Hvor lang bør en ukebladnovelle være?

Ukebladene planlegger innholdet i det enkelte nummeret flere måneder før bladet går i trykken. Det settes av spalteplass til de enkelte sakene, sånn at de ulike avdelingsredaktørene vet hvor mye stoff de trenger for at kabalen skal gå opp. Mye fast stoff har like mye plass hver uke, og dette gjelder også til en viss grad novellene og romanene.

I Hjemmet, hvor jeg har hatt flest fortellinger på trykk, er det vanligvis en krim- og en relasjonsnovelle i hvert blad, pluss ett romanavsnitt. Dette er imidlertid litt fleksibelt, noen ganger trykkes kortromaner, gjerne parallelt med en lengre føljetong. Hvis kortromanen er i krimsjangeren, uteblir kanskje krimnovellen mens den serien pågår.

Nylig bestemte de forresten at krimnovellen ikke lenger blir fast innslag i bladet, men relasjonsnoveller skal fortsatt trykkes.

Har jeg egentlig tid til å skrive romaner?

Nå tenker du kanskje at, ja, det må du da ha, du som har sluttet å jobbe og kan styre tiden din nesten som du selv vil! Og i en ideell verden kunne det nok ha fungert omtrent sånn. Men jeg er altså ikke lenger like skråsikker på at jeg skal holde fast på drømmen om en gang å utgi en bok. Kanskje er det nok å bare skrive kortere tekster, enten for salg eller fordi det kjennes givende?

Jeg har lenge irritert meg litt over at jeg driver med så mye forskjellig at det ene stjeler fokus fra det andre. Når noen spør meg om hva jeg jobber med så er de på nippet til å skifte samtaleemne før jeg har rukket å lekse opp alt sammen. Det blir litt som når du spør noen om hvordan det går, og du egentlig hadde sett for deg et svar som får plass i én setning, men istedet får en lang tirade om sviktende helse eller et problematisk naboskap, ekteskap, slektskap eller andre skap som du kanskje ikke er spesielt interessert i der og da.