Vi må snakke om shopping-genet

Jeg leser i nyhetene at nordmenns forbruksgjeld fortsetter å vokse. Det betyr at en rimelig stor del av oss kjøper saker og ting som vi ikke har midler til å betale for. Noen av kjøpene er selvfølgelig helt nødvendige, men mange med usikret forbruksgjeld har nok også gjort en hel del unødvendige kjøp underveis. 

Nå antar jeg at en del av den totale gjelden faktisk vil bli betalt før det påløper renter, for med forbruksgjeld er det jo sånn at det er først når du ikke er i stand til å betale ned avdraget at det blir et problem. Det finnes mange historier om små beløp som vokste seg gigantiske over tid, takket være høy rente og gebyrer, og som til slutt blir betalt ved at man tok opp et nytt, og større, forbrukslån.

Ifølge nrk.no er den totale forbruksgjelden nå kommet opp i kr 174.200.000.000. En betydelig økning fra samme tid i fjor. Dette betyr, selv om det finnes mange nordmenn som ikke bidrar til denne "lånefesten", at det må være et veldig stort antall personer med forbruksgjeld. Av alle med kreditt gjør omtrent to tredeler opp for seg før gjelden blir rentebærende. Det er "bare" omtrent tredjedel av de med kreditt som blir fanget. Skyldes dette at så mange er fattige?

Nei, jeg tror ikke at lav inntekt er hovedgrunnen til økt forbruksgjeld. Selv lever jeg langt under den såkalte fattigdomsgrensen - kanskje er inntekten min mindre enn halvparten av det man definerer som "fattig", og jeg trives utmerket med det. Man skulle kanskje forvente at jeg tyr til forbrukslån innimellom, men nei. Når man ikke har noe behov for å shoppe for shoppingens egen skyld, greier jeg meg helt fint uten kreditt. Det er fint å vite at muligheten finnes, men jeg satser på at jeg greier meg uten. Men, det må vel nevnes at jeg tydeligvis har et svært underutviklet shopping-gen. Det er sjelden jeg kjenner på glede ved å ha kjøpt noe nytt.

Selv bidrar jeg altså ikke til de nevnte milliardene. Jo, jeg har også et kredittkort, og ved månedsslutt skylder jeg jo en måneds kortbruk til kortselskapet. Jeg betaler faktisk alle mine kjøp med kredittkortet, men det månedlige beløpet er ikke allverdens, og jeg betaler alltid innen forfall og unngår dermed fordyrende renter. Etter omtrent tjue år har jeg ennå til gode å bli krevd for en eneste krone i renter. Forresten, kanskje det ikke er helt sant, for jeg tror det var en gang jeg betalte litt for sent og måtte ut med en tier i renter. Men det var altså et bittelite engangstilfelle som skyldtes at jeg hadde gjort en feil. For meg er det rett og slett praktisk å betale med kredittkort, dessuten får man jo enkelte fordeler som bonuspoeng og forsikringer. Kortselskapet ga meg faktisk høyere kredittgrense uten at jeg hadde søkt om det og heller ikke hadde bruk for det. Jeg hadde heller ikke brukt eksisterende kredittgrense fullt ut - så jeg husker at det kjentes litt suspekt at se kastet etter meg en høyere grense. Jeg trodde jo at man pleide å søke for å få lån...

Det er selvfølgelig en uting å sette merkelapper på en gruppe som jeg ikke selv er del av og som jeg heller ikke kjenner inngående, men jeg ser for meg at noen av de som øker forbruksgjelden sin har et større behov for å shoppe, enn hva jeg selv har. I tillegg kunne de kanskje hatt hjelp av noe bedre økonomisk forståelse. Jeg greier å sette opp et budsjett og følge det slavisk, men jeg forstår at det i andre husholdninger kan være flere utfordringer enn hos meg. Så snart det er barn i en familie nytter det vel kanskje ikke å følge et budsjett helt slavisk, uansett hvilke økonomiske gen foreldre og barn besitter.

Jeg merker meg imidlertid at mange nordmenn har en del merkelige vaner. Hvorfor må man "kose seg" så ofte, og hvorfor bruker man "nå skal vi jammen kose oss" som en unnskyldning for å fylle enda flere skåler med kostbare og usunne matvarer i kategorien snacks og godteri? Greier vi ikke å ha det hyggelig sammen (eller alene) uten å stappe munnen full av greier som kroppen har svært lite behov for? Må vi spise for at det skal være kos? Første skritt for å begrense unødvendig forbruk må jo bli å legge om de vanene som er mest kostbare i forhold til nytteverdien. Middag må vi ha, men en hel skål med bamsemums foran TV-en på en tirsdag? Skal man slutte med noe hjelper det om man samtidig starter noe nytt. Da jeg sluttet å røyke for "hundre" år siden begynte jeg samtidig å jogge, for å flytte fokus. Det gjorde det lettere å endre de etablerte rutinene. Uten joggingen ville jeg nok ha sittet og stirret på et ubrukt askebeger helt til jeg sprakk. Det er vanskelig å kutte ut noe hvis man tviholder på savnet.

En annen sak som man jo merker seg er at shopping på nettet er uhyre populært. Alt snakket om handling på Nemu Temu, og hvor folk innrømmer at mange av varene holder dårlig kvalitet og kanskje ikke blir så nyttige likevel, vitner jo om hodeløs shopping. Det er der jeg tror at folk med overdominant shopping-gen ikke greier å beherske seg. Hvis man blir avhengig av en slags glede ved å pakke ut varer man har kjøpt på nettet, så har man vel kanskje et aldri så lite problem? Å kjøpe noe man verken har bruk for eller råd til er jo ingen god idé med tanke på privat økonomi. Dessuten, mens vi skal sortere oss ihjel på søppel for å redde planeten, fylles søppeldunken (eller skapet) samtidig opp med skrap og andre skuffelser som før eller siden kastes ubrukt? Hvor er logikken i dette, bortsett fra at man øker sin forbruksgjeld og eierne av nettbutikken får til mer enn salt i grøten? Ja, og Posten gjør vel også god butikk når alle disse varene skal fraktes jorden rundt.

Misforstå meg rett, mange av kjøpene er helt sikkert fornuftige. Mange betaler dessuten uten å pådra seg forbruksgjeld. Men alle de andre? Alle handlene som strengt tatt forverrer et eksisterende problem hos hver enkelt kjøper - hvorfor?

Politikere har så smått begynt å vurdere reguleringer av tilbud om delbetaling når man handler, spesielt på nettet. Men hvorfor skal vi regulere noe som faktisk burde være hver enkelt persons private ansvar? Hva med å heller løse problemet ved å hjelpe flere til å forstå konsekvensene av sine handl(ing)er? Det er jo tydelig at en stor del av befolkningen mangler økonomisk forståelse. Fakta som at gjeld vokser hvis man ikke har inntekt til å betale avdrag, kan da ikke være så vanskelig å forstå. Kanskje mye av den uvettige shoppingen faktisk er et substitutt for noe annet? Er det ensomhet som er den egentlige årsaken? Manglende mening med livet? For mye motgang? Handler gjeldsproblemet faktisk om  trøsteshopping? Hvorfor skulle man ellers kjøpe noe man verken trenger eller har råd til?

Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg skriver alt dette. Jo, jeg er interessert i økonomi, og et tema på bloggen er jo dette med å leve på sparebluss. Og så hadde jeg nok lyst til å være et bevis på at forbruksgjeld ikke alltid kan unnskyldes med lav inntekt. Men grunnen til at dette kom opp akkurat nå er nok at den ene karakteren i manuset, som jeg jobber med nå, faktisk trengte en litt klarere definert økonomisk situasjon, for å skape et motiv. Dette får jeg komme tilbake til i et senere blogginnlegg.

Imens; Må du ha søtt eller salt på bordet for å "kose deg"?