En forløsende tanke kom seilende

Jepp! Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig har jeg fått en strukturell idé som gjør manus mer helhetlig - og dessuten litt morsomt og skrudd! Jeg øyner nytt håp om å fullføre prosjektet ikke bare av plikt, men også med en viss fornøyelse. Alt på en gang bare på grunn av en idé som plutselig kom seilende? Kanskje denne tanken har ligget der latent hele veien, men trengte ett eller annet for å bli forløst. Jeg tror det at jeg beklaget meg litt her på bloggen, hjalp meg til å se hvor det måtte skrus litt, og plutselig løsnet det! Blogging kan være gull verdt for den som skriver! Selv om jeg jo ikke røpet særlig mye av selve historien som jeg jobber med nå.

Kan jeg fortelle mer? Det er egentlig ikke så lett, for jeg vil jo ikke avsløre detaljene helt ennå, men denne tvisten løser et problem jeg har hatt med "vitenskapsromanen" i lang tid. Jeg kan imidlertid prøve å forklare hvorfor det nye grepet løser så mye. Som nevnt i forrige innlegg var alt for mye av teksten formidlet som hovedkarakterens tankegods istedet for dialog og handling. En roman har normalt både ytre og indre handling. En klassisk krim vil ofte ha mest driv i ytre handling, men de siste tiårene har vel også den sjangeren innlemmet ganske mye indre handling i form av at etterforskeren har private utfordringer å jobbe med, ofte som en parallell historie. Bøker for yngre lesergrupper vil nok også ha størst fokus på den ytre handlingen. I en mer typisk voksenroman tenker jeg at det kan være mye mindre handling, men hvor det som skjer på det ytre plan er med på å forsterke det indre, og kan dessuten bidra til en sterkere og tydeligere framdrift.

Joda, vi koser oss fremdeles med sommer og sol.

Det skal godt gjøres å skrive en god bok hvor nesten alt skjer på det indre plan. Grubling, tankegods, funderinger, evalueringer, drømmer - kall det hva du vil - alt dette er det mye av i manuset mitt. Jeg tror at lesere flest vil finne boken mer lettlest hvis det også finnes en ytre handling. Om ikke annet kan en ytre handling gi leseren en slags fornemmelse av å komme videre. Knagger å henge tankegodset på. Altså en framdrift. Manuset mitt har en god del av dette også, men jeg har hele veien tenkt at handlingen har kommet litt for mye i bakgrunnen, og ikke gitt nok driv. Nylig ble romanen "Lofotveggen" (Stig Aasvik) berømmet for å mestre nettopp dette med å kun fokusere på indre handling. Boken har visst verken dialog eller ytre handling. Jeg ble litt glad da jeg leste den anmeldelsen, for da er kanskje problemet mitt vesentlig mindre enn jeg først trodde? Uten sammenligning forøvrig, så klart.

I alle fall, "vitenskapsromanen" min foregår fortsatt mest på et indre plan, men med den nye vrien blir det ikke fult så tungt og repeterende, Nå får det til og med en tøtsj av humor, selv om det ikke er noe mål for meg å få leseren til å le høyt. Lett humring ved gjenkjenning ville imidlertid vært topp, det tror jeg kan løfte leseopplevelsen flere hakk i denne settingen :)

Den nye ideen krever heller ikke at jeg må skrive om alt, og det er vel derfor jeg omfavner den nye vrien uten større betenkeligheter. Litt ny tekst må det jo bli, men stort sett holder det å flette inn et avsnitt eller to på utvalgte steder. I tillegg må jeg finjustere vinkling og stemning gjennom hele manus, men det blir ikke mer omfattende enn at jeg kan ta det på de siste gjennomlesningene. Det fine er at ikke alle detaljer trenger å være perfekte før jeg sender manus fra meg om 4 uker, men det må selvfølgelig være så bra at forlaget ser hva og hvor jeg vil.

Fortsatt fin helg! Jeg skal nyte 20 grader, både ved bassenget og på terrassen nå som jeg føler meg litt ovenpå igjen. Venninnen min og jeg har hver vår stol der ute, men hun blir neppe med til bassenget :).