Og én måte å få fortgang i alle disse mulighetene, er å slenge ut et slags agn, åpne for at noe faktisk kan skje. Jeg kan selvfølgelig pushe litt mer enn bare å vente, men ofte skjer det uventede ting som viser vei, og da er det gjerne nok å gripe anledningen for å komme videre. Litt naivitet, litt sjansespill, og null respekt for Janteloven. Jeg trenger ikke å stemme ned muligheten før den er reeell. Og, det hjelper å tro at jeg kan få til det meste, ikke sant?

Jeg nevnte også at jeg kan tenke meg å prøve meg som stemmeskuespiller/dubber, så nylig kontaktet jeg et lydstudio som arrangerer kurs i nettopp dette. Jeg fikk masse info om kurset, men det var ikke flere ledige plasser på vårens kurskvelder. Det blir flere kurs til høsten, men det er så lenge til at jeg ikke vil melde meg på ganske ennå - ikke vet jeg hvilke datoer som passer best heller - for hvordan vil egentlig høsten min se ut i år? Det visste jeg fint lite om, helt til det ganske nylig kom en lett sjokkerende mulighet!

For - jeg søkte også om å være statist ved en stor oppsetning ved en av hovedstadens største teaterscener. Og gjett hva - jeg fikk nylig vite at nettopp det skal jeg! Jeg som aldri har stått på en skikkelig teaterscene før, og jeg har vel heller ikke tenkt at det er et så stort ønske at jeg vil jobbe hardt for å få det til. Jeg er nemlig ikke spesielt glad i oppmerksomhet, og tanken på et stort publikum som hele tiden stirrer på scenen, er ikke akkurat noe som gir meg roen. Men kanskje blir det ikke så ille? Jeg vet jo ikke helt hvordan det kjennes, for jeg har aldri prøvd! Dessuten - stjernene tar nok støyten uansett hvilket fortegn det måtte bli.

Denne oppsetningen er rimelig stor med en lang prøveperiode, og deretter forestillinger i nesten fire måneder, før det faktisk kan bli enda noen måneder med forestillinger hvis det ennå finnes publikum. Jeg har ikke lyst til å røpe hvilken forestilling det gjelder, eller hvilket teater som blir mitt nesten-daglige arbeidssted det kommende halvåret, det får jeg heller komme tilbake til. Men spennende blir det! Som statist skal jeg ikke ha egne replikker, men teaterstatister har jo bevegelser og tilstedeværelse for å gjøre det lettere for publikum å leve seg inn i handlingen. Hvis det funker, vel og merke. For det synes jo veldig godt om en eneste statist er dårlig eller ikke følger med. Hm. Det blir så mange prøver at jeg finner nok ut av det. Og i motsetning til det å være statist på film, slipper jeg ihvertfall å tenke på hva jeg skal ha med meg av egne klær, for det blir naturligvis fullt kostyme selv om jeg ikke skal stå helt framme på scenen (tror jeg da...).

Altså blir det neppe tid til noe dubbe-kurs i høst, men nå har jeg jo uansett fått en stor utfordring i 2017, så da kan lydstudioet få vente til neste år - hvis det ikke dukker opp enda noe nytt, nesten helt av seg selv :)

Kunne du tenke deg å stå på en teaterscene - eller kanskje du allerede har litt erfaring?

Et hode fullt av gule lapper

Jeg tenker det er på tide å skrive litt om alt mulig igjen. Ikke bare om manus, ikke bare statisterier, men litt om hva jeg tenker generelt, hva planene mine er framover og kanskje om jeg ser for meg noen helt nye utfordringer i 2017. Hodet er fullt av små og store ideer, og mye av det jeg allerede gjør krever oppfølging.

Det er nesten litt fint med hverdager igjen, for jeg trives ennå i min hjemmekontortilværelse. Jeg har mange og varierte oppgaver, og selv om jeg nok ikke jobber like effektivt hver dag, synes jeg dagene er fine. Ennå finnes det upløyd mark, ideer til hva jeg kan gjøre, tanker om hva jeg bør gjøre annerledes, og hundre rutiner som kan effektiviseres. Jeg ligger langt etter med det administrative som regnskap og egen skattemelding, for det er så mye mer spennende å gjøre andre ting. Akkurat sånn som jeg tror det er på ethvert hjemmekontor, Med to aksjeselskaper blir det mye å huske på før fristen 31. mai, i tillegg til alt det kreative.

Nesten hver dag jobber jeg med «Vitenskapsromanen», og selv om jeg ikke skriver særlig mye hver dag, roter jeg litt rundt i det jeg har skrevet tidligere, sjekker notater, og mediterer over karakterenes personkort. Dermed finner jeg stadig enkelte nye momenter som kan utdypes nærmere, det dukker kanskje opp nye koblinger og a-ha opplevelser. Jeg har en litt guffen følelse av at jeg ikke har greid å hente ut hele potensialet fra historien, at det finnes mer der inne som jeg ikke har oppdaget ennå. Kanskje jeg bare ikke er erfaren nok til å oppdage alt sammen? Men ja, jeg skal avslutte nå snart, for å få teksten sendt til det første forlaget. Jeg kan rette mer senere. Samtidig unngår jeg å sette en deadline for meg selv, for jeg har jo lært at det ikke er sånn det funker - når jeg jobber med en så stor tekst må teksten få ta den tiden den trenger for å modnes. Ihvertfall så lenge jeg orker å dulle litt med den nesten hver dag...

Nå har jeg forresten krøpet til korset. Selv om jeg brukte en hel dag på å lage en kalender for alt som skjer i fortellingen, har jeg i tillegg hengt opp gule post-it lapper på en hvit dør. Jeg fant en gammel blokk i skuffen, limet var blitt dårlig og lappene falt ned, så da fant jeg en steingammel diger rull med tape, som faktisk stammer fra kjøkkenskuffen til mine besteforeldre - sånn type førti år siden. Dengang het det nok ikke tape men limbånd. Altså har svunne tider samt et par forfedre blitt involvert i prosjektet. Lappene hadde nok størst betydning idet jeg noterte hovedelementene for hver scene. Skal jeg ha større utbytte av en sånn oversikt må jeg bruke bl.a. fargekoder, ulike farger på både lappene og på notatene. Kanskje tusjstreker eller garntråder på en egen tavle. Et så detaljert system har jeg ikke tenkt ut ennå, så det får jeg heller ordne til neste større manus.

For jeg har selvsagt hodet fullt av nye ideer. Årets manus tror jeg må bli det som tidligere er omtalt som «Prosjekt Håp», en fantasy-greie som jeg gleder meg til å jobbe med. Egentlig skulle jeg ha startet allerede, men det var før jeg forstod at «Vitenskapsromanen» trenger mer tid. Men jeg har også tanker om å prøve å skrive ukebladromaner, jeg har dessuten en idé til en annerledes type krimfortellinger til ukeblad, for ikke å glemme den feature-serien som jeg ikke fikk svar på i vinter - den er heller ikke glemt. Men så må jeg også skrive mange vanlige noveller, for det er det eneste skriverelaterte som jeg kan regne med raske inntekter fra. For litt siden fikk jeg faktisk bestilling på flere noveller til et gitt tema, det synes jeg var litt stas. Og selv om det er lenge siden jeg har solgt noe, bortsett fra den til Danmark, har jeg en tekst på trykk i et ukeblad denne uken. Det er litt rart at et liksom har skjedd litt på novellefronten selv om jeg ikke har skrevet noe nytt.

De neste dagene blir det imidlertid ikke tid til mange aktiviteter her på hjemmekontoret. Fredag skal jeg være med i en reklamefilm med kostymer og greier, gleder meg til det! Og denne helgen skal jeg være med å arrangere et stort dagsseminar her i Oslo. Jeg har bl.a. hatt ansvar for påmeldingene, så det blir en del oppfølging sånn like før. Jeg gleder meg til seminaret, men egentlig enda mer til dagene etter...

Jeg nevnte visst helt nye utfordringer for 2017 - hva tenker jeg på nå, tro? Jeg har faktisk søkt om å jobbe på en av Oslos større teaterscener - bare for én produksjon, mest for å teste ut det å være satist foran et publikum istedet for et kamera. Og så har jeg tenkt å sjekke ut mulighetene for å være voice-over/dubber, om det nå skulle bli radioreklame eller kinofilm. Jeg har ikke satt igang noen prosess ennå, men lover å fortelle mer om det hvis jeg setter i gang.

Du tenker kanskje at jeg er en smule naiv, det finnes tross alt erfarne folk som slåss om alle de jobbene. Men da har du nok glemt at alt er mulig! Jeg har jo selv erfart at det ofte er nok å sette i gang, så ordner det meste seg - kanskje. Og selv om jeg trives veldig godt med situasjonen sånn som den er nå, vil jeg jo prøve å unngå å gjøre akkurat de samme tingene år etter år. Derfor vil jeg prøve ut noe nytt hvert eneste år, helt til jeg går tom for ideer - som nittiåring.

Høres ikke det ut som en grei plan, da?