Savner de store prosjektene

Jeg er innom feriehuset igjen, stopper for tre uker i første omgang, så får vi se. Hjemmekontoret er med, men det blir sjelden mer enn et par timers jobbing per dag, så jeg får ikke utrettet så mye utover det helt rutinemessige.

Jeg savner tiden da jeg hadde en ny stor og hårete målsetting hvert år, og i tillegg hadde mye mer konkrete mål også for de mindre oppgavene. Jeg nådde sjelden hovedmålet, men det var med på å pushe meg i riktig retning. Stort sett kunne jeg se tilbake på visse resultater selv om det ikke alltid var like innbringende.

Det blir vel litt søkt å skylde på Corona, men jeg tror nok at isolasjon og visse begrensninger har parkert meg litt. Det kan også være at det ikke lenger er like rasende festlig å sette seg uoppnåelige mål. Når alt koker ned til rutine blir det lett å gå litt på tomgang. Da hjelper det heller ikke at jeg tilbringer lite av dagen i mitt eget feriehus når jeg er her. Jeg får til et par timers effektiv jobbing i forbindelse med dagens første kaffekopp(er), og kanskje også litt på kvelden etter klokken 22, men da blir det jo fort til at man begynner å ta kvelden. Selv om det blir en off-line økt ved tastaturet, trenger det altså ikke å bli så produktivt.

Jeg skriver litt mens jeg er her, men det går lite i skjønnlitterære tekster. Det blir gjerne utkast til kommende oppdateringer av nettsteder og blogger. Korte tekster som jo uansett skal skrives, men som det sjelden ligger inntekter i. Og så følger jeg litt med på utlyste filmjobber, selv om jeg ikke kan ta oppdrag på stående fot, hender det at noen oppdrag skjer lenger fram i tid. For noen dager siden ble jeg kontaktet av en produksjon og jeg tenkte umiddelbart at det jo ikke vil bli aktuelt, men så viste det seg at opptaksdag ikke er før i siste del av september. Så lang planlegging er sjelden vare i den bransjen.

Jeg har fundert litt på dette med de større prosjektene - skulle jeg ikke bestemme meg for ett eller annet litt hårete? Covid-19 har ikke gitt opp helt ennå, men hverdagen er jo enklere i de fleste sammenhenger etter hvert som restriksjonene - enn så lenge - uteblir. Men, jeg har Vitenskapsromanen, som jeg har tenkt å jobbe mer effektivt med i høst, og kanskje er det nok ettersom det nok kan bli flere turer på kort varsel til feriehuset. Jeg har også flere romanideer som det klør litt i fingrene etter å sette i gang med, men jeg tenker at jeg bør begrense meg litt, særlig fordi jeg jo også bør skrive noen noveller i høst.

Det eneste som er helt sikkert er at jeg har nok å ta tak i om jeg ønsker meg store prosjekter og hårete mål. Det må bare vente litt til.

Er det bare meg, eller er det flere som har mistet litt tiltakslyst i løpet av pandemien? Har du greid å beholde fokus på de store planene?