8. mai 2020

Ny metode?

Jeg elsker å skrive. Enda mer liker jeg å dikte opp scenarier og karakterer, steder og historier. Hva har skjedd, hvem er de involverte egentlig, og hvor skal alle sammen?

Da jeg begynte å skrive noveller i 2015, trodde jeg at det var viktig for produktiviteten min å finne en fast framgangsmåte, en metode som ville rasjonalisere skrivingen. Jeg hadde ikke noe mål om å produsere store mengder tekst på kortest mulig tid, men siden jeg gjør så mye forskjellig ville det heller ikke vært en ulempe om skrivingen var effektiv og tidsbruken forutsigbar. Jeg tenkte at med en fast metode ville det være lettere å komme i gang med hver enkelt tekst, for akkurat det har jeg slitt litt med. Hvordan jobber andre fram tekstene sine? Hva er det jeg ennå ikke har lært meg, og som jeg kanskje heller ikke vet at jeg bør bli bedre på? Jeg drømmer ennå om at det skal bli enklere å komme i gang med en ny novelle.

Jeg antar at mange forfattere har utviklet sin egen metode. Mens noen har et ferdigtygget plott i hodet før de skriver en novelle ferdig i løpet av en halv arbeidsdag, sitter sikkert andre og småflikker i uker - kanskje jobber de med flere tekster samtidig. Mens noen starter fortellingen primært gjennom karakterene, fokuserer kanskje andre mest på selve hendelsesforløpet. Mens noen gjør sitt beste for å være kreativ og nyskapende i den grad man kan eksperimentere innenfor ukebladsjangeren, foretrekker andre å følge den mer tradisjonelle formen.

Min rutine har vært å først notere et grovriss av et plott, for deretter å bygge dette ut. Først med fokus på hendelser, karakterer og steder, etter hvert med replikker og til slutt et strøk med beskrivende detaljer som humør, farger, lyder og lukter. Underveis vet jeg om teksten må strammes inn eller bygges ut, for til slutt må den jo være så lang som ukebladet ønsker. Derfor venter jeg gjerne med det jeg kaller "krydderet", til jeg vet om teksten er passe lang. Alle tekster blir bedre - og lengre - av litt krydder, men en grei tekst tåler også fint å bli sendt inn ukrydret.

I år har jeg forsøkt å jobbe annerledes med novellene mine. Jeg prøver meg på litt mer fri flyt av ideer, at jeg starter å skrive før jeg vet så mye om hvor teksten skal. Jeg vil jo ha en hovedkarakter og kanskje et utgangpunkt som f.eks. en konflikt eller overraskelse. Men mangler dette, setter jeg uansett i gang med skrivingen, for det er selve prosessen jeg har lyst til å leke meg litt mer med. Alt det fine som faktisk skjer litt av seg selv mens man skriver. Jeg innbiller meg at novelleformatet er fint for dette med fri flyt, for selv om man må redigere en hel del i ettertid, er jo tekstmengden begrenset. Og om det ikke blir en hel novelle, så kan det jo bli en finfin skriveøvelse. For romaner holder jeg nok fortsatt en knapp på litt mer struktur, men det går jo fint an å tillate seg litt fri flyt innimellom.

For aldri får jeg så mange fine ideer som mens jeg skriver. Det å forme setningene trigger noe, enten jeg ser alternative veier å gå eller om det er nyansene som åpenbarer seg. Å jobbe med én idé, kan lett føde tre nye. Selv om jeg hadde en klar oppfatning av hendelsesforløpet tidlig i prosessen, kan dette endre seg radikalt mens jeg skriver. Jeg husker flere tilfeller hvor karakterene i krimnoveller byttet roller underveis, den jeg tenkte var morderen endte faktisk opp som offer, uten at jeg hadde planlagt det. Eller det fellende beviset viste seg å være helt feil da andre avsløringer kom seilende inn. Dette er så gøy! Selv om jeg nå skriver andre sjangere enn krim, lever teksten sitt eget liv. Jeg må jo gi den ordene og retningen, men ofte kjennes det som om sannheten finnes allerede og min oppgave er å pakke den ut. Resultatet bestemmes av hvilke deler jeg oppdager først, hvordan utpakkingen skjer, eller kanskje finner jeg bare en flik av noe større, men som altså er omfattende nok til det novelleformatet jeg jobber med. Det er artig å tenke litt på at en og samme konflikt faktisk kan gi innhold til flere noveller, avhengig av hvordan man pakker den ut.

Det er dette jeg ønsker meg mye mer av. Derfor prøver jeg å skrive mer intuitivt, og litt mindre forutbestemt og strategisk, i alle fall for novellene. Jeg vil vekke historiene til live gjennom å fortelle hva jeg oppdager underveis.

Har du lyst til å dele litt om din metode?

2 kommentarer:

  1. Hei! Dette synes jeg var interessant! Spennende å høre hvordan du tenker rundt manusoppbygging og ideer.

    Når jeg skriver skjønnlitterært starter jeg også ofte med å ramse opp karakterene for meg selv, litt om hvem de er, hvem er hovedpersonen, hvor gamle er de, hvor bor de... Og så videre. Likevel vet jeg at jeg ofte brenner meg på at jeg er litt for vag i dette fra starten av, og må derfor legge til mye informasjon senere, om hva de vil, hvor de er på vei og så videre. Og ofte tar jeg denne gjennomgangen etter at manuskriptet er påbegynt også. Jeg tror det ofte kan være hemmeligheten bak at manuskriptet tar ekstra lang tid.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Takk for kommentar - nå ga du meg en idé. Kanskje det kan være smart å faktisk la de rammene være litt løse helt i starten, og så ta den gjennomgangen med karakterer og steder etc etter å ha skrevet litt? Da er det gjerne også enklere å se hvilke grep man trenger for å tydeliggjøre noe i historien, f.eks. hvis man trenger en ond person så må man jo gi den egenskapen til noen. Kanskje lettere å se graden av dette når man har jobbet litt med teksten.
      Forøvrig ble jeg klar over at det ikke er så lenge siden jeg hadde et blogginnlegg med nesten samme tema, hu hei hvor det går, var ikke meningen å gjenta meg selv :)

      Slett

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]