11. mars 2017

En litt rar skriveteknikk

Jeg er ennå ikke i mål med «Vitenskapsromanen», men jeg har hatt en usedvanlig god og produktiv periode de siste ukene. Det er bare det at jo nærmere jeg kommer målstreken, jo mer arbeid avdekker jeg. Det er både fint og kjedelig. Skulle jo gjerne vært ferdig nå, men når jeg får nye aha-opplevelser som jeg tror vil bidra positivt til helheten, så må jeg selvfølgelig ta sånne innfall seriøst.

Og så er det kanskje naturlig at det dukker opp mange helhetstanker sånn på tampen?

I tillegg har jeg altså lagt meg til en litt snodig arbeidsmetode, sikkert også den typisk for avsluttende fase for større prosjekter. Det dreier seg egentlig ikke om selve skrivingen, men mer om å få distanse og et klarere bilde av helheten og virkemidlene. Finnes det løse tråder, er noe av handlingen ulogisk, eller mangler fremdeles noen karakterer motiv og retning? Det finnes så klart mange brister, og jeg har jo ikke tenkt å perfeksjonere alt før jeg sender teksten fra meg, ikke engang etter min begrensede forutsetning for å greie det. Men en ny metode, som jeg først tenkte var pinlig og teit, har vist seg å være nyttig.

Jeg intervjuer nemlig meg selv - høylytt :) Jeg flytter meg bort fra skrivebordet, stiller meg midt på stuegulvet uten notater eller andre ting som kan kobles til manus. Helt alene - ok, kanskje med et velfylt kaffekrus. Og så forteller jeg høylytt om ideen, om historien, og hvordan elementene henger sammen. Og alt sånn som det egentlig er vanskelig å sette ord på, for ikke å snakke om å forklare til en person som ikke vet noe om manuset.

Hvis noen hadde observert meg, så ville de kanskje ha tenkt at det har klikket litt for Hr. Kreatur. Men faktum er at det gir meg et mye mer presist forhold til så mye av manus. Det å sette ord - og ikke bare tanker, på innholdet, tvinger meg til å konkretisere ganske mye av det som hittil utelukkende har svevd rundt i hodet mitt. Hvis jeg i tillegg leker at jeg blir intervuet, eller enda verre, holder et slags foredrag om manuaset, blir jeg dessuten tvunget til å uttrykke meg kort og konsist, være tydelig med et bevisst ordvalg. Jeg sier stort sett en setning bare én gang, for å si det sånn. Jeg tvinges til å tenke raskt, og å konketisere ved å bruke få ord på å forklare sammenhenger i manus til en imaginær samtalepartner.

Jeg prater selvfølgelig ikke høyere enn jeg må, naboene hører nok ikke like mye som da jeg prøvefilmet forleden (jeg fikk faktisk den jobben!). Men bare det å formulere tankene på en annen måte, gjennom tale istedet for skrift, har en overraskende fin effekt. Kanskje dette funker fint for meg, mens det bare vil oppleves som håpløst forstyrrende for andre?

Høres det dust ut? Har du noen sær metode for å konkretisere, skape framdrift eller rett og slett for å rydde litt i de kreative tankene dine?

Ønsker deg en fin helg!

4 kommentarer:

  1. Jeg snakker også med meg selv. Ikke for ingenting at noen mener forfatter er en diagnose! :-) Jeg bruker det mest for å gå inn i handlingen, nesten som et teater, hører/finner ut hvordan det er naturlig å ordlegge seg, kjenner på følelsen når det eller det blir sagt. Synes det var lurt å intervjue seg selv om ideen manuset bygger på, kanskje noe jeg vil prøve selv en dag. Takk for tipset! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Randi! Hehe, ja diagnose virker rimelig :) Jeg prater ikke så mye med meg selv mens jeg sitter og skriver, men jo, noen ganger for å komme inn i en scene eller situasjon, eller for å få noen nye ideer. Skriving er jo kommunikasjon, så hvorfor ikke prate litt i prosessen :)

      Slett
  2. Hei! Veldig nyttig å finne frem til gode teknikker man kan bruke i forbindelse med manus. Når jeg leser korrektur eller leser igjennom for å se om noe bør forbedres, leser jeg gjerne høyt for meg selv. Da er det enklere å se hva som virkelig står der, og man kan ikke jukse og hoppe over noe.

    Når det gjelder å skrive ned og konkretisere for seg selv, skriver jeg gjerne ned helt konkrete spørsmål, både om det enkelte manus, men også om skrivingen min generelt. Prøver også å lage noen vanskelige spørsmål, og tenker, at Hm, hva kunne forlaget eller media funnet på å spørre om angående dette? Oi, nå ble jeg nesten fristet til å finne frem den listen, det er en stund siden jeg så på den sist... Stå på!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Gro Jeanette! Interessant at du leser høyt, jeg har faktisk ikke gjort det - ennå, men lett å se at det kan sjerpe konsentrasjonen, ja! Jeg må nok prøve det, men venter til jeg er i mål. De vanskelige spørsmålene fra forlaget blir litt som intervjuene her hos meg :) Artig at dette tydeligvis er vanligere hos andre enn jeg trodde!

      Slett

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]