19. mai 2017

Skrivevegring

Jeg har alltid tenkt at noe sånn som skrivesperre finnes ikke. Det må da være et begrep oppfunnet av forfattere for å rettferdiggjøre en mindre produktiv dag ved tastaturet.Og hva er så problematisk med å ikke skrive like mye hver eneste dag, tenker jeg, i de fleste jobber har man gode og dårlige perioder. Man må tillate seg å være litt mindre produktiv i perioder, på samme måte som man tillater seg å gå 120 % opp i jobben sin i andre perioder.

Det å være forfatter betyr jo ikke at man kontrollerer en utømmelig strøm av ideer og ord. Sannsynligvis har forfatteren minst like mye behov for å fjerne seg fra tastaturet for å bearbeide stoff eller for å finne inspirasjon og ideer helt andre steder enn på kontoret.

Altså konkluderte jeg med at skrivesperre ikke er mer mystisk enn en jobbesperre som finnes i en hvilken som helst jobb. Alle har dager hvor man tenker at man ikke fikk gjort noe som helst. Det trenger ikke engang å skyldes manglende fokus og konsentrasjon.

Til tross for dette resonnementet skriver jeg mindre enn jeg burde nå for tiden. Jeg lider ikke av skrivesperre, for jeg vet at hvis jeg bare åpner tekstdokumentet så taster jeg i vei som aldri før. Jeg vet også at mye av det jeg bør jobbe med nå vil være førsteutkast, og da er det jo ikke viktig om jeg er superfornøyd eller om det må bearbeides senere. Men, jeg skriver som sagt ikke noe som helst, og det skyldes at jeg stadig finner unnskyldninger til å la være å åpne dokumentet. Det er dette jeg kaller skrivevegring, det blir som en slags redsel for å komme i gang. Jeg holder meg selv opptatt med helt andre gjøremål, både fornuftige og mindre fornuftige, men stort sett oppgaver som før eller siden må tas tak i.

Det dumme er selvfølgelig at jeg ikke kommer videre med skriveprosjektene mine. Vitenskapsromanen har jeg jobbet litt med i hele vår, men ikke nok. Jeg som ellers er målbevisst og ganske god på å fullføre det jeg starter på, befinner meg i en slags skrivemyr. Hvis jeg omsider åpner nevnte dokument, flikker jeg litt på det som er skrevet tidligere, kanskje jeg til og med skriver ny tekst, men aldri mer enn et par avsnitt, og innimellom gjør jeg andre ting. Jeg har ingen formening om hvordan jeg skal komme meg videre, for ikke å snakke om hva som skal til for å avslutte denne svært lite effektive vandringen i myr. Jeg vet at jeg burde sette opp faste tider for å sikre at jeg jobber med manus i alle fall noen timer hver dag, men nei - jeg har jo bare sååå mye å gjøre med nettbutikker, statistoppdrag og en og annen aksjeinvestering, selv om disse oppgavene vanligvis ikke haster eller kunne vært gjort på kort tid. I disse dager må jeg levere skattemelding for to aksjeselskaper. snart reiser jeg til feriehuset for å gjøre hagen klar for ny sesong.

Jeg har faktisk ikke skrevet en eneste ukebladnovelle i år, heller. Det er skikkelig dumt av meg, særlig fordi jeg trenger noen inntekter. Jeg ligger litt bakpå igjen, men det kommer til å gå greit denne gangen også. Men nå som jeg jo har litt erfaring med novellene, burde det ikke være et så stort tiltak for meg å skrive noen nye. Jeg vil jo gjerne, men så vegrer jeg meg for å sette i gang med det også. Jo lenger jeg venter, jo mindre tro har jeg på at jeg virkelig vil få det til - selv om jeg jo vet litt om hva som selger.

Akk ja. Jeg skulle ønske at jeg var litt mer frampå med skrivingen. Pausen har vært for lang til å si at jeg nok sikkert bare trenger et avbrekk. Den unnskyldningen har jeg forlengst brukt opp. Målet var jo å selge en novelle hver måned, og ikke minst å sende fra meg romanmanus før sommeren. Etter to års jobbing burde jeg nærme meg et foreløpig mål.

Hvordan kurerer man skrivevegring? Altså ikke skrivesperre, men -vegring, selv om jeg jo ser at de to er nært beslektet. Jeg vet at jeg skriver i vei hvis jeg bare åpner dokumentet, men veien dit er altfor lang. Så hvordan kan jeg skru på den bryteren i hjernen som gjør at jeg kaster meg over tastaturet for å skrive, som gjør at en eller flere fortellinger bare ut? Hva gjør du for å komme i gang?

4 kommentarer:

  1. Hei! Her har du i alle fall skrevet et langt og interessant blogginnlegg! Hvis du trenger forslag, så synes jeg faktisk det hadde gått an å bruke dette temaet og lage en artikkel av det, kanskje noen hadde hatt sansen for den? Selv omskriver jeg noen av de beste blogginnleggene mine til artikler og legger dem ut på nettet selv.

    Bortsett fra det, så synes jeg ikke du skal være så streng med deg selv, kanskje du faktisk trengte en skikkelig pause. Vet at du ikke vil ha det, men likevel... Og gjør noe du ikke pleier å gjøre, kanskje noe som kan være interessant for skrivingen din også? Selv har jeg deltatt på ulike skrivekurs, men også enkeltstående forfatterforedrag har vært interessant og hyggelig å høre på.

    Jeg kjente meg igjen i det du sa om å ikke orke å åpne dokumentet, men finne på andre unnskyldninger og gjøremål. Det minnet meg litt om da man måtte lese lekser men utsatte det lengst mulig... Selv om det forhåpentligvis er en helt annen slags sak...

    Jeg har også hatt en lengre pause fra hovedmanuset mitt, da jeg følte at jeg trengte å gjøre litt andre ting også en liten stund, men har planer om å satse mer på hovedmanuset fremover nå.

    Gjør noe annet; Skriv et dikt eller en sang! Eller lag planer for hva du skal blogge om, kanskje du har ulike temaer å ta opp!? Håper at det ordner seg :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, og takk for lanf kommentar! Jeg kjenner nok at jeg har gjort mye annet, så jeg heller mer til at jeg må ta meg sammen og vise overfor meg selv at jeg tar skrivingen seriøst. Det betyr jobbing, også når jeg ikke føler for det, sukk. Men forfatterforedrag og andre aktiviteter som kan inspirere kan nok være en god idé. Nå har jeg endelig tatt facebook litt i bruk, kanskje jeg kommer over aktuelle foredrag og kurs der etter hvert. Men kunne jeg bare finne en måte å tvinge meg til å åpne det dokumentet litt oftere, det er tros alt der slaget skal stå...

      Slett
  2. Hei på deg!
    Jeg leste dette innlegget med det samme du publiserte det, tenkte å kommentere, men så forsvant det litt for meg. Skrivevegring er et godt uttrykk! :) Jeg kjenner meg igjen, må jeg si. Kan det komme seg av at man blir litt redd? Redd sin egen tekst, redd for å kjenne seg utilstrekkelig, redd for å se at "Hjelp, jeg skriver jo skikkelig dårlig!?" Redd for sannhetens øyeblikk. Eller er man bare sliten og litt lei. Uff, skal jeg orke... Og så kan det være andre ting som virker både mer fornuftig (jeg tjener faktisk penger på å jobbe, å skrive bidrar lite) og gøy (enda et statist-oppdrag! Yey!), som trekker en unna tastaturet.
    Om jeg har noen råd? Tja. Kanskje du bare skal ligge unna tekstene dine litt, få kjenne at du savner dem, at du tørster etter å ta dem fram og jobbe videre med dem? Eller bare skrive noe helt annet, noe helt nytt. Det pleier vanligvis å friste meg mer enn å åpne et manus jeg har jobbet med i ørten runder.
    Lykke til, i alle fall! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Randi! Takk for kommentar, nå eller da er like hyggelig :) Jo, jeg tror du kan ha rett i at vegringen kan ha noe å gjøre med redselen for at det ikke blir bra nok. I alle fall merker jeg sånn vegring oftere når et prosjekt går mot slutten, heller enn i starten. Det blir kanskje hakket mer seriøst... Selve "sannhetens øyeblikk" er jeg ikke redd for, men jeg gruer meg vel til å ta beslutningen om at *nå er manus klart til å bli sendt ut*.
      Nå har jeg tatt litt pause fra selve skrivingen, men merker at jeg ikke greier å koble meg helt fra prosjektet mentalt, det surrer jevnlig stemmer i hodet som har tilknytning til manus. Litt fint det også, da, men gleder meg til å komme videre. God helg!

      Slett

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]