19. mai 2017

Skrivevegring

Jeg har alltid tenkt at noe sånn som skrivesperre finnes ikke. Det må da være et begrep oppfunnet av forfattere for å rettferdiggjøre en mindre produktiv dag ved tastaturet.Og hva er så problematisk med å ikke skrive like mye hver eneste dag, tenker jeg, i de fleste jobber har man gode og dårlige perioder. Man må tillate seg å være litt mindre produktiv i perioder, på samme måte som man tillater seg å gå 120 % opp i jobben sin i andre perioder.

Det å være forfatter betyr jo ikke at man kontrollerer en utømmelig strøm av ideer og ord. Sannsynligvis har forfatteren minst like mye behov for å fjerne seg fra tastaturet for å bearbeide stoff eller for å finne inspirasjon og ideer helt andre steder enn på kontoret.

Altså konkluderte jeg med at skrivesperre ikke er mer mystisk enn en jobbesperre som finnes i en hvilken som helst jobb. Alle har dager hvor man tenker at man ikke fikk gjort noe som helst. Det trenger ikke engang å skyldes manglende fokus og konsentrasjon.

Til tross for dette resonnementet skriver jeg mindre enn jeg burde nå for tiden. Jeg lider ikke av skrivesperre, for jeg vet at hvis jeg bare åpner tekstdokumentet så taster jeg i vei som aldri før. Jeg vet også at mye av det jeg bør jobbe med nå vil være førsteutkast, og da er det jo ikke viktig om jeg er superfornøyd eller om det må bearbeides senere. Men, jeg skriver som sagt ikke noe som helst, og det skyldes at jeg stadig finner unnskyldninger til å la være å åpne dokumentet. Det er dette jeg kaller skrivevegring, det blir som en slags redsel for å komme i gang. Jeg holder meg selv opptatt med helt andre gjøremål, både fornuftige og mindre fornuftige, men stort sett oppgaver som før eller siden må tas tak i.

Det dumme er selvfølgelig at jeg ikke kommer videre med skriveprosjektene mine. Vitenskapsromanen har jeg jobbet litt med i hele vår, men ikke nok. Jeg som ellers er målbevisst og ganske god på å fullføre det jeg starter på, befinner meg i en slags skrivemyr. Hvis jeg omsider åpner nevnte dokument, flikker jeg litt på det som er skrevet tidligere, kanskje jeg til og med skriver ny tekst, men aldri mer enn et par avsnitt, og innimellom gjør jeg andre ting. Jeg har ingen formening om hvordan jeg skal komme meg videre, for ikke å snakke om hva som skal til for å avslutte denne svært lite effektive vandringen i myr. Jeg vet at jeg burde sette opp faste tider for å sikre at jeg jobber med manus i alle fall noen timer hver dag, men nei - jeg har jo bare sååå mye å gjøre med nettbutikker, statistoppdrag og en og annen aksjeinvestering, selv om disse oppgavene vanligvis ikke haster eller kunne vært gjort på kort tid. I disse dager må jeg levere skattemelding for to aksjeselskaper. snart reiser jeg til feriehuset for å gjøre hagen klar for ny sesong.

Jeg har faktisk ikke skrevet en eneste ukebladnovelle i år, heller. Det er skikkelig dumt av meg, særlig fordi jeg trenger noen inntekter. Jeg ligger litt bakpå igjen, men det kommer til å gå greit denne gangen også. Men nå som jeg jo har litt erfaring med novellene, burde det ikke være et så stort tiltak for meg å skrive noen nye. Jeg vil jo gjerne, men så vegrer jeg meg for å sette i gang med det også. Jo lenger jeg venter, jo mindre tro har jeg på at jeg virkelig vil få det til - selv om jeg jo vet litt om hva som selger.

Akk ja. Jeg skulle ønske at jeg var litt mer frampå med skrivingen. Pausen har vært for lang til å si at jeg nok sikkert bare trenger et avbrekk. Den unnskyldningen har jeg forlengst brukt opp. Målet var jo å selge en novelle hver måned, og ikke minst å sende fra meg romanmanus før sommeren. Etter to års jobbing burde jeg nærme meg et foreløpig mål.

Hvordan kurerer man skrivevegring? Altså ikke skrivesperre, men -vegring, selv om jeg jo ser at de to er nært beslektet. Jeg vet at jeg skriver i vei hvis jeg bare åpner dokumentet, men veien dit er altfor lang. Så hvordan kan jeg skru på den bryteren i hjernen som gjør at jeg kaster meg over tastaturet for å skrive, som gjør at en eller flere fortellinger bare ut? Hva gjør du for å komme i gang?

11. mai 2017

Stor musikalopplevelse i vente!

Det finnes visst ingen begrensning for hva som kan skje i min nye tilværelse. For et par uker siden fortalte jeg at jeg skal innta teaterscenen til høsten, og i dag røper jeg hva jeg faktisk skal få lov til å være med på! Hold deg fast - Hr. Kreatur skal nemlig være med på storsatsingen Les Misérables på Folketeateret! Jeg må nesten klype meg selv litt i armen... :)

Nå ville det jo ha vært en happening i livet mitt uansett hvilket teater eller forestilling jeg skulle medvirket i - jeg har tross alt ikke stått på en ordentlig teaterscene før, men dette blir altså en av hovedstadens aller største oppsetninger høsten 2017. Jeg nøyer meg m.a.o.ikke med å debutere på et lite "bakgårdsteater", men hopper rett inn i storstuen ved Youngstorvet :) Og jeg trekker tydeligvis folk, he-he, for det er allerede solgt 45.000 billetter! Med mindre jeg faller utfor scenekanten eller forårsaker andre utilgivelige brølere, kommer jeg til å være en del av dette eventyret i mange måneder, kanskje helt inn i 2018! Jeg skal ikke være med på alle forestillingene, men det blir uansett mange. Fantastisk gøy!

I går møttes statistene for første gang, mange hyggelige folk som nok er like spente som jeg. På bordet foran meg ligger manus. Jeg skal ikke ha replikker, men det er jo greit om jeg leser meg litt opp uansett. Prøvene begynner ikke før i august for min del, men da blir Folketeateret til gjengjeld mitt andre hjem. Der venter mange og lange prøver, og det blir sykt spennende! Dette blir nemlig en helt ny sceneversjon av Les Misérables, visstnok nærmere filmen med mer som skjer på scenen. Veien er ennå lang og det er helt sikkert mange brikker som skal tilpasses før vi er i mål.

Ellers har denne uken vært ekstremt travel. Tre ulike filmoppdrag og to møter i teateret. I morgen skal jeg først på et opptak hvor jeg faktisk skal leke skuespiller, for det blir bare en skuespiller og jeg som skal samtale - jeg har øvd litt her hjemme i dag. Etterpå må jeg skynde meg til teateret for kostymeprøve - det gleder jeg meg masse til! Kostymene har sin egen historie, det skal jeg nok fortelle mer om senere.

Altså har det ikke blitt mye tid til skriving i det siste. Det er nesten som om manuset mitt kommer litt i veien for alt det andre som jeg nå får muligheten til å gjøre. Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje skulle droppet romanen og heller nøye meg med å skrive noveller. Men før eller siden dukker det vel opp tid nok til at jeg kommer i mål med manus, det er jo tross alt viktig for meg å fullføre det prosjektet selv om det må bli til musikk fra en viss musikal.

Hva med deg - har du sett film- eller teaterversjonen av Les Misérables?

5. mai 2017

Sjanger alt eller ingenting

Det er utrolig hvor mange faser jeg skal gjennom i bearbeidelsen av «Vitenskapsromanen». Det er nærmest pinlig å tenke tilbake på at jeg helt oppriktig (og en smule naivt) trodde at jeg skulle greie den selvpålagte fristen i fjor høst. Det er jo allerede et hav av tid siden september 2016, og det har vært mye jobbing som jeg ikke hadde noen mulighet til å forberede meg på.

Sånn er det å være fersk forfatterspire. Å forutse oppgavene er faktisk helt umulig. Jeg trodde at jeg skulle jobbe mer effektivt enn jeg har greid, men samtidig var jeg jo ikke klar over at både idé, karakterer og tekst hadde behov for å modnes. Det skumle med en sånn modning er at det lett kan komme inn helt nye ideer, justeringer av både karakterer, relasjoner og hendelsesforløp. Ofte til det bedre, men også med en viss fare for at jeg legger til elementer som ikke er nødvendige for hovedtanken, og som dermed fører meg litt bort fra den opprinnelige ideen. Det kan rett og slett bli for mye, for komplisert.

Og denne utviklingen påvirker også sjanger, vil jeg tro. Min største angst er at forlaget skal si at prosjektet mitt mangler en klar sjanger, eller at manus har litt fra så mange ulike sjangre at det rett og slett blir for sprikende. Dette synes jeg det er vanskelig å forholde seg til, for jeg kan jo ikke noe om sjanger. Jeg vil tro at sjanger påvirker forhold som oppbygging og struktur av manus, men også potensiell lesergruppe, hvem jeg skriver for. Sistnevnte er trolig av stor betydning når et forlag skal vurdere en tekst for et marked.

Noen ganger tenker jeg at manuset mitt vipper innom litt for mange sjangere, eller rettere sagt kunne det ha gått i flere retninger. Det er litt navlebeskuende samtid - noe jeg for enhver pris ville unngå da jeg startet, men siden hovedkjernen som omfatter vitenskap er ganske original, våget jeg allikevel. Men det er også med en god del filosofiske betraktninger, samtidig som det tidvis er litt spenning. Når det i tillegg er elementer av sci-fi (eller grenser det mot fantasy?), tenker jeg at et forlag kan mene at jeg prøver på for mye på en gang. At jeg burde ta et helgekurs i begrensningens kunst. At jeg må ta et valg og heller male på et mindre lerret.

Akkurat dette er noe av det jeg er mest spent på når jeg snart sender fra meg mans fo første gang. Her har jeg nok mye å lære, og jeg må stålsette meg for tilbakemeldinger av det mindre ønskelige slaget. Kanskje blir en omskrivingsjobb langt mer omfattende enn jeg kan drømme om...

Da jeg startet å skrive hadde jeg ikke noen sterk mening om sjanger. Det er nok kommet til litt mer dramatikk og overraskelser underveis i prosessen, men det er jo ikke sikkert at en leser vil oppfatte dette på samme måte som jeg. Struktur, utvikling, oppbygging, forløsning og alt det der er faktisk ganske vanskelig. Vil grepene mine bli oppfattet av leseren i det hele tatt? Må det være ydeligere, eler det faktisk så overtydelig at leseren ikke får lov til å fundere litt på egen hånd? Uten erfaring er det heller ikke så lett å se en tydelig sjanger, og det var jeg jo ikke forberedt på. Når jeg spør meg selv om hva jeg skriver, hvem jeg skriver for og hva jeg tenker om sjanger, så har jeg egentlig ikke noe klart svar. Det ble som det ble, historien fikk utvikle seg selv mens jeg forsøkte å trekke fram interessante tråder og å begrense innfallene mine litt.

Jeg tenker at selve historien må få være det aller viktigste, for meg er det sånn at det jeg vil fortelle overskygger sjangerbegrepene. Kanskje er det feil å tenke sånn. Kanskje er det en opplagt svakhet at det blir for lite av alt - eller for mye av ingenting.

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]