23. oktober 2019

I morgen blir jeg intervjuet!

Jepp, det handler om meg - for en uke siden ble Herr Kreatur kontaktet av en journalist, og i morgen skal jeg altså intervjues for en relativt stor avis! Journalisten mente at mange ville like å lese om det jeg har gjort på film og scene. Kanskje også litt om spranget fra fast jobb til et liv litt på lykke og fromme. Jeg vet ikke ennå om det blir naturlig å si så mye om skrivingen, kanskje er det best å holde seg til ett område i denne omgangen?

Ha-ha, det kjennes jo litt rart ut å bli intervjuet, og jeg har egentlig ingen peiling på hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg kan selvfølgelig bare være meg selv og se det som et hyggelig møte på en café. Men som intervjuobjekt forventes det kanskje at jeg anstrenger meg litt for at saken skal bli interessant. Sørger for at journalisten får nok stoff til at det faktisk kan bli en artikkel. Jeg tror han ser for seg litt mer enn en liten notis, og jeg er ikke så sikker på om jeg kan spa opp nok stoff.

Hadde jeg bare visst litt om hva som er vanlig! Bør jeg forberede meg og ta med noen notater, eller er det bedre å ta alt på sparket?

Jeg er jo vanligvis den som tenker struktur og plotter noveller, men i dette tilfellet bør jeg kanskje overlate kontrollen til intervjueren? Det er jo tross alt ikke sånn at jeg har mye på hjertet, noe som er mer typisk når man skal selge inn en idé eller et arrangement etc.. Journallisten som vil lage en sak har kanskje allerede en viss struktur i hodet, og vil foretrekke om jeg snakker etter at han har stilt spørsmålene?

Uansett hvem som tar regien; Hvor mye bånd skal jeg legge på meg for å fremstå som relativt spiselig? Jeg forstår jo at det er greiest å uttale seg positivt om det meste, være proff nok til å unngå kritiske stikk til filmbransjen uansett hvor mange meninger jeg måtte ha (jeg vil jo gjerne ha flere filmjobber). Altså, jeg skal nok greie å være gjennomgående positiv, men hvor overstrømmende positiv kan jeg være før det vipper over? Og hvor tjukt må jeg smøre på? Må jeg skryte litt? Noe av det jeg har gjort må jeg kanskje gjøre litt større og enn det faktisk er? Jeg mener, det må jo virke interessant nok til at i alle fall noen orker å lese hele intervjuet? Eller kanskje det meste jeg har gjort er stort nok for leseren, selv om jeg ikke oppfatter det sånn?

Kommer journalisten til å smette inn noen personbeskrivende trekk i teksten sin? Type "... sier Herr Kreatur før han rister oppgitt på hodet og en svak snerrelyd legger seg over bordet mellom oss. I neste øyeblikk bøyer den gustengrå fremtoningen seg fram og slurper i seg resten av kaffen. Han er helt i sin egen lille boble.". Må jeg også stå inne for hvordan journalisten oppfatter meg i selve møtet?

Og hvor personlig og detaljert skal man egentlig være i et sånn intervju? Skal jeg innta rollen som en film- og sceneaktør som har litt å fare med og som dessuten har tydelige ambisjoner? Vil jeg at noen som jobber med film eller scene skal legge merke til intervjuet? Eller skal jeg brette ut om tilfeldigheter og at jeg egentlig ikke er så opptatt av å jobbe med dette, men jo trenger inntekten? Jeg antar at en mellomting er best, men det er altså ikke helt enkelt å vite hvor jeg skal plassere meg selv i en helt ny situasjon som dette. Jeg må nesten definere meg selv litt.

Mer ambisiøse skuespillere bruker nok intervjuene som markedsføring, med tanke på å bygge goodwill enten hos publikum eller i bransjen. For å styrke sin egen markedsverdi, så klart. Men det kan jo også bli et artig intervju om jeg er mer ydmyk og heller spiller på at jeg er heldig som tilfeldigvis har fått lov til å oppleve mye artig. Uansett hvilken vinkling jeg velger vil jeg sikkert tenke at det ble feil i ettertid.

Jeg har blitt intervjuet flere ganger tidligere, både på trykk og i radio, men det har alltid hatt utgangspunkt i en jobb eller en forening, og ikke vært spesielt personlig. Denne gangen handler det jo først og fremst om meg og hva jeg har gjort, og jeg har ingen arbeidsgiver eller noe fint prosjekt å skjule meg bak. For en som til tider er relativt introvert og som heller ikke har et større ønske om å stikke hodet altfor langt frem, kjennes det litt pussig at fokus denne gangen er min egen person. Jeg tenker også litt på at dette er lokalavisen der jeg vokste opp, og at mange tidligere kjente vil lese om meg. Kanskje vil de tenke sære ting, kanskje synes de det er stas? De aller fleste leser vel og blar videre. Eller - kanskje folk flest ikke engang leser lokalaviser i 2019?

Helt ille kan det vel ikke bli? Jeg får vel stole på at journalisten, som jeg forøvrig vet har mange års erfaring både som journalist og forfatter, sørger for at det blir et bra resultat? Jeg har ikke vurdert om jeg skal be om å få lese gjennom før teksten trykkes, men det er kanskje vanlig. Og - til tross for all grublingen gruer jeg meg faktisk ikke - ennå.

Jeg er vel bare en anelse spent ;)

5 kommentarer:

  1. Hei, så spennende! Veldig gøy å høre, skjønner godt at det er mange ting å tenke på i den forbindelse!

    Jeg har også blitt intervjuet media noen ganger, men mest i forenings-sammenheng. En gang ble jeg intervjuet av P4, og glemte nesten alt jeg skulle si. Heldigvis var det en person til med på det intervjuet. Har også gjort noen personlige intervjuer, og jeg er enig med deg - det er nok det mest spennende, og mest utfordrende.

    Men dette greier du sikkert fint! Lykke til - og hold leserne dine orientert om når artikkelen kommer på trykk! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Oi, så treg jeg er nå! Takk for oppmuntring! Intervjuet gikk greit, skal huske å nevne det i neste blogginnlegg :)

      Slett
  2. Lykke til. Jeg har en del presseerfaring både med å forfatte pressemeldinger, jobbe som journalist og gi intervju, og du trenger ikke ta notater. En flink journalist vil få frem det beste i deg, stille ledende spørsmål og vite hva hen skal gjøre for å finne deg.

    Lykke til.

    SvarSlett
  3. Oi, jeg fikk ikke med meg datoen, gratulerer med vel overståt heter det :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei og takk! :) Det gikk greit, men jeg er nok aller mest overrasket over at det kjentes mer som en hverdagslig erfaring, enn en litt større begivenhet. Life goes on :)

      Slett

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]