Jeg er her i hovedsak for å jobbe. Verken økonomi eller tidsskjema tillater uteliv om kveldene, jeg tar heller ikke kontakt med andre utover de helt små, korte sosiale utvekslingene. Det gikk allikevel mindre enn et døgn før jeg gikk rett på et vennepar fra Oslo som jeg ikke hadde sett på noen år, og de syntes nok at det var litt rart at jeg ikke var interessert i å treffes igjen flere ganger, særlig når jeg jo er her helt alene. Vi spiste lunsj sammen neste dag, da, og det var veldig hyggelig, men allerede den dagen kjente jeg at det ble feil å måtte bryte opp fra en god skriveøkt fordi vi hadde planlagt å møtes. Da skjønte jeg at jeg bare må kutte ut det sosiale.
 |
| Min arbeidsplass her på Gran Canaria |
Det merkes at det var lenge siden jeg hadde jobbet med dette manuset. Jeg har skrevet ganske mye tidligere, men pausen gjør at det meste kjennes ganske fremmed. Det er en god ting at jeg blir mer kritisk til mye av teksten, og hittil har jeg stort sett lest og korrigert. Jeg ser at første delen er for kjedelig, det er lite ytre handling og enkelte avsnitt ville dessuten fungert bedre om karakterene hadde hatt tydeligere motiv. Alt dette er viktig nok, og faktisk sånn som jeg ikke var klar over sist jeg jobbet med manus. Men jeg tror at mye kan rettes ved å stokke litt om på de avsnittene jeg allerede har. Strukturelle endringer som krever et klart hode, men ikke nødvendigvis så mye omskrivning.
Jeg hadde egentlig tenkt å bruke mest tid på å skrive ferdig de delene hvor det mangler tekst, og de finnes det ganske mange av. Dessuten er det mye av den vitenskaplige tematikken som ennå ikke er implementert i manus. Altså er det rimelig mye som gjenstår! Manuset skal sendes til første forlag innen utgangen av februar uansett om jeg er fornøyd eller ikke...
Fin søndag! Til uken skal du få hilse på en søt venninne som besøker meg daglig :)
Kjenner meg igjen i dette med at man får avstand til teksten sin når den har hvilt en stund. Og teksten kan føles fremmed på både god og dårlig måte. Sånn "Wow! Har jeg skrevet det!?" eller "UFF, er det virkelig min tekst, det der??"
SvarSlettJeg kjenner meg også igjen i dragningen mellom at man ønsker å rette opp i det man ser trengs å ruske opp i, og ønsket om å skrive ferdig de delene som mangler. Lykke til videre med jobbingen!
Hei og takk for kommentar! Vel, jeg er verken imponert eller skuffet over det jeg leser, det blir nok mer "Hvorfor har jeg skrevet det sånn?" eller til og med "Kommer jeg snart til poenget?". Jeg synes teksten er for reflekterende, det må nok gjøres om på, men jeg er samtidig litt redd for å endre for mye før første forlag har fått uttale seg, hehe. Kanskje burde jeg ha en testleser før jeg sender manus fra meg, men tror ikke at jeg rekker det. Det har uansett lite for seg mens jeg ennå ser mye jeg vil endre.
SlettHei! Helt enig, jeg kjenner meg også veldig godt igjen i det med å ta fatt på en tekst som har ligget på vent lenge, man ser den som med nye øyne, og jeg tror dette ofte er ganske sunt. Man har lett for å se seg blind på teksten når det jobbes mye med den. Jeg ville nok også latt meg lokke til å begynne å rette litt i manus før jeg tok fatt på fortsettelsen, sånn er det bare. Men på den måten tror jeg at det er enklere å komme inn i selve skrivingen igjen også. Lykke til!
SvarSlettHei og takk for innspill! Jo, det er smart å få avstand, men samtidig kjenner jeg at det er litt problematisk at jeg har mistet litt av gløden for prosjektet. Tenker at det er viktig med en nerve, og lange pauser gjør det vanskeligere å holde fast ved den. Å lese og korrigere var helt nødvendig for at jeg skulle finne tilbake, trenger nok morgendagen for å komme gjennom resten, men deretter skal det skrives ny tekst, gleder meg til det :)
Slett