19. mai 2017

Skrivevegring

Jeg har alltid tenkt at noe sånn som skrivesperre finnes ikke. Det må da være et begrep oppfunnet av forfattere for å rettferdiggjøre en mindre produktiv dag ved tastaturet.Og hva er så problematisk med å ikke skrive like mye hver eneste dag, tenker jeg, i de fleste jobber har man gode og dårlige perioder. Man må tillate seg å være litt mindre produktiv i perioder, på samme måte som man tillater seg å gå 120 % opp i jobben sin i andre perioder.

Det å være forfatter betyr jo ikke at man kontrollerer en utømmelig strøm av ideer og ord. Sannsynligvis har forfatteren minst like mye behov for å fjerne seg fra tastaturet for å bearbeide stoff eller for å finne inspirasjon og ideer helt andre steder enn på kontoret.

Altså konkluderte jeg med at skrivesperre ikke er mer mystisk enn en jobbesperre som finnes i en hvilken som helst jobb. Alle har dager hvor man tenker at man ikke fikk gjort noe som helst. Det trenger ikke engang å skyldes manglende fokus og konsentrasjon.

Til tross for dette resonnementet skriver jeg mindre enn jeg burde nå for tiden. Jeg lider ikke av skrivesperre, for jeg vet at hvis jeg bare åpner tekstdokumentet så taster jeg i vei som aldri før. Jeg vet også at mye av det jeg bør jobbe med nå vil være førsteutkast, og da er det jo ikke viktig om jeg er superfornøyd eller om det må bearbeides senere. Men, jeg skriver som sagt ikke noe som helst, og det skyldes at jeg stadig finner unnskyldninger til å la være å åpne dokumentet. Det er dette jeg kaller skrivevegring, det blir som en slags redsel for å komme i gang. Jeg holder meg selv opptatt med helt andre gjøremål, både fornuftige og mindre fornuftige, men stort sett oppgaver som før eller siden må tas tak i.

Det dumme er selvfølgelig at jeg ikke kommer videre med skriveprosjektene mine. Vitenskapsromanen har jeg jobbet litt med i hele vår, men ikke nok. Jeg som ellers er målbevisst og ganske god på å fullføre det jeg starter på, befinner meg i en slags skrivemyr. Hvis jeg omsider åpner nevnte dokument, flikker jeg litt på det som er skrevet tidligere, kanskje jeg til og med skriver ny tekst, men aldri mer enn et par avsnitt, og innimellom gjør jeg andre ting. Jeg har ingen formening om hvordan jeg skal komme meg videre, for ikke å snakke om hva som skal til for å avslutte denne svært lite effektive vandringen i myr. Jeg vet at jeg burde sette opp faste tider for å sikre at jeg jobber med manus i alle fall noen timer hver dag, men nei - jeg har jo bare sååå mye å gjøre med nettbutikker, statistoppdrag og en og annen aksjeinvestering, selv om disse oppgavene vanligvis ikke haster eller kunne vært gjort på kort tid. I disse dager må jeg levere skattemelding for to aksjeselskaper. snart reiser jeg til feriehuset for å gjøre hagen klar for ny sesong.

Jeg har faktisk ikke skrevet en eneste ukebladnovelle i år, heller. Det er skikkelig dumt av meg, særlig fordi jeg trenger noen inntekter. Jeg ligger litt bakpå igjen, men det kommer til å gå greit denne gangen også. Men nå som jeg jo har litt erfaring med novellene, burde det ikke være et så stort tiltak for meg å skrive noen nye. Jeg vil jo gjerne, men så vegrer jeg meg for å sette i gang med det også. Jo lenger jeg venter, jo mindre tro har jeg på at jeg virkelig vil få det til - selv om jeg jo vet litt om hva som selger.

Akk ja. Jeg skulle ønske at jeg var litt mer frampå med skrivingen. Pausen har vært for lang til å si at jeg nok sikkert bare trenger et avbrekk. Den unnskyldningen har jeg forlengst brukt opp. Målet var jo å selge en novelle hver måned, og ikke minst å sende fra meg romanmanus før sommeren. Etter to års jobbing burde jeg nærme meg et foreløpig mål.

Hvordan kurerer man skrivevegring? Altså ikke skrivesperre, men -vegring, selv om jeg jo ser at de to er nært beslektet. Jeg vet at jeg skriver i vei hvis jeg bare åpner dokumentet, men veien dit er altfor lang. Så hvordan kan jeg skru på den bryteren i hjernen som gjør at jeg kaster meg over tastaturet for å skrive, som gjør at en eller flere fortellinger bare ut? Hva gjør du for å komme i gang?

11. mai 2017

Stor musikalopplevelse i vente!

Det finnes visst ingen begrensning for hva som kan skje i min nye tilværelse. For et par uker siden fortalte jeg at jeg skal innta teaterscenen til høsten, og i dag røper jeg hva jeg faktisk skal få lov til å være med på! Hold deg fast - Hr. Kreatur skal nemlig være med på storsatsingen Les Misérables på Folketeateret! Jeg må nesten klype meg selv litt i armen... :)

Nå ville det jo ha vært en happening i livet mitt uansett hvilket teater eller forestilling jeg skulle medvirket i - jeg har tross alt ikke stått på en ordentlig teaterscene før, men dette blir altså en av hovedstadens aller største oppsetninger høsten 2017. Jeg nøyer meg m.a.o.ikke med å debutere på et lite "bakgårdsteater", men hopper rett inn i storstuen ved Youngstorvet :) Og jeg trekker tydeligvis folk, he-he, for det er allerede solgt 45.000 billetter! Med mindre jeg faller utfor scenekanten eller forårsaker andre utilgivelige brølere, kommer jeg til å være en del av dette eventyret i mange måneder, kanskje helt inn i 2018! Jeg skal ikke være med på alle forestillingene, men det blir uansett mange. Fantastisk gøy!

I går møttes statistene for første gang, mange hyggelige folk som nok er like spente som jeg. På bordet foran meg ligger manus. Jeg skal ikke ha replikker, men det er jo greit om jeg leser meg litt opp uansett. Prøvene begynner ikke før i august for min del, men da blir Folketeateret til gjengjeld mitt andre hjem. Der venter mange og lange prøver, og det blir sykt spennende! Dette blir nemlig en helt ny sceneversjon av Les Misérables, visstnok nærmere filmen med mer som skjer på scenen. Veien er ennå lang og det er helt sikkert mange brikker som skal tilpasses før vi er i mål.

Ellers har denne uken vært ekstremt travel. Tre ulike filmoppdrag og to møter i teateret. I morgen skal jeg først på et opptak hvor jeg faktisk skal leke skuespiller, for det blir bare en skuespiller og jeg som skal samtale - jeg har øvd litt her hjemme i dag. Etterpå må jeg skynde meg til teateret for kostymeprøve - det gleder jeg meg masse til! Kostymene har sin egen historie, det skal jeg nok fortelle mer om senere.

Altså har det ikke blitt mye tid til skriving i det siste. Det er nesten som om manuset mitt kommer litt i veien for alt det andre som jeg nå får muligheten til å gjøre. Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje skulle droppet romanen og heller nøye meg med å skrive noveller. Men før eller siden dukker det vel opp tid nok til at jeg kommer i mål med manus, det er jo tross alt viktig for meg å fullføre det prosjektet selv om det må bli til musikk fra en viss musikal.

Hva med deg - har du sett film- eller teaterversjonen av Les Misérables?

5. mai 2017

Sjanger alt eller ingenting

Det er utrolig hvor mange faser jeg skal gjennom i bearbeidelsen av «Vitenskapsromanen». Det er nærmest pinlig å tenke tilbake på at jeg helt oppriktig (og en smule naivt) trodde at jeg skulle greie den selvpålagte fristen i fjor høst. Det er jo allerede et hav av tid siden september 2016, og det har vært mye jobbing som jeg ikke hadde noen mulighet til å forberede meg på.

Sånn er det å være fersk forfatterspire. Å forutse oppgavene er faktisk helt umulig. Jeg trodde at jeg skulle jobbe mer effektivt enn jeg har greid, men samtidig var jeg jo ikke klar over at både idé, karakterer og tekst hadde behov for å modnes. Det skumle med en sånn modning er at det lett kan komme inn helt nye ideer, justeringer av både karakterer, relasjoner og hendelsesforløp. Ofte til det bedre, men også med en viss fare for at jeg legger til elementer som ikke er nødvendige for hovedtanken, og som dermed fører meg litt bort fra den opprinnelige ideen. Det kan rett og slett bli for mye, for komplisert.

Og denne utviklingen påvirker også sjanger, vil jeg tro. Min største angst er at forlaget skal si at prosjektet mitt mangler en klar sjanger, eller at manus har litt fra så mange ulike sjangre at det rett og slett blir for sprikende. Dette synes jeg det er vanskelig å forholde seg til, for jeg kan jo ikke noe om sjanger. Jeg vil tro at sjanger påvirker forhold som oppbygging og struktur av manus, men også potensiell lesergruppe, hvem jeg skriver for. Sistnevnte er trolig av stor betydning når et forlag skal vurdere en tekst for et marked.

Noen ganger tenker jeg at manuset mitt vipper innom litt for mange sjangere, eller rettere sagt kunne det ha gått i flere retninger. Det er litt navlebeskuende samtid - noe jeg for enhver pris ville unngå da jeg startet, men siden hovedkjernen som omfatter vitenskap er ganske original, våget jeg allikevel. Men det er også med en god del filosofiske betraktninger, samtidig som det tidvis er litt spenning. Når det i tillegg er elementer av sci-fi (eller grenser det mot fantasy?), tenker jeg at et forlag kan mene at jeg prøver på for mye på en gang. At jeg burde ta et helgekurs i begrensningens kunst. At jeg må ta et valg og heller male på et mindre lerret.

Akkurat dette er noe av det jeg er mest spent på når jeg snart sender fra meg mans fo første gang. Her har jeg nok mye å lære, og jeg må stålsette meg for tilbakemeldinger av det mindre ønskelige slaget. Kanskje blir en omskrivingsjobb langt mer omfattende enn jeg kan drømme om...

Da jeg startet å skrive hadde jeg ikke noen sterk mening om sjanger. Det er nok kommet til litt mer dramatikk og overraskelser underveis i prosessen, men det er jo ikke sikkert at en leser vil oppfatte dette på samme måte som jeg. Struktur, utvikling, oppbygging, forløsning og alt det der er faktisk ganske vanskelig. Vil grepene mine bli oppfattet av leseren i det hele tatt? Må det være ydeligere, eler det faktisk så overtydelig at leseren ikke får lov til å fundere litt på egen hånd? Uten erfaring er det heller ikke så lett å se en tydelig sjanger, og det var jeg jo ikke forberedt på. Når jeg spør meg selv om hva jeg skriver, hvem jeg skriver for og hva jeg tenker om sjanger, så har jeg egentlig ikke noe klart svar. Det ble som det ble, historien fikk utvikle seg selv mens jeg forsøkte å trekke fram interessante tråder og å begrense innfallene mine litt.

Jeg tenker at selve historien må få være det aller viktigste, for meg er det sånn at det jeg vil fortelle overskygger sjangerbegrepene. Kanskje er det feil å tenke sånn. Kanskje er det en opplagt svakhet at det blir for lite av alt - eller for mye av ingenting.

28. april 2017

Nå vet jeg hva som blir årets utfordring

Jeg har visst nevnt det flere ganger tidligere, at jeg gjerne vil utfordre meg litt hvert år ved å prøve meg på noe nytt. Noe som frister litt, som jeg tror jeg kan fikse om jeg bare får sjansen, men som krever et lite initiativ eller dytt for at jeg skal komme i gang. Det må gjerne være utenfor komfortsonen min, uten at det er et must. Målet kan godt være selve opplevelsen og erfaringen, mer enn det å gjøre suksess. Jeg har mange sånne prosjekter på blokka, og heldigvis er jeg fullt klar over at det ikke nytter å gyve løs på alle prosjektene samtidig. Nei, da går det nok bedre om jeg konsentrerer meg om én større utfordring hvert år.

Og én måte å få fortgang i alle disse mulighetene, er å slenge ut et slags agn, åpne for at noe faktisk kan skje. Jeg kan selvfølgelig pushe litt mer enn bare å vente, men ofte skjer det uventede ting som viser vei, og da er det gjerne nok å gripe anledningen for å komme videre. Litt naivitet, litt sjansespill, og null respekt for Janteloven. Jeg trenger ikke å stemme ned muligheten før den er reeell. Og, det hjelper å tro at jeg kan få til det meste, ikke sant?

Jeg nevnte også at jeg kan tenke meg å prøve meg som stemmeskuespiller/dubber, så nylig kontaktet jeg et lydstudio som arrangerer kurs i nettopp dette. Jeg fikk masse info om kurset, men det var ikke flere ledige plasser på vårens kurskvelder. Det blir flere kurs til høsten, men det er så lenge til at jeg ikke vil melde meg på ganske ennå - ikke vet jeg hvilke datoer som passer best heller - for hvordan vil egentlig høsten min se ut i år? Det visste jeg fint lite om, helt til det ganske nylig kom en lett sjokkerende mulighet!

For - jeg søkte også om å være statist ved en stor oppsetning ved en av hovedstadens største teaterscener. Og gjett hva - jeg fikk nylig vite at nettopp det skal jeg! Jeg som aldri har stått på en skikkelig teaterscene før, og jeg har vel heller ikke tenkt at det er et så stort ønske at jeg vil jobbe hardt for å få det til. Jeg er nemlig ikke spesielt glad i oppmerksomhet, og tanken på et stort publikum som hele tiden stirrer på scenen, er ikke akkurat noe som gir meg roen. Men kanskje blir det ikke så ille? Jeg vet jo ikke helt hvordan det kjennes, for jeg har aldri prøvd! Dessuten - stjernene tar nok støyten uansett hvilket fortegn det måtte bli.

Denne oppsetningen er rimelig stor med en lang prøveperiode, og deretter forestillinger i nesten fire måneder, før det faktisk kan bli enda noen måneder med forestillinger hvis det ennå finnes publikum. Jeg har ikke lyst til å røpe hvilken forestilling det gjelder, eller hvilket teater som blir mitt nesten-daglige arbeidssted det kommende halvåret, det får jeg heller komme tilbake til. Men spennende blir det! Som statist skal jeg ikke ha egne replikker, men teaterstatister har jo bevegelser og tilstedeværelse for å gjøre det lettere for publikum å leve seg inn i handlingen. Hvis det funker, vel og merke. For det synes jo veldig godt om en eneste statist er dårlig eller ikke følger med. Hm. Det blir så mange prøver at jeg finner nok ut av det. Og i motsetning til det å være statist på film, slipper jeg ihvertfall å tenke på hva jeg skal ha med meg av egne klær, for det blir naturligvis fullt kostyme selv om jeg ikke skal stå helt framme på scenen (tror jeg da...).

Altså blir det neppe tid til noe dubbe-kurs i høst, men nå har jeg jo uansett fått en stor utfordring i 2017, så da kan lydstudioet få vente til neste år - hvis det ikke dukker opp enda noe nytt, nesten helt av seg selv :)

Kunne du tenke deg å stå på en teaterscene - eller kanskje du allerede har litt erfaring?

20. april 2017

Et hode fullt av gule lapper

Jeg tenker det er på tide å skrive litt om alt mulig igjen. Ikke bare om manus, ikke bare statisterier, men litt om hva jeg tenker generelt, hva planene mine er framover og kanskje om jeg ser for meg noen helt nye utfordringer i 2017. Hodet er fullt av små og store ideer, og mye av det jeg allerede gjør krever oppfølging.

Det er nesten litt fint med hverdager igjen, for jeg trives ennå i min hjemmekontortilværelse. Jeg har mange og varierte oppgaver, og selv om jeg nok ikke jobber like effektivt hver dag, synes jeg dagene er fine. Ennå finnes det upløyd mark, ideer til hva jeg kan gjøre, tanker om hva jeg bør gjøre annerledes, og hundre rutiner som kan effektiviseres. Jeg ligger langt etter med det administrative som regnskap og egen skattemelding, for det er så mye mer spennende å gjøre andre ting. Akkurat sånn som jeg tror det er på ethvert hjemmekontor, Med to aksjeselskaper blir det mye å huske på før fristen 31. mai, i tillegg til alt det kreative.

Nesten hver dag jobber jeg med «Vitenskapsromanen», og selv om jeg ikke skriver særlig mye hver dag, roter jeg litt rundt i det jeg har skrevet tidligere, sjekker notater, og mediterer over karakterenes personkort. Dermed finner jeg stadig enkelte nye momenter som kan utdypes nærmere, det dukker kanskje opp nye koblinger og a-ha opplevelser. Jeg har en litt guffen følelse av at jeg ikke har greid å hente ut hele potensialet fra historien, at det finnes mer der inne som jeg ikke har oppdaget ennå. Kanskje jeg bare ikke er erfaren nok til å oppdage alt sammen? Men ja, jeg skal avslutte nå snart, for å få teksten sendt til det første forlaget. Jeg kan rette mer senere. Samtidig unngår jeg å sette en deadline for meg selv, for jeg har jo lært at det ikke er sånn det funker - når jeg jobber med en så stor tekst må teksten få ta den tiden den trenger for å modnes. Ihvertfall så lenge jeg orker å dulle litt med den nesten hver dag...

Nå har jeg forresten krøpet til korset. Selv om jeg brukte en hel dag på å lage en kalender for alt som skjer i fortellingen, har jeg i tillegg hengt opp gule post-it lapper på en hvit dør. Jeg fant en gammel blokk i skuffen, limet var blitt dårlig og lappene falt ned, så da fant jeg en steingammel diger rull med tape, som faktisk stammer fra kjøkkenskuffen til mine besteforeldre - sånn type førti år siden. Dengang het det nok ikke tape men limbånd. Altså har svunne tider samt et par forfedre blitt involvert i prosjektet. Lappene hadde nok størst betydning idet jeg noterte hovedelementene for hver scene. Skal jeg ha større utbytte av en sånn oversikt må jeg bruke bl.a. fargekoder, ulike farger på både lappene og på notatene. Kanskje tusjstreker eller garntråder på en egen tavle. Et så detaljert system har jeg ikke tenkt ut ennå, så det får jeg heller ordne til neste større manus.

For jeg har selvsagt hodet fullt av nye ideer. Årets manus tror jeg må bli det som tidligere er omtalt som «Prosjekt Håp», en fantasy-greie som jeg gleder meg til å jobbe med. Egentlig skulle jeg ha startet allerede, men det var før jeg forstod at «Vitenskapsromanen» trenger mer tid. Men jeg har også tanker om å prøve å skrive ukebladromaner, jeg har dessuten en idé til en annerledes type krimfortellinger til ukeblad, for ikke å glemme den feature-serien som jeg ikke fikk svar på i vinter - den er heller ikke glemt. Men så må jeg også skrive mange vanlige noveller, for det er det eneste skriverelaterte som jeg kan regne med raske inntekter fra. For litt siden fikk jeg faktisk bestilling på flere noveller til et gitt tema, det synes jeg var litt stas. Og selv om det er lenge siden jeg har solgt noe, bortsett fra den til Danmark, har jeg en tekst på trykk i et ukeblad denne uken. Det er litt rart at et liksom har skjedd litt på novellefronten selv om jeg ikke har skrevet noe nytt.

De neste dagene blir det imidlertid ikke tid til mange aktiviteter her på hjemmekontoret. Fredag skal jeg være med i en reklamefilm med kostymer og greier, gleder meg til det! Og denne helgen skal jeg være med å arrangere et stort dagsseminar her i Oslo. Jeg har bl.a. hatt ansvar for påmeldingene, så det blir en del oppfølging sånn like før. Jeg gleder meg til seminaret, men egentlig enda mer til dagene etter...

Jeg nevnte visst helt nye utfordringer for 2017 - hva tenker jeg på nå, tro? Jeg har faktisk søkt om å jobbe på en av Oslos større teaterscener - bare for én produksjon, mest for å teste ut det å være satist foran et publikum istedet for et kamera. Og så har jeg tenkt å sjekke ut mulighetene for å være voice-over/dubber, om det nå skulle bli radioreklame eller kinofilm. Jeg har ikke satt igang noen prosess ennå, men lover å fortelle mer om det hvis jeg setter i gang.

Du tenker kanskje at jeg er en smule naiv, det finnes tross alt erfarne folk som slåss om alle de jobbene. Men da har du nok glemt at alt er mulig! Jeg har jo selv erfart at det ofte er nok å sette i gang, så ordner det meste seg - kanskje. Og selv om jeg trives veldig godt med situasjonen sånn som den er nå, vil jeg jo prøve å unngå å gjøre akkurat de samme tingene år etter år. Derfor vil jeg prøve ut noe nytt hvert eneste år, helt til jeg går tom for ideer - som nittiåring.

Høres ikke det ut som en grei plan, da?

14. april 2017

Tid tar tid

Ja, du leste riktig; det skal stå tid, og ikke ting. For selv om ting tar tid (ttt), gjør også tid det. I dag har faktisk hele dagen gått med til å sortere tid.

Jeg er tilbake fra feriehuset. Fikk ikke skrevet så mye på «vitenskapsromanen» som jeg hadde håpet på, for jeg var kraftig forkjølet i nesten en hel uke. Men en del fikk jeg da gjort. Det handlet mest om å skrive ut tekstbolker hvor jeg manglet tekst eller dialoger, og å gi litt blaffen i oversikter og struktur og denslags. Sånne oppgaver er det mye lettere å jobbe med her på hjemmekontoret.

Så på selveste Langfredag har jeg altså ryddet i tiden. I feriehuset fant jeg nemlig fort ut at jeg ikke hadde noen god oversikt å sjekke mot mens jeg skrev. I teksten har jeg slengt litt vilkårlig rundt meg med ukedager og kalendermåneder, antall år siden ditt og datt. Jeg har sett det som detaljer som kan justeres senere. Men siden hovedhistorien foregår innenfor et begrenset tidsrom, blir det jo nødvendig å porsjonere hendelsene med en viss baktanke. Altså savnet jeg en god oversikt. På liten skjerm blir sånne behov enda tydeligere, for det blir krøkkete og upraktisk å ha flere programmer oppe på skjermen samtidig.

Jeg har laget noen oversikter for hendelsesforløpet tidligere, men de har tydeligvis ikke vært gode nok, ettersom jeg knapt har åpnet dem etter at jeg begynte å skrive for fullt. Så nå har jeg jobbet meg gjennom hele manuset og notert hver enkelt hendelse i forhold til en reell kalender. I manus har jeg dessuten lagt inn hvilken dato hvert enkelt avsnitt utspiller seg, sånn at jeg lett kan se tidsperspektivet mens jeg skriver. Noen steder måtte jeg endre litt tekst for å få det til å gå opp tidsmessig. Datoene er imidlertid ikke viktige for selve historien, så jeg fjerner dem før teksten sendes til forlagene.

At dette skulle ta en hel dag overrasket meg litt, men det kjennes i alle fall som om jeg har gjort noe viktig i dag. Det førte også til at tidsrammen for hovedhandlingen måtte utvides i både starten og slutten for å få plass til alt som skal skje på en troverdig måte. Det ble også litt lettere å se naturlige overganger mellom avsnittene. Dessuten fikk jeg et klarere inntrykk av den avsluttende delen, for der skal ganske mange tråder nøstes opp i løpet av noen få dager. Tidsforløpet kan selvsagt finjusteres senere, kanskje hendelser til og med bytter plass. Men alt som kan skje senere trenger jeg ikke å bry meg om ennå. For akkurat nå handler det mest om å få klar førsteversjonen. Og hvordan det går sånn i innspurten skal jeg nok huske å nevne i neste uke!

God påske!

7. april 2017

Hjelp jeg er på TV

På tampen av 2016 hadde jeg noveller på trykk i ukebladene flere uker på rad. Det var litt rart fordi det var så lenge siden jeg hadde skrevet noe. Det føltes som å seile på gammel sjø, hvis det er noe som heter det, da.

De siste ukene har det faktisk blitt tilsvarene på film- og TV-fronten! Hvem skulle trodd det da jeg startet statistkarrieren min for nokså nøyaktig ett år siden og tenkte at jeg trengte en god del flaks for å få mer enn et par oppdrag i løpet av året?

Du har kanskje sett meg uten å vite at det faktisk var meg. I februar og mars har jeg nemlig vært en hel del på både TV, kino og reklame, da mye av det som ble filmet i fjor har blitt vist. Jeg var nylig med i flere episoder av Hotel Cæsar, jeg dukker opp i flere episoder av serien Folkevalgt som nylig startet (TV2), og jeg regner med at jeg har vært med i en episode av Best før (TV2). I tillegg var jeg godt synlig i en kinofilm for ungdom, der var jeg til og med i traileren for filmen, og så hadde jeg ikke mindre enn 2 ulike roller i en promo for Eliteserien (TV-Norge) - korte glimt, ikke lett å se meg, da. Noen fortalte meg at de hadde sett meg i en reklame på kino, og andre sendte meg bilder de hadde tatt av TV-skjermen da de så meg på Typisk Deg (TV-Norge) for et par uker siden. I går satt jeg hos feriehusnaboen og så TV, og plutselig dukket jeg opp i en reklame jeg ikke hadde sett før. Ha-ha! Ja, det kjennes virkelig som en bølge av gammel sjø, nok en gang. De fleste opptakene ble jo gjort for 6-12 måneder siden.

Jeg får normalt ikke sett alt dette selv - jeg har nemlig ikke TV, men  jeg vet stort sett når de ulike produksjonene blir sendt og noe finner jeg på nettet. Jeg må innrømme at jeg som oftest synes det er litt kleint å se meg selv på TV, for ofte er det liksom bare meg, sånn som jeg vanligvis ser ut. Det hjelper litt hvis det er i en setting som er langt unna min egen virkelighet, eller om jeg er i kostyme eller av andre grunner ikke kan gjenkjennes så lett. Men jeg trøster meg med at det finnes noen i produksjonen som har godkjent hvert eneste opptak. Det er faktisk ikke mitt ansvar at det endelige resultatet blir greit nok.

Forresten, det virker litt som om jeg rykker stadig nærmere kamera, og da er jeg jo ikke lenger bare én av flere karakterer i bakgrunnen, men blir mer synlig. Jeg har forlengst kommet meg over den verste kameraskrekken, men det gjelder jo bare bildet. Når du blir litt mer skuespiller får du også replikker, og da kommer lyden i tillegg - nesten litt som å rykke tilbake til start, det der. Det er sikkert ikke bare jeg som synes egen stemme høres rar ut på opptak? I det siste har det blitt en del replikker, også uten manus mens opptak pågår. Det er egentlig vanskeligere å improvisere, synes jeg, for da er det ikke like lett å forstå hva regissøren har tenkt seg. Og så fortsetter jeg i ukevis med å komme på hva jeg heller burde ha sagt i de ulike situasjonene...

Hvis du lurer - jeg har fortsatt null ambisjoner på lerretet. Ennå er dette bare på gøy pluss at jeg jo får betalt for alt jeg er med på. Det er dessuten helt greie ut-av-hjemmekontoret-opplevelser, spennende med utfordringer, og det skjer stadig oftere at jeg møter igjen folk som jeg har filmet med tidligere. Veldig hyggelig! Målet mitt er å ha fire innspillingsdager hver måned, altså omtrent 50 dager i 2017. Kan jeg greie det, tro? Tallet for 2016 ble 46, så helt utopi er det faktisk ikke!

Ønsker deg en finfin helg!

3. april 2017

Rapport 1. kvartal 2017

Det er litt rart - nå som jeg egentlig burde bruke all ledig tid på å fullføre "vitenskapsromanen" har jeg også blogget uvanlig mye om det å skrive roman. Tid som nok heller skulle vært brukt på sselve skrivingen. Så i dag blir det ikke noe om manus, men en oppsummering av årets første kvartal. Jeg synes det er greit å kunne se tilbake på hvordan det går med de ulike prosjektene, og med fire rapporter i løpet av året håper jeg at det ikke blir for mye. Jeg håper jo at kvartalene ikke blir helt like, men at det blir en viss utvikling underveis...

Når jeg ser meg tilbake er det nesten ufattelig at jeg fortsatt greier å få endene til å møtes, og ikke minst at jeg trives i min ensomhet på et hjemmekontor i hovedstaden. Det kjennes faktisk ennå som om jeg er midt i et litt crazy eksperiment, men så har jeg jo allerede vært i denne situasjonen i omtrent 2,5 år. Det går jammen fort! Og jeg må vel snart innse at jeg forlengst har funnet en arbeidsform og en ny hverdag som jeg trives godt med.

Økonomisk greier jeg meg bare såvidt, men i første kvartal ble det jo endel ekstra utgifter i og med at jeg dro på tre ukers skrivetur til Gran Canaria. Det har jeg bestemt meg for å gjenta hver vinter, dette var andre gang og det fungerer så bra! Kanskje et annet reisemål, og muligens sammen med andre som også kan ta med hjemmekontoret sitt. Det er lenge til neste vinter. Jeg er ovenpå igjen nå, og derfor benytter jeg muligheten til å prioritere ikke-inntektsbringende aktiviteter som nevnte romanmanus. Plutselig må jeg prioritere annerledes.

Når det gjelder skrivingen ellers, har jeg faktisk ikke skrevet en eneste novelle hittil i år. Jeg flikket vel litt på de to som ble solgt i starten av januar, men ellers ikke. Så der ligger jeg bakpå, gitt, ettersom målet fortsatt er å selge en novelle hver måned. Men desto hyggeligere var det at et dansk ukeblad tok kontakt i mars og nå sørger for en av krimnovellene mine faktisk skal publiseres på dansk! På tampen av fjoråret prøvde jeg meg også på en feature tekst - idéskisse til en artikkelserie ble sendt til et ukeblad, men jeg fikk aldri noe svar. Det skuffet meg litt, men når sant skal sies ville jeg ikke hatt tid til å skrive romanen ferdig i år hvis jeg samtidig skulle produsert en lang serie. Så kanskje er det like greit at det ikke ble noe av sånn i første omgang.

Nettbutikkene har gått strålende så langt i år. Jeg våget ikke å budsjettere med inntekter derfra i januar og februar, jeg forventet at det ville bli ganske stille sånn like etter julerushet. Men jeg tok grundig feil! Januar sørget for utbetaling med god margin, og februar ble faktisk min beste måned noensinne! Mars ble også rimelig bra (3. beste måned noensinne), og med ca 9 salg pr dag i gjennomsnitt kan jeg nesten doble forventet inntekt for 2017. Det er fortsatt snakk om småpenger, men det går altså bedre enn jeg turde håpe på. Det rare er at det stort sett bare er ett produkt som selger, og siden jeg jo har omtrent 5000 produkter i butikkene mine, er jeg nok litt skuffet over de 4999 som nesten ingen har kjøpt. Uansett, jeg er glad og takknemlig!

Annonseinntekter fra diverse nettsteder falt mye i siste kvartal i fjor, og det ser ikke ut til å gå bedre i år. Inntekten er knapt verdt å nevne, og jeg får muligens ingen utbetaling i år i det hele tatt. Jeg bør selvfølgelig skjerpe meg og oppdatere oftere.

Statistvirksomheten har vært roligere enn forventet hittil i år, men det skyldes jo delvis de tre ukene på skrivereise. Jeg har hatt flere spennende oppdrag, bl.a. har jeg nå gjort ferdig opptak for den TV-serien som jeg prøvefilmet for. Det var vanvittig morsomt, men også litt krevende. En ting er å ha erfaring som statist, men i denne settingen skulle jeg jo kommunisere med regissør og teknisk stab nesten hele tiden, og der har jeg jo lite erfaring. Det er ofte vanskelig å forstå nøyaktig hva de ønsker seg, og dessuten skulle vi skuespillere improvisere en hel del. Vel, de greier forhåpentligvis å få noe brukbart ut av opptakene.

Hva mer bør nevnes? Har jeg fortalt at jeg fra november har jobbet 10% for tidligere arbeidsgiver? Det ser ut til at det kun blir behov for 5% framover, så da spørs det om jeg likegodt skal la det være. Vi får se - det er jo hyggelig å holde litt kontakt med gamle kollegaer, men når arbeidsmengden er så begrenset blir det mest plunder, egentlig.

Akkurat nå befinner jeg meg i feriehuset. Det blir tidlig påske på meg i år. Planen er å fokusere på "vitenskapsromanen", og uten internett er det faktisk mulig å få skrivero. Skal nok få gjort en god del, selv om jeg synes at jeg mister oversikten når jeg jobber på 13'' skjerm. Sånn i innspurten synes jeg at det er ekstra viktig med god oversikt.

Alt i alt ble første kvartal godt! Jeg er spent på fortsettelsen!

27. mars 2017

Personkortene ga meg Eureka-opplevelse

Jeg hadde ikke tenkt å oppdatere igjen allerede i dag, men i helgen hendte noe fantastisk som jeg bare må dele! For en stund siden fortalte jeg om min litt rare skriveteknikk, hvor jeg intervjuer meg selv. Men jeg har tydeligvis også andre teknikker på lur, også én som innehar langt mer krutt enn jeg hadde drømt om.

Som du vet jobber jeg for tiden med å ferdigstille mitt første større manus på veldig mange år, «vitenskapsromanen». Jeg har nevnt at jeg sliter litt med enkelte momenter, rammene, eller hvilke knapper jeg skal trykke aller hardest på. Dette skulle riktignok ikke hindre meg i å sende manuset til et av de større forlagene, men jeg vil jo gjerne ha litt bedre kontroll på strukturen og alt det der før jeg deler teksten med et forlag.

Og så skjedde det altså noe litt merkelig og helt vidunderlig! Jeg trodde at jeg hadde et OK plott og at historien var grei nok, men denne helgen laget jeg "personkort" for en del av bi-karakterene. Det hender at jeg gjør dette for lettere å kunne meditere over mulige baktepper og scenarier etc. Kortene, som lagres som billedfiler, gjør det rett og slett lettere for meg å bli kjent med karakterene. I tillegg noterer jeg litt i et regneark, alt etter hvor viktig det er å huske detaljer. Hovedkarakterene føler jeg at jeg kjenner godt nok, men de mest perifere bikarakterene hadde jeg faktisk ikke studert så nøye før nå.

Jeg elsker jo detaljer, og sånne personkort rommer ganske mange opplysninger om hver enkelt karakter - et bilde (jeg bruker et gammelt dataspill til å lage utseendet og tar skjermdump av ansiktet, opplever det som veldig nyttig å kunne SE de viktigste karakterene), personlige egenskaper, enkelte favoritter, mål med livet, jobb og noen genetiske data. Det er viktig at jeg kun noterer stikkord eller koder, og ikke hele setninger, for løsrevne ord kan lettere gi meg nye ideer neste gang jeg studerer et sånn kort. Det bør ikke være altfor låst. Det er ikke hensikten å dvele lenge ved opplysningene heller, men kortene er gode å ha som referanse når jeg skal være tro mot en karakters utseende, personlighet og væremåte. Ved å ta en kjapp titt vet jeg hvordan vedkommende vil reagere basert på generell attityde. Dette hjelper meg til å gi karakteren riktige reaksjoner og beskrivelser over tid, men det hjelper meg også til å finne riktig bikarakter til de ulike settingene - bikarakterer er jo gjerne med for å skape situasjoner som trigger reaksjoner eller understreker visse trekk ved en hovedkarakter. Er du med? Når man som forfatter introduserer en bikarakter bør det ha en hensikt, selv om dette ikke trenger å være så åpenbart for leseren.

Vel, da samtlige personkort var klare for en gitt gruppering av bikarakterer, fylte jeg dataskjermen med bildene, hentet meg en stor kopp kaffe og ble sittende å betrakte dem. Det satte igang nye tanker! Litt etter litt skjedde det rare ting, jeg stilte meg spørsmål om hvordan det kunne ha seg at sånn og sånn, i forhold til manus. Hva har egentlig x og y felles, de som har så ulike egenskaper? Hvem av disse liker hovedpersonen egentlig best, basert på personlighet og adferd? Hvem ER disse karakterene egentlig, hvordan relaterer de i forhold til hverandre?

Ganske plutselig oppdaget jeg at hele «vitenskapsromanen» faktisk hadde et ekstra "lag" som jeg ikke hadde sett tidligere, en greie som nødvendigvis flytter fortellingens fokus ganske mye! Som å oppdage et helt nytt rom, og tenke at ja, sånn må det være! Det pussige er at det nye passer perfekt med alle eksisterende deler, noen nye koblinger mellom enkelte scener dukket også opp - helt naturlig som om de bare har ventet på å bli oppdaget. Ganske merkelig at en sånn meditasjonsøkt var alt som skulle til for å se noe jeg har oversett i snart 18 måneder. Enkelte bikarakterer og miljøer er plutselig blitt viktige for historien, mens momenter jeg trodde var sentrale, nå kan tones litt ned. Det er først nå at jeg føler meg trygg på at historien har et helhetlig plott! Nå ser jeg at det plottet som jeg har jobbet med i mer enn et år jo manglet både spenning, framdrift og avslutning! Ikke rart at jeg følte at noe var uferdig og nølte med å ta det aller siste skrittet!

Den nye tvisten medfører ikke noen større forsinkelse, det som allerede er skrevet er fortsatt viktig. Men jeg trenger noen nye scener, og dessuten må jeg lage noen løse hinte-tråder som kan lede leseren fram mot en tilsvarende Eureka-opplevelse som min.

Best av alt er at jeg plutselig er supertent på å skrive! Endelig har jeg fått tilbake troen på at dette blir bra! Jippi!

23. mars 2017

Litt nervøs for manus

Jeg prøver å blogge litt hver uke og da er det greit at torsdagen er nesten fast dag. Det er midt mellom vinter og vår, dagen har såvidt rukket å bli lengre enn natten, og her på hjemmekontoret kribler det litt med tanke på sommersesongen. Jeg liker vinteren, men sommeren er hakket triveligere. Det eneste dumme med sommeren er at det gir dårlig samvittighet å sitte inne og skrive. Da må jeg kjempe litt mot de lyse sommerkveldene. Det er mye enklere med mørke og kulde når det skal fokuseres på skriveprosjekter og andre oppgaver som krever konsentrasjon over tid.

Heldigvis kommer jeg i mål med «vitenskapsromanen» før sommeren kommer for fullt. Det er nok ennå noen uker igjen til innsending, men det nærmer seg jo. Og jeg må innrømme at jeg gleder meg ekstremt til å få dette ut av verden, ut av syn og ut av sinn i alle fall for noen uker. Jeg trenger å gjøre noe annet nå, en lengre pause er etterlengtet!

Noen korte avsnitt gjenstår, tekst som ennå ikke er skrevet, men de henger sammen med flyt og oppbygging av teksten forøvrig, og jeg har holdt igjen helt bevisst. Ennå finnes en hel del momenter som jeg er usikker på, og som det er vanskelig å forklare, selv for meg selv. Det kan tenkes at manus kunne hatt godt av en tydeligere linje, fokus på færre retninger, men jeg greier ikke å se hvor forbedringene kan gjøres. Selve språket er sannsynligvis middelmådig, men det er ekstremt vanskelig å være objektiv til sitt eget manus etter å ha jobbet med det over så lang tid. Dessuten må jeg innrømme at jeg er rimelig lei hele fortellingen, og det er vel ikke da man tar de aller smarteste avgjørelsene? Jeg vet at jeg burde hatt en testleser, men samtidig tror jeg ikke at jeg orker tanken på kritikk og motbør akkurat nå når jeg kjenner at jeg bare må bli ferdig. Småting er selvsagt greit, men jeg er litt redd for at tilbakemeldingene ville blitt tøffere enn som så.

«Dette er jo verken det ene eller andre, totalt forvirrende!». «Jeg må ærlig innrømme at jeg falt av lasset etter de første ti sidene. Orket dessverre ikke å lese mer.». «Det er nesten umulig å få tak på ideen som ligger bak. Hva er det egentlig du prøver å fortelle?». «Dette må være det mest rotete jeg noen gang har lest. Er du sikker på at du vil sende dette til et forlag?»

Misforstå meg rett; En sånn testleser er sikkert gull verdt, men jeg tror rett og slett at det er for sent for dette manuset. Hvis jeg ikke orker tanken på å begynne forfra, kaste rundt på ideer og kanskje kutte ut halve teksten, ja da har det heller ikke så mye for seg å be noen om å bruke tid på å testlese. Jeg forstår jo at et forlag vil være enda strengere. Kanskje de ikke engang finner det fornuftig å bruke konsulenthjelp på dette manuset. Trenger jeg å ta alle sorgene på forskudd? Nope.

I høst kom det veldig mange nyttige kommentarer da jeg begynte jakten på et forlag. Nå har jeg bestemt meg for hvem som skal få manuset først. Hvilket forlag det blir får du selvfølgelig ikke vite her og nå, men jeg begynner med de store. Jeg ser for meg at jeg prøver i hvertfall fire forlag etter hvert, hver gang med ny gjennomarbeiding av manuset. Håpet er å få noen konstruktive tilbakemeldinger som hjelper meg til å se hvor jeg kan rydde.

Uansett vil det bli et par måneders ventetid på hvert svar, kanskje ennå lenger i feriesesongen. Det er lenge nok til at jeg får litt avstand til alt sammen, og siden jeg jo tar for gitt at det blir refusjoner på løpende bånd, gjør det heller ikke noe om ventetiden blir ennå lenger enn jeg tror - det blir litt som å ha fri! Jo - jeg gleder meg til sommeren!

16. mars 2017

Endelig på trykk utenfor Norge

Det har kanskje ikke vært et uttalt mål, men jo, jeg har forsøkt å selge noveller til utlandet. I fjor sendte jeg noen tekster til et dansk ukeblad. Jeg hadde hørt at de jevnlig trykker norske novelleforfattere og tenkte vel at når jeg først hadde fått det til her hjemme, kunne jeg prøve meg. Jeg trengte ikke å tenke på at teksten må oversettes, og hvis novellen allerede var kjøpt inn av et samarbeidende norsk ukeblad, fantes det allerede en illustrasjon. Det er opplagt litt å spare for bladene på et sånn samarbeid, mens både forfatter og illustratør jo også tjener litt ekstra på arbeid som allerede er utført. Også norske ukeblader gjenbruker regelmessig noveller fra våre naboland. Det er vinn-vinn for alle involverte.

Jeg fikk imidlertid aldri noe napp da jeg forsøkte meg med de tre-fire tekstene. Tilbakemeldingene var alltid svært hyggelige, men det var tydelig at jeg ikke traff helt. Jeg er ikke sikker på hva jeg burde gjort annerledes, men jeg forstod i alle fall at ukebladene ikke nødvendigvis deler oppfatning om hva de vil trykke. Kanskje hvert land har sin egen ukebladkultur? Kanskje var konkurransen større, eller annerledes. Jeg slo meg til ro med at jeg ikke hadde greid å knekke koden, men at jeg heller ville fokusere på å selge til norsk ukepresse hvor jeg jo allerede hadde funnet formen.

Men forleden kom det altså en uventet og hyggelig forespørsel fra et dansk ukeblad - fiction-ansvarlig hadde lest en av novellene mine i et norsk blad, og nå ønsker de å kjøpe den! Så dermed har også jeg greid å krype over grensen og ut i den store verden! To år etter mitt første salg var det kanskje på tide?

Selv om andregangssalg av tekst vanligvis gir lavere honorar enn ved førstegangssalg, gir dette meg en uventet ekstrainntekt som jo er kjærkommen - særlig akkurat nå som jeg prøver å komme meg ovenpå igjen etter skriveturen. Jeg sa at det ville ordne seg, ikke sant? :) Men ikke minst er det veldig spennende å bli publisert for første gang i et annet land, det betyr også at akkurat denne novellen får minst dobbelt så mange lesere! Og om jeg ikke akkurat erobrer hele verden, eller tror at dette vil gjenta seg med det første, så kan jeg i alle fall skryte litt av å ha blitt trykket på to språk.

Bare, Jippi! :)

11. mars 2017

En litt rar skriveteknikk

Jeg er ennå ikke i mål med «Vitenskapsromanen», men jeg har hatt en usedvanlig god og produktiv periode de siste ukene. Det er bare det at jo nærmere jeg kommer målstreken, jo mer arbeid avdekker jeg. Det er både fint og kjedelig. Skulle jo gjerne vært ferdig nå, men når jeg får nye aha-opplevelser som jeg tror vil bidra positivt til helheten, så må jeg selvfølgelig ta sånne innfall seriøst.

Og så er det kanskje naturlig at det dukker opp mange helhetstanker sånn på tampen?

I tillegg har jeg altså lagt meg til en litt snodig arbeidsmetode, sikkert også den typisk for avsluttende fase for større prosjekter. Det dreier seg egentlig ikke om selve skrivingen, men mer om å få distanse og et klarere bilde av helheten og virkemidlene. Finnes det løse tråder, er noe av handlingen ulogisk, eller mangler fremdeles noen karakterer motiv og retning? Det finnes så klart mange brister, og jeg har jo ikke tenkt å perfeksjonere alt før jeg sender teksten fra meg, ikke engang etter min begrensede forutsetning for å greie det. Men en ny metode, som jeg først tenkte var pinlig og teit, har vist seg å være nyttig.

Jeg intervjuer nemlig meg selv - høylytt :) Jeg flytter meg bort fra skrivebordet, stiller meg midt på stuegulvet uten notater eller andre ting som kan kobles til manus. Helt alene - ok, kanskje med et velfylt kaffekrus. Og så forteller jeg høylytt om ideen, om historien, og hvordan elementene henger sammen. Og alt sånn som det egentlig er vanskelig å sette ord på, for ikke å snakke om å forklare til en person som ikke vet noe om manuset.

Hvis noen hadde observert meg, så ville de kanskje ha tenkt at det har klikket litt for Hr. Kreatur. Men faktum er at det gir meg et mye mer presist forhold til så mye av manus. Det å sette ord - og ikke bare tanker, på innholdet, tvinger meg til å konkretisere ganske mye av det som hittil utelukkende har svevd rundt i hodet mitt. Hvis jeg i tillegg leker at jeg blir intervuet, eller enda verre, holder et slags foredrag om manuaset, blir jeg dessuten tvunget til å uttrykke meg kort og konsist, være tydelig med et bevisst ordvalg. Jeg sier stort sett en setning bare én gang, for å si det sånn. Jeg tvinges til å tenke raskt, og å konketisere ved å bruke få ord på å forklare sammenhenger i manus til en imaginær samtalepartner.

Jeg prater selvfølgelig ikke høyere enn jeg må, naboene hører nok ikke like mye som da jeg prøvefilmet forleden (jeg fikk faktisk den jobben!). Men bare det å formulere tankene på en annen måte, gjennom tale istedet for skrift, har en overraskende fin effekt. Kanskje dette funker fint for meg, mens det bare vil oppleves som håpløst forstyrrende for andre?

Høres det dust ut? Har du noen sær metode for å konkretisere, skape framdrift eller rett og slett for å rydde litt i de kreative tankene dine?

Ønsker deg en fin helg!

5. mars 2017

Litt å flire av på en søndag

Det har blitt mange innlegg om skriveprosjektet mitt i det siste, og siden jeg er i sluttfasen så er vel det bare naturlig. Men jeg driver jo med litt andre saker også, f.eks. ble februar beste måned noensinne for nettbutikkene mine, og jeg har også hatt noen statistoppdrag. I dag deler jeg et uforglemmelig øyeblikk fra Hr. Kreaturs utfoldelser på de skrå bredder, men denne gang faktisk på hjemmebane...

Noen ganger blir jeg kontaktet med en forespørsel om jeg kan filme en liten snutt hvor jeg presenterer meg selv - eller som denne gangen, avlevere en håndfull replikker. Det er ikke så viktig om jeg sier noe feil eller om bildekvaliteten ikke er topp, produksjonen ønsker vel først og fremst å se uttrykket mitt. Om jeg kan passe til en tenkt karakter. Selvfølgelig er sånne henvendelser utrolig spennende, men det er like selvfølgelig at det hele ender med at jeg ikke får oppdraget. Men uten å forsøke kan det i alle fall ikke bli napp! Jeg har flere ganger bedt om tilbakemelding hvis jeg bør gjøre det tekniske annerledes, men siden jeg ikke har fått noen sånne innspill må jeg gå ut i fra at jeg bare ikke passet til de skoene som skulle fylles. I verste fall var prestasjonen min langt under pari.

Når en sånn forespørsel kommer må jeg snu meg rundt nokså umiddelbart, jeg må filme meg selv samme dag, gjerne innen to-tre timer. Jeg har ikke akkurat noe filmstudio her i leiligheten. Ikke engang en egnet, opplyst krok hvor jeg kan gjøre sånne opptak foran en rimelig nøytral bakgrunn, uten først å ominnrede en hel del. Hvis jeg flytter unna spisebordet frigjør jeg litt plass foran en ensfarget vegg. Det digitale fotoapparatet mitt har filmfunksjon, og jeg har faktisk også et sånn stativ som det kan stå på. En stålampe av den typen som lyser rett opp i taket gjør nytten som lyssetting - jeg burde vel strengt tatt ikke filme med alt lyset ovenfra, men det hvite taket reflekterer ihvertfall lyset jevnt og ikke bare i en søyle. Når nevnte stålampe står på max styrke, får naboene over gaten orkesterplass til stuen min, jeg har nemlig ikke gardiner foran vinduene mine. Så jeg må finne meg i å stå litt på utstilling når jeg fremfører mine replikker og lever meg inn i en tenkt scene. Det blir jo nesten som å spille teater, istedet for film. Selv blir jeg blendet av alt lyset, og ser ikke om det finnes noe publikum der ute.

Denne gangen bestod utfordringen av ganske mange replikker hentet fra to ulike sekvenser. Jeg kan ikke si noe om produksjonen eller sjangeren, men det er jo heller ikke viktig. Imidlertid kan jeg røpe at den første sekvensen var nokså rett-opp-og-ned prating, mens den andre var langt mer dramatisk. Og siden den første gikk greit, er det sistnevnte jeg nå tenker at du kan få flire litt av. Scenen var ganske dramatisk fordi jeg skulle krangle relativt heftig med en tenkt person - på så kort varsel hadde jeg ingen jeg kunne spille mot, så i dette tilfellet ble all min vrede rettet mot den stakkars lampen, som forøvrig også fungerte som stativ for replikkarket mitt. Men ikke nok med kranglingen; jeg skulle også bli skadeskutt, utført av stålampen - nei, jeg mener den andre karakteren.

Jeg begynte nok litt forsiktig, kjeftet og kranglet nokså dempet på de første opptakene, men etter hvert som jeg fikk opp pulsen fulgte lydnivået etter. Jeg liker jo ikke å gjøre noe halvveis; sperrene mine ble færre, det kjentes riktig å ta i. Jeg ante ikke at jeg kunne bli så aggressiv bare fordi noen hadde skutt meg, det er nesten litt skremmende å tenke på! På femte tagning nærmest freste jeg mot den stakkars stålampen. Ikke greide jeg å holde meg oppreist lenger heller, med sterk innlevelse sank jeg liksom litt sammen, for jeg antar jo at jeg ikke ville blitt stående rakrygget etter en sånn seanse. Så de avsluttende replikkene mine skjedde dessverre helt nederst i billedflaten, ja faktisk viste det seg på opptaket at bare toppen av det forvrengte ansiktet mitt ble synlig i de siste sekundene. Jeg håper jo at produksjonsselskapet forstår at den innbilte smerten ikke var til å holde ut.

På tiende tagning aner jeg ikke hvor høyt jeg skrek, da var pulsen i hundre og jeg var nærmest gått ut av mitt gode skinn. Du ser det sikket for deg, Hr. Kreatur hanglende foran sitt fotoapparat og sin stålampe, imaginært blod fosser, hatet lyser fra øynene hans og fråden står om munnen mens han skriker mot en stålampe. Naboene tvers over gaten kan muligens ha undret seg litt dersom de kastet et blikk mot det flombelyste vinduet mitt. Hvorfor i alle dager står han der og brøler, kan de ha tenkt. Og hvorfor segner han sammen for så å gjenta alt sammen? Hvis noe er galt, er det vel mer normalt å ringe legevakten? Eller å dempe belysningen?

Naboene over og under har jeg ikke hørt noe fra etter seansen. De kan nok ha stusset over en drøy halvtime med høylytt krangling og rop om skuddskader og det som verre er. Men de hørte forhåpentligvis også at jeg bevisst la inn en lattersalve mellom tagningene, for liksom å sende ut et slags signal om at, hey, dette er bare på tull, altså! Alt er ok, ikke ring politiet!

2. mars 2017

Jeg, min egen største kritiker

Det er merkelig hvordan jeg den ene dagen kan tenke at mitt eget manus rett og slett er elendig, for så den neste dagen å sitte her sitrende stolt over hva jeg har skrevet. Det svinger så vanvittig; jeg lurer på om det kan være sunt.

Når jeg skriver noveller blir det mer som en tidsavgrenset arbeidsøkt. Jeg gjør så godt jeg kan, er selvfølgelig kritisk til plott og språk og alt det der, men vet samtidig at så snart resultatet kjennes rimelig greit så kan jeg sende det fra meg. Jeg trenger ikke å lete etter følelsen av gull. Jeg skal aldri sitte i en Skavlan.-stol og forsvare en ukebladnovelle. Jeg skal aldri i livet bedrive høytlesning fra Hjemmet eller Familien. Uken etter at bladet er tilgjengelig i butikken, er novellen glemt. Fordi verden går videre.

Med et så omfattende manus som «vitenskapsromanen» blir mye annerledes. Det blir ikke lenger en hverdagslig sak, jeg føler behov for å kunne stå for det jeg skriver også om fem år. Verden vil fortsatt gå ufortrødent videre, så dette handler nok mer om min egen identitet enn om bokhandlere og talkshow på TV. For denne gang er teksten langt mer personlig, selv om innholdet jo for det meste er fiksjon. Jeg har lagt ned vanvittig mye tid, og en idé har fått lov til å utvikle seg i sitt eget tempo. Jeg blir mye sterkere involvert i selve prosjektet og innholdet, og dermed også mer kritisk. For jeg justerer, skriver videre, søker noe ukjent som kanskje skurrer litt, retter åpenbare feil, gjør mye research, går tilbake og retter igjen. Og noen ganger blir jeg ekstremt usikker på om den ideen som en gang var gnistrende god, egentlig har livets rett. Jeg svinger fra følelsen av å ha skrevet gull, til å innse at ikke et eneste avsnitt er noe å juble for.

Det er faktisk ganske frustrerende å bli så til de grader revet mellom to ytterligheter. Jeg vet jo at man gjerne er sin egen verste kritiker, og jeg vet også at jeg bare må sy sammen de siste løse trådene, ta et par nye gjennomlesninger, noen justeringer igjen, og kanskje en aller siste gjennomgang - og så trekke pusten dypt før jeg sender manuset fra meg. Selv om det altså ikke skinner som gull.

Kritikeren i meg vil nok aldri ble fornøyd uansett.

Og skal ihvertfall ikke få det siste ordet.

23. februar 2017

Oversikt over elementene i skriveprosjektet

Jeg har vært flink, jeg har jobbet ganske bra med «Vitenskapsromanen» min. Flere arbeidsøkter er riktignok farget mer av plikt enn av glede og jeg kjenner meg ikke helt som en forfatter, men sånn må det kanskje være. Ikke er jeg superflink på dette med selvdisiplin heller. Jeg klapper meg lett på skulderen hvis jeg har fått til noe og det er en jevn fremgang, kan jo ikke forvente full fart hver eneste dag, heller...

Men en side ved dette har frustrert meg ganske mye, særlig nå på oppløpssiden. Jeg har altfor dårlig oversikt over forløpet i historien, hvor fortellingen fokuserer på hva, hvor vendepunktene skal være tydelige, hvilke virkemidler som brukes for å poengtere hva, hvordan stemninger skifter og hvor alle puslespillbitene fra selve vitenskapen kommer inn. Altså, alt det strukturelle, alt det som er med for en grunn, elementer som bygger på hverandre, skaper linjer og en slags spenningskurve. For selv om dette ikke er et direkte spennende manus, er det jo en utvikling som skal synliggjøres og styrkes. Jeg har jobbet så lenge med dette manuset at detaljene som engang var opplagte, ikke lenger er like tilgjengelig.

Du som skriver har sikkert et forhold til alt dette, og mere til. Men jeg som er ny, skjønner først nå i innspurten, at jeg helt fra starten burde ha tegnet opp strukturene på en måte som er lettere å håndtere for meg selv. Jo, jeg satte opp flere skisser i starten, da ideen fikk vokse, og historien egentlig var litt annerledes enn hva den er blitt nå. Men alt dette gjorde jeg i ulike dataprogram, f.eks. i et regneark hvor jeg satte opp utvikling og bruk av de viktigste karakterene, framdrift for de viktigste handlingstrådene, også litt om lokaliteter og andre forhold som kunne bygge opp under de ulike scenene. All researchen som ble gjort for omtrent et år siden, ble grundig ført opp i tekstdokumenter, med tydelige referanser og noen ganger også memo-fraser til meg selv om hvor opplysningen kunne brukes i historien.

Alt er vel og bra, om det ikke var for at alle sånne datadokumenter forblir digitale, godt gjemt i datamaskinen. Det er noe som heter 'Ut av syn, ut av sinn', som betyr noe sånn som at det vi ikke ser, glemmer vi. Notatene er kjedelige og fargeløse, noen av dem hadde jeg glemt helt til jeg tok en gjennomgang nå nylig. Jeg savner et mer fysisk verktøy for å holde styr på alt sammen. Nå tenker du sikkert at jeg kan vel bare skrive ut de dokumentene, men jeg ser heller for meg et opplegg på kontorveggen, med smålapper, fargekoder, tidslinje, karakterbeskrivelser, og mye mer. Fysisk og visuelt, lett tilgjengelig. Sånn at jeg kan plukke ned karakterarket for to av karakterene, ta dem med meg i sofaen og nærmest meditere over opplysningene. Hvordan har jeg rettferdiggjort koblingen mellom disse to? Er det noe jeg har oversett? Hendelser som smålapper på en fysisk tidslinje - og med fargekoder, hensikt og virkemidler. Jeg kan se hvordan bitene følger hverandre opp. Stå med kaffekruset foran denne veggen, som en slags etterforsker som skal forstå hvorfor noe har skjedd, søke logikk men også hemmeligheter, sørge for at ikke hele sannheten deles med leseren med det samme. Flytte på en lapp fordi hendelsen gjør bedre nytte for seg hvis den kommer fire scener senere. Kanskje en reaksjon blir feil, fordi moren til hovedkarakteren jo ikke ville ha brydd seg om akkurat det der, så den reaksjonen må heller komme fra den vennen som var med i scenen like før.

Jeg vet at det finnes skreddersydde dataprogram for historiebygging, systemer som sikkert ivaretar det jeg savner akkurat nå. Men da ville det fortsatt blitt noe som kun fantes inni datamaskinen, og jeg vil jo gjerne ha det fysisk på en vegg. For «Vitenskapsromanen» er det altfor sent å gjøre noe med dette nå, men jeg vet at for det neste skriveprosjektet mitt, som jeg starter med i mars, skal jeg starte med å henge smålapper på en vegg. Lenge før jeg skriver dialoger og stedsbeskrivelser. Jeg kan starte med det som er grunnleggende for historien, og bygge ut etter hvert. Ikke som nå, hvor jeg jo gikk rett på sak og skrev bruddstykker fra det jeg trodde ville bli bra, detaljer som jeg syntes jeg formulerte brukbart, men i ettertid har problemer med å tilpasse en grunnleggende idé. Jo, et manus er levende, det skal få lov til å utvikle seg, men når den opprinnelige ideen for selve prosjektet forsvinner, er kanskje ikke lenger forfatteren på rett vei.

Jeg tenker nok også at det vil bli lettere å jobbe videre med et manus hvis jeg har et godt system i bakhånd. Når jeg skal skrive det om etter ørten refusjoner, når jeg  kanskje blir rådet til å vri litt på opplegget, da er det vel nyttig å ha god oversikt for å se mulighetene? Og ikke bare inni mitt eget hode, for der vil jo etter hvert nye manus overta.

Hvordan gjør andre dette? Greier du å holde oversikten ved å samle noen notater i et datadokument? Eller bruker du 3 meter kontorvegg til å samle trådene? Henger du opp ett ark per scene, eller går det i fargeglad post-it? Jobber du kanskje så raskt og intenst med teksten at du aldri rekker å falle ut av de oversiktene som finnes i hodet ditt?

Faktisk tror jeg at jeg har lært en hel del av dette prosjektet, ikke minst at jeg kan gjøre det annerledes neste gang. Og akkurat det har vel også en viss verdi?

22. februar 2017

Årets Mammutsalg er her (snart)

Jeg kommer med et litt mer omfattende innlegg i morgen, i kveld smetter jeg bare inn en påminnelse til alle leseglade: Mammutsalget kommer snart!

Årets salg åpner 6. mars, men allerede nå kan du bestille fra katalogen. Jeg vet ikke ennå om jeg handler eller ikke, men det er alltid spennende å jobbe seg gjennom tilbudene, og ringe ut de tittlene som frister. Og en tur innom en bokhandel eller to for stemningens skyld blir det i ale fall, og da kan det jo være greit å ha en slags mening om hva jeg eventuelt skal se etter. For så å kjøpe noe helt annet, der og da.

6. - 18. mars:  mammutsalg.com

17. februar 2017

Tilbake fra skrivereise

Ingenting varer evig, ei heller en skrivetur til varmere strøk. Jeg har nå avsluttet tre flotte uker med fokus på å fullføre «vitenskapsromanen». Det kostet litt, men er verdt det - langt hjemmefra ble faktisk dagene mer produktive. Naboene i det lille bungalowanlegget ble etter hvert vant med å se meg ved laptop-en når de gikk forbi, nærmest når som helst på døgnet. Samtidig ble hverdagen så enkel og lite tidkrevende når alt jo er tilrettelagt. Jeg kunne glemme alt av huslige sysler bortsett fra litt matlaging, da. Varmere klima betyr mindre klær og korte pauser i solen om jeg trengte en liten tenkepause. Matlagingen fikk lov til å bli enda enklere enn normalt, fordi jeg jo manglet det meste av det som man bare bruker litt av, for eksempel krydder. Og ikke minst besøk av vaskehjelp 5 dager i uken - noe jeg egentlig synes er et pes på utenlandsreiser, men som bidro ytterligere til at jeg kunne slappe helt av og bare nyte sitronduften fra nyvaskede flisgulv mens jeg fokusere på jobben min. Hver morgen var det rett og slett bare å hoppe inn i dusjen, etterfulgt av ti minutter på terrassen for liksom å snuse inn den nye dagen. Deretter var resten av dagen åpen for skriving!

Når alt det praktiske kan begrenses og forenkles, erfarer jeg at det blir gode kår for de produktive skriveøktene. I tillegg lå jo en helt annen kultur og flora like utenfor døren - det var bare å rusle en tur enten til stranden eller gatelangs for å få et avbrekk eller til og med samle ny inspirasjon. Jeg liker jo ikke å sitte stille en hel dag, så det ble minst én lengre spasertur daglig.

Men altså mange gode timer ved tastaturet. Gjerne ledsaget av kaffe eller et glass sangria. Jeg kunne virkelig leve forfatterrollen fullt ut. Kanskje er det sånn jeg ønsker at en vanlig arbeidsdag skal være?Byggearbeidene på nabotomten var riktignok litt støyende, men det gikk ganske greit. Dessuten ble det stille når mørket kom like før kl 19, da var det ennå mange timer igjen av dagen.

Jeg må si jeg trivdes godt, og legger nok opp til en årlig reise som denne. Tre uker er akkurat passe og etter to skrivereiser vet jeg hva det går i, Ved å reise til et sted jeg har vært før, bruker jeg nesten ingen tid på å gjøre meg kjent. I et bungalow-kompleks blir det normalt litt kontakt med naboer, ihvertfall en kort hilsen dann og vann. Skulle jeg istedet ha leid en privat leilighet, ville det nok ha blitt litt vel ensomt. Men det ble det ikke nå, dessuten hadde jeg jo mitt å holde på med.

Og så - det store spørsmålet - fikk jeg gjort det jeg skulle? Kom jeg i mål med manus? Svaret er et klart nei. Det gjenstår ennå mye jobb, men jeg jobbet ganske bra og er vel strengt tatt fornøyd med innsatsen. Nå ser jeg dessuten fortsettelsen mye klarere. Noe ved opplegget ble imidlertid helt feil, og det må jeg gjøre annerledes neste gang. Da jeg dro avsted hadde jeg nemlig ikke jobbet med manuset på flere måneder, og dermed brukte jeg minst en uke på å lese og småjustere meg inn i historien igjen. Dette gikk på bekostning av å skrive nytt stoff der det ennå manglet tekst, som jo var det egentlige målet med reisen. Neste gang må jeg etablere meg i skriveprosessen *før* jeg reiser!

Etter hvert som jeg kom inn i manus igjen, ble det mange gode skriveøkter, også flere nye ideer til mer generell vinkling og nyansering. Dette tror jeg at manus har tjent en hel del på.

Hva skjer videre? Målet om å sende manus fra meg for første gang innen 1. mars gjelder fremdeles. Nå som jeg er vel etablert på hjemmekontoret igjen, nyter traktekaffe og det å jobbe på en mye større dataskjerm, merker jeg at teksten flyter lett. Den kreative eller fortellende spiriten funker som bare det. Med unntak av et par statistoppdrag skal det jobbes daglig med dette prosjektet, og jeg er rimelig sikker på at jeg kommer omtrent i mål innen månedslutt. Jeg vet at jeg uansett ikke kommer til å være helt fornøyd når jeg sender fra meg manus, men kanskje er det ingen som er det når de sender fra seg en så omfattende tekst? Det vil nok alltid finnes noe som kan endres.

Uansett, jeg har utvilsomt et par spennende uker foran meg!

God helg til deg som slipper å jobbe :)

11. februar 2017

Gjenkjente ikke min egen novelle

Haha, dette trodde jeg virkelig ikke kunne skje! Selv om jeg har publisert en hel del noveller i diverse ukeblader, er det jo ikke akkurat snakk om masseproduksjon. Det er sjelden mer enn tre-fire solgte noveller som ennå ikke har stått på trykk, altså nokså greit å holde oversikt.

De siste ukene har jeg imidlertid fokusert på et større manus og siden jeg fortsatt er i utlandet, har jeg heller ikke fulgt så godt med på hva som trykkes i bladene der hjemme. Tidligere denne uken fant jeg at Hjemmet har tatt opp igjen den fine rutinen med å legge ut PDF av innholdsfortegnelsen på nettet. Jippi, tenkte jeg, det gjør det nemlig mulig for oss som leverer stoff å følge litt med, selv om vi ikke får tilsendt bladet. Jeg sjekket selvsagt bolken LESELYST og la merke til tittelen "Sparepengene", men tenkte at ingen av disse novellene er mine. Og så noterte jeg meg bak øret at jeg heretter skal huske å sjekke innholdsfortegnelsen hver mandag.

I dag ville jeg sjekke om oversikten over mine publiserte tekster her på bloggen trengte oppdatering. Da fikk jeg meg en liten overraskelse; jeg har nemlig solgt en krimnovelle som heter "Sparepengene". Den har ennå ikke kommet på trykk - trodde jeg.

Og ikke nok med det, men jeg greide ikke å huske hva den handler om! Jeg husket innholdet fra en annen som jeg nylig solgte, men altså ikke denne. Jeg tok meg ikke tid til å finne fram teksten, som jo er med på laptop-en, og først etter en halvtime hadde underbevisstheten min sjekket i arkivet sitt, og jeg husket alt. Men, jeg må altså flire litt av at jeg faktisk så tittelen her om dagen uten å forstå sammenhengen :)

Jeg har ikke sett oppslaget, så dagens illustrasjon er basert på skjermdump av nevnte PDF fra nettet. Novellen handler om en gammel mann som ruger på en god slant penger som strengt tatt ikke er hans egne, men som han endelig har tenkt å bruke. Men så blir han forstyrret av hjemmehjelpen...  På trykk i Hjemmet i uke 6/2017, håper noen får lest den :)

9. februar 2017

Om å ha 1 krone på konto

Det er en stund siden jeg skrev om økonomi, og akkurat nå er dette temaet mer aktuelt enn på lenge. Jeg har nemlig gjort akkurat som jeg ville advart alle andre mot å gjøre, og det med fullt overlegg...

Faktisk er det sånn at for å skape en stor nok tidslomme for å fullføre "vitenskapsromanen", er jeg nødt til å tone ned alle andre aktiviteter, også de som gir inntekt. Det er vel nettopp dette som gjør det så vanskelig for forfatterspirer flest. Å skrive litt i rykk og napp kan sikkert fungere et stykke på vei, men det er de lengre arbeidsøktene som gir best resultater, for det er de som gjør det mulig å forsvinne inn i prosjektet så det monner, og bli der. Vel, jeg bestemte meg for å reise bort for å få avstand til mye av det som forstyrrer meg til daglig. Jeg kan bl.a. ikke ta statistoppdrag nå som jeg er utenlands. Siden jeg fikk solgt et par ukebladnoveller like før avreise, har jeg også satt den aktiviteten på pause med relativt god samvittighet.

Men altså, uten inntekter blir det før eller siden likviditetsskvis. Akkurat nå står det 34 øre på konto. Du har kanskje lurt litt på hvordan jeg kan ha råd til enda en skrivereise til sydlige strøk, når jeg jo fortsatt har svært beskjedne inntekter. Sånn til hverdags går det rundt bare fordi jeg er vanvittig flink til å kontrollere shopping-genet mitt. Faktisk tror jeg at det genet aldri har vært spesielt velutviklet. Jeg savner egentlig ingenting, men jo, jeg må erkjenne at jeg egentlig ikke har råd til denne skriveturen.

Men, som du kanskje allerede har oppfattet, kan jeg være ganske sta når det gjelder å gjennomføre planene mine. Jeg har fortalt om hvordan jeg leker forfatter - hvordan jeg skaper meg en virkelighet som kanskje ikke helt stemmer med realitetene, men som allikevel er med på å dytte meg i den retningen jeg ønsker. I fortsettelsen ser jeg for meg en årlig skrivereise, og da kommer jeg nok til å kjøre på for å få det til, selv om små inntekter tilsier at jeg ikke burde. Ja, jeg vet at det er ufornuftig å bestille noe som helst før man har pengene på konto, men finansiering er bare én side ved det å skape forandring; gjennomføringen er også viktig!

I høst var det veldig trangt økonomisk, pga restskatt og uforutsett vedlikehold i feriehuset mitt. Men så ordnet det seg etter noen uker med usikkerhet, og deretter fulgte et par måneder hvor jeg var bittelitt ovenpå igjen. Det var da jeg bestemte meg for å ta sjansen på å bestille en ny skrivereise, og jeg trodde nok at starten på året skulle bli litt romsligere.

For desember kom med alle sine merkostnader, og da tenker jeg ikke bare på julegaver og litt finere mat på bordet. Jeg handlet nemlig hvetemel og filterkaffe for omtrent hele 2017, jeg kunne jo ikke stå imot det årlige desembertilbudet; 50% rabatt på melet og omtrent 40% rabatt på et kaffemerke som jeg vanligvis ikke tar meg råd til. Nå har jeg 24 kilo mel og 12 kilo kaffe på lager, og trenger ikke å bruke penger på noen av delene før i 2018, ha-ha. Jeg baker jo fortsatt alt av brødmat selv, så det går med en god del mel. Og om du er i tvil - denne forfatterspiren forbruker også store mengder kaffe... Men altså, jeg har jo uansett ikke god nok likviditet til å forskuttere fremtidige kostnader på denne måten.

Men det stoppet ikke der. Plutselig kom Norwegians årvisse nyttårssalg og jeg kjøpte like godt de fleste av årets flyreiser til en god pris. Hundrelapper spart, og ikke minst slipper jeg å tenke likviditet når jeg skal reise til feriehuset framover. Godt med alt som er gjort, til tross for at det nødvendigvis gjorde et ubehagelig innhugg i likviditeten. Jeg greide heller ikke å tjene så mye som jeg håpet på i januar, det ble f.eks. bare 2 statistjobber. De to novellene hjalp litt på, men er langt fra nok til å redde meg akkurat nå.

Dermed kunne jeg ikke ha gjennomført denne skriveturen hvis det ikke hadde vært for kredittkortet. Jeg fikk heldigvis splittet oppgjøret for bungalowen jeg bor i, sånn at siste halvdel ikke forfaller før medio mars. Akkurat det hjelper mye, men hjelper det nok? Rekker jeg å få inn en såpass stor sum i tide? Selv om jeg får noen statistjobber når jeg er tilbake i Oslo, mottar jeg ikke honorarene før en måned senere.

Uten den ukuelige (og lett naive) troen min på at det meste ordner seg til slutt, ville skulderføringen min vært urimelig høy det meste av året... Nå bestemte jeg meg jo for å skape den tidslommen jeg trenger for å komme i mål med det store manuset - koste hva det koste vil. Selv om jeg hadde droppet reisen, ville det ikke vært mulig å fullføre "vitenskapsromanen" uten å komme bakpå økonomisk. Men det skal gå! Har jeg bestemt meg, så har jeg jo bestemt meg!

Men jeg lærer jo litt av dette også, da. Neste år skal jeg ha mer enn 1 krone på konto når jeg reiser avgårde. Og hvis det skorter på så kan jeg begrense reisen til to uker istedet for tre. For det blir nok en skrivereise neste vinter også!

Siden jeg vil, så får jeg det nok til! :)

5. februar 2017

En forløsende tanke kom seilende

Jepp! Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig har jeg fått en strukturell idé som gjør manus mer helhetlig - og dessuten litt morsomt og skrudd! Jeg øyner nytt håp om å fullføre prosjektet ikke bare av plikt, men også med en viss fornøyelse. Alt på en gang bare på grunn av en idé som plutselig kom seilende? Kanskje denne tanken har ligget der latent hele veien, men trengte ett eller annet for å bli forløst. Jeg tror det at jeg beklaget meg litt her på bloggen, hjalp meg til å se hvor det måtte skrus litt, og plutselig løsnet det! Blogging kan være gull verdt for den som skriver! Selv om jeg jo ikke røpet særlig mye av selve historien som jeg jobber med nå.

Kan jeg fortelle mer? Det er egentlig ikke så lett, for jeg vil jo ikke avsløre detaljene helt ennå, men denne tvisten løser et problem jeg har hatt med "vitenskapsromanen" i lang tid. Jeg kan imidlertid prøve å forklare hvorfor det nye grepet løser så mye. Som nevnt i forrige innlegg var alt for mye av teksten formidlet som hovedkarakterens tankegods istedet for dialog og handling. En roman har normalt både ytre og indre handling. En klassisk krim vil ofte ha mest driv i ytre handling, men de siste tiårene har vel også den sjangeren innlemmet ganske mye indre handling i form av at etterforskeren har private utfordringer å jobbe med, ofte som en parallell historie. Bøker for yngre lesergrupper vil nok også ha størst fokus på den ytre handlingen. I en mer typisk voksenroman tenker jeg at det kan være mye mindre handling, men hvor det som skjer på det ytre plan er med på å forsterke det indre, og kan dessuten bidra til en sterkere og tydeligere framdrift.

Joda, vi koser oss fremdeles med sommer og sol.
Det skal godt gjøres å skrive en god bok hvor nesten alt skjer på det indre plan. Grubling, tankegods, funderinger, evalueringer, drømmer - kall det hva du vil - alt dette er det mye av i manuset mitt. Jeg tror at lesere flest vil finne boken mer lettlest hvis det også finnes en ytre handling. Om ikke annet kan en ytre handling gi leseren en slags fornemmelse av å komme videre. Knagger å henge tankegodset på. Altså en framdrift. Manuset mitt har en god del av dette også, men jeg har hele veien tenkt at handlingen har kommet litt for mye i bakgrunnen, og ikke gitt nok driv. Nylig ble romanen "Lofotveggen" (Stig Aasvik) berømmet for å mestre nettopp dette med å kun fokusere på indre handling. Boken har visst verken dialog eller ytre handling. Jeg ble litt glad da jeg leste den anmeldelsen, for da er kanskje problemet mitt vesentlig mindre enn jeg først trodde? Uten sammenligning forøvrig, så klart.

I alle fall, "vitenskapsromanen" min foregår fortsatt mest på et indre plan, men med den nye vrien blir det ikke fult så tungt og repeterende, Nå får det til og med en tøtsj av humor, selv om det ikke er noe mål for meg å få leseren til å le høyt. Lett humring ved gjenkjenning ville imidlertid vært topp, det tror jeg kan løfte leseopplevelsen flere hakk i denne settingen :)

Den nye ideen krever heller ikke at jeg må skrive om alt, og det er vel derfor jeg omfavner den nye vrien uten større betenkeligheter. Litt ny tekst må det jo bli, men stort sett holder det å flette inn et avsnitt eller to på utvalgte steder. I tillegg må jeg finjustere vinkling og stemning gjennom hele manus, men det blir ikke mer omfattende enn at jeg kan ta det på de siste gjennomlesningene. Det fine er at ikke alle detaljer trenger å være perfekte før jeg sender manus fra meg om 4 uker, men det må selvfølgelig være så bra at forlaget ser hva og hvor jeg vil.

Fortsatt fin helg! Jeg skal nyte 20 grader, både ved bassenget og på terrassen nå som jeg føler meg litt ovenpå igjen. Venninnen min og jeg har hver vår stol der ute, men hun blir neppe med til bassenget :).

2. februar 2017

Hva er egentlig poenget med denne fortellingen?

Jeg jobber med "vitenskapsromanen" hver eneste dag nå. Selv om den kanariske terrassen lokker med solskinn, sitter jeg for det meste inne i bungalowen og skriver. Det blir stadig lengre mellom pausene i solen. Og det er vel et rimelig godt tegn, for det må jo bety at jeg er i en god prosess. Kan ikke akkurat kalle det en skriveboble, men jo, jeg har i det minste funnet roen. Når jeg ikke skriver, kverner fortellingen i bakhodet - og når sant skal sies får jeg faktisk gjort en del også når jeg sløver på stranden i et par timer. Men, her er det også mange nye utfordringer, mye tvil og usikkerhet, og ikke minst har jeg allerede stilt meg selv det forferdelige spørsmålet som jeg tror enhver forfatter frykter så sent i et pågående prosjekt: Hva er egentlig poenget med å skrive dette manuset?

Min nye venninne lurer på om jeg snart skal ta en pause.
For tvilen har manifestert seg - ganske sterkt også, vil jeg si. Mens jeg leser og korrigerer, og faktisk har mange synspunkter på hva som bør endres, mister jeg stadig mer av den opprinnelige visjonen av syne. Jeg trodde virkelig sterkt på ideen da jeg satte i gang for et drøyt år siden. Jeg mente at jeg hadde en fortelling å dele, at den var viktig for meg personlig samtidig som den ville appellere rimelig greit til andre. Jeg tenkte at temaet var i tiden, og at historien var så original at et forlag vil fatte interesse på grunn av tematikken, selv om selve teksten ikke helt holder mål. Det store målet mitt er tross alt ikke utgivelse, men å komme i dialog med et forlag. Det ville gitt meg så enormt mye når jeg senere skal jobbe med nye manus - for det skal jeg jo! Og om de til og med vil gi tommel opp for "vienskapsromanen", ser jeg ikke for meg noen snarveier, men vet at det vil bety flere års arbeid som kanskje ender med at manus ikke blir utgitt likevel. Men alt dette ville vært greit.

Nå, derimot, har jeg helt andre følelser for prosjektet. Visjonen er mye svakere, jeg har mistet litt troen på at dette er så gjevt. Jeg kjenner heller ikke lenger igjen meg selv i selve ideen - er det virkelig så viktig for meg å bruke mer tid på dette?

Litterært gjenstår uendelig mye arbeid, selv om jeg altså ikke på noen måte strekker meg etter det perfekte. I første omgang går ideen foran det litterære, men samtidig er jeg klar over at det kreves en viss kvalitet for at leseren skal kunne se ideen. Jeg tror ikke engang at jeg skal begynne å lekse opp alle manglene som jeg foreløpig er klar over. Jovisst kan jeg fortsatt kose meg med å skrive mer, og arbeidsøktene her i bungalowen er fortsatt trivelige, selv om jeg har mistet litt av troen. Karakterene er for svake. Motivene halter. Omgivelsene er nærmest fraværende. Alt for mye av teksten er hovedkarakterens tankegods istedet for handling og dialog. Språket er stivt og så omstendelig at det gir inntrykk av at hovedkarakteren Sebastian er en olding, og ikke midt i livet.

Jo, jeg skal følge planen min som er å jobbe med dette manuset hver dag. Det gjenstår ennå nesten to uker av denne skrivereisen, og selvfølgelig kan det fortsatt skje små mirakler. Jeg er sikkert ikke den første som tviler på eget manus. Jeg ville nok taklet det bedre hvis manus var så godt som ferdig, da slår sikkert tvilen inn hos de fleste, men her gjenstår det så mye at jeg kan rett og slett ikke feie tvilen bort. Det kan sikkert snu opp igjen, men jeg tror vel ikke at jeg vil finne tilbake til den opprinnelige troen på dette prosjektet. Jeg håper at jeg tar feil der...

PS: Billedteksten ga ikke plass til så mye info om min nye venninne, en lokal katt som er jevnlig på besøk. Hun er rimelig selskapssyk og har verdens søteste blikk! Jeg slipper henne ikke inn, noe jeg mistenker at forrige gjest gjorde. Men jeg prater ofte litt med henne når jeg sitter ute på terrassen.

29. januar 2017

Når mitt eget manus kjennes fremmed

Jeg har omsider kommet inn i en grei skriverytme her på Gran Canaria. Jeg er her i tre uker for å fullføre "vitenskapsromanen", mitt første større manus på ca tjuefem år.

Jeg er her i hovedsak for å jobbe. Verken økonomi eller tidsskjema tillater uteliv om kveldene, jeg tar heller ikke kontakt med andre utover de helt små, korte sosiale utvekslingene. Det gikk allikevel mindre enn et døgn før jeg gikk rett på et vennepar fra Oslo som jeg ikke hadde sett på noen år, og de syntes nok at det var litt rart at jeg ikke var interessert i å treffes igjen flere ganger, særlig når jeg jo er her helt alene. Vi spiste lunsj sammen neste dag, da, og det var veldig hyggelig, men allerede den dagen kjente jeg at det ble feil å måtte bryte opp fra en god skriveøkt fordi vi hadde planlagt å møtes. Da skjønte jeg at jeg bare må kutte ut det sosiale.

Min arbeidsplass her på Gran Canaria
Tre uker er egentlig ikke lang tid, for oppgaven er omfattende. Jeg jobber noen timer fra jeg står opp og fram til ca kl 14. Det blir gjerne noen korte pauser ut på terrassen. Rundt kl 15 tar jeg meg en tur ut, enten en spasertur gatelangs eller en tur til stranden. Fra kl 19 er jeg klar ved tastaturet igjen, og deretter blir det skriving hele kvelden bare avbrutt av middag. Det er selvfølgelig greit å være litt fleksibel, men denne rutinen passer fint med dagslys, sol og temperatur.

Det merkes at det var lenge siden jeg hadde jobbet med dette manuset. Jeg har skrevet ganske mye tidligere, men pausen gjør at det meste kjennes ganske fremmed. Det er en god ting at jeg blir mer kritisk til mye av teksten, og hittil har jeg stort sett lest og korrigert. Jeg ser at første delen er for kjedelig, det er lite ytre handling og enkelte avsnitt ville dessuten fungert bedre om karakterene hadde hatt tydeligere motiv. Alt dette er viktig nok, og faktisk sånn som jeg ikke var klar over sist jeg jobbet med manus. Men jeg tror at mye kan rettes ved å stokke litt om på de avsnittene jeg allerede har. Strukturelle endringer som krever et klart hode, men ikke nødvendigvis så mye omskrivning.

Jeg hadde egentlig tenkt å bruke mest tid på å skrive ferdig de delene hvor det mangler tekst, og de finnes det ganske mange av. Dessuten er det mye av den vitenskaplige tematikken som ennå ikke er implementert i manus. Altså er det rimelig mye som gjenstår! Manuset skal sendes til første forlag innen utgangen av februar uansett om jeg er fornøyd eller ikke...

Fin søndag! Til uken skal du få hilse på en søt venninne som besøker meg daglig :)

26. januar 2017

Starten på slutten

Eller rettere sagt, nå begynner innspurten på "vitenskapsromanen"! Jeg befinner meg i Spania på tre ukers skrivereise. Jeg bor på ett av de fem stedene hvor jeg bodde på en tilsvarende reise for ett år siden. Den gangen begynte jeg å skrive seriøst på dette store manuset, og siden det har gått svært trått de siste månedene, fant jeg ut at jeg ville ta en ny reise hvor det meste av tiden brukes på å gjøre manus klart for første forlagskontakt. Det er jo på høy tid å gå videre med nye prosjekter, men først må altså dette sjøsettes. Jeg misliker å ha noe halvgjort, spesielt når det er snakk om et så stort prosjekt. Meningen var tross alt å sende dette manuset fra meg i september i fjor, men det rakk jeg ikke fordi jeg brukte for mye tid på helt andre oppgaver...

Palmesus eller byggesjau? Her blir det nok begge deler!
Jeg får komme tilbake til hvordan det går med skrivingen i senere innlegg. I dag nøyer jeg meg med å fortelle at jeg er vel installert og ved godt mot. Og det til tross for at omstendighetene ikke akkurat har vist seg fra sin aller beste side.

Flyreisen ble ganske krøkkete, da vi måtte mellomlande i Frankrike pga sykdomstilfelle ombord. Det var helt sikkert riktig og viktig, og jeg håper inderlig at det går bra med pasienten, men ankomsten min ble nesten tre timer forsinket. Dermed kunne jeg ikke reise videre fra flyplassen sånn som planlagt, men måtte ta taxi alene og fikk dermed en ekstrakostnad jeg egentlig ikke har råd til. Men ok, jeg kom da fram til slutt og pengebekymringene skal jeg ikke ha her og nå, de får jeg god anledning til å kose meg med etter reisen.

Vel, da jeg ankom slo det meg at jeg hadde glemt å pakke ledningen som er nødvendig for å lade laptop-en! Jeg funderte egentlig på om den var med allerede i flyet, men kunne jo ikke gjort noe med det der og da uansett. Med åpen koffert fant jeg den heller ikke, og jeg fikk jo bange anelser for hele skrivingen. Men - så dukket ledningen opp allikevel, og alt er ok. Puh.

Deretter greide jeg ikke å logge inn på nettet. Forrige gang jeg bodde her var det svært god wi-fi, og selv om jeg jo ikke trenger internettet for å skrive, hadde jeg jo tenkt å sjekke litt bank og blogg og alt det der innimellom. I dag er jeg imidlertid online, så jeg regner med at det vil gå rimelig greit for hele oppholdet.

I dag morges litt over klokken sju ble jeg vekket av roping og hamring. Jeg hadde sovet nokså urolig uansett, selv om sengen er fantastisk god og jeg bare fikk et par timers søvn natten før avreise. Det var ikke så lett å sovne igjen med alle de maskinlydene like utenfor. Da jeg stod opp fant jeg fort ut at det foregår byggearbeider på to av nabotomtene. Sukk. Hele dagen har det vært anleggsmaskiner og roping. Dette stedet valgte jeg bl.a. fordi det var så stille her. Jeg venner meg vel til det, dessuten tar de vel kvelden før eller siden, og jeg kommer nok til å skrive mest etter at det blir mørkt rundt klokken 19.

Det er også litt kjøligere enn jeg hadde håpet på, men uansett som en fin norsk sommer.

Forøvrig har jeg allerede presentert meg som forfatter til to personer, hehe - her gjelder det å lage en boble som holder! Jeg pratet endel med en medpassasjer på flyet, og da ble det jo litt om skriving også. Og taxisjåføren så nærmest ut til å bli litt kry av å transportere noe så viktig som en forfatter! Han fortalte masse om sitt første møte med litteratur som ung.

Artig! Jeg er absolutt i siget! :)

20. januar 2017

Litt om å leke forfatter

Enkelte dager funderer jeg litt over hvor jeg befant meg før jeg valgte å si takk og farvel til fast jobb gjennom mange år, for heller å satse på en kreativ tilværelse på lykke og fromme. Jeg hadde jo visse tanker og visjoner den gang jeg ønsket forandring. Det har jeg nok fremdeles, for tilværelsen er vel ikke blitt helt som jeg hadde sett for meg?

Da jeg omsider inntok hjemmekontoret ga selve forandringen meg masse ny energi. Jeg jobbet seriøst som om jeg drev mitt eget lite firma her fra kontoret. Enkelte oppgaver var reelle nok, men jeg må nok vedkjenne meg at jeg noen ganger lekte butikk. Nesten som da vi var små, og lot som om vi hadde en voksen jobb, enten det nå var butikk hvor singelstein fra oppkjørselen fungerte som mynt, eller postkontor med stempling og klistremerker, og improviserte postkasser på de merkeligste steder i huset hvor vi bodde.

Det er jo litt rart å leke seg inn i en ny virkelighet som voksen, men for meg var det helt avgjørende for å komme i gang. Jeg var nødt til å tenke at jo, jeg kan skrive, for nå skal jeg jo jobbe som forfatter! Dette kan jeg, jeg har det i blodet - det er bare å sette i gang!

Jo, det høres rart ut, men det er faktisk en metode som kan funke på mange områder i livet, særlig der hvor manglende selvtillit eller janteloven kommer i veien for framdriften. Jeg husker at da jeg startet å skrive min første ukebladnovelle lot jeg som om jeg visste hva jeg gjorde, selv om jeg jo ikke hadde peiling på hva som krevdes. Jeg satte meg ved tastaturet, lot som om jeg allerede var novelleforfatter, og jammen ble det salg på første forsøk! Jeg tror at ved å pushe meg inn på et spor hvor jeg ikke hadde vært før, og late som om jeg hadde full kontroll, overvant jeg den uroen som lett kan feste seg når man prøver på noe nytt.

Nå kan jeg vel kalle meg novelleforfatter på ordentlig, men jeg hadde jo sett for meg at jeg også skulle bli en romanforfatter. Ikke nødvendigvis i form av å få antatt noe manus eller å ha min egen halvmeter i bokhandelen, men ved å være i forfatterrollen når jeg skriver på større manus, som f.eks. «Vitenskapsromanen». Dette er imidlertid en langt mer omfattende prosess enn det å skrive noveller, ikke minst er det tidkrevende, Med unntak av noen lyse øyeblikk helt i starten for omtrent ett år siden, har jeg nemlig ikke greid å overbevise meg selv om at jeg er forfatter og vet hva jeg gjør. Dermed har jeg også i lange perioder savnet den gode driven, jeg er ikke helt sikker på hvor i prosessen jeg befinner meg akkurat nå, rent identitetsmessig, og jeg har heller ingen klare visjoner for hva som er veien videre. Jo mer tid som passerer, jo svakere blir den opprinnelige ideen. Eierskapet til historien min blir vagere, faktisk har jeg noen ganger spurt meg selv om jeg egentlig har så stort behov for å fortelle denne historien, hvorfor vil jeg skrive akkurat denne romanen? Akkurat dette plager meg litt, for jeg lengter virkelig etter å komme i mål med det første manuset mitt.

Jeg misliker å trekke med meg prosjekter som ikke blir fullført. En pause er greit nok, men da med planer for en fortsettelse. Så nå skal jeg presse meg selv til å avslutte førsteversjonen av dette manuset. Det må sjøsettes for at jeg skal frigi energi til nye, store skriveprosjekter. Jeg har mistet litt av den opprinnelige troen på manuset, det gjør at innspurten føles litt kjip, men samtidig reduserer det forventningene mine til responsen, når jeg sender teksten til det første forlaget innen utgangen av februar.

Men jeg må altså psyke meg opp litt og leke at jeg allerede er forfatter. På den forestående skriveturen skal jeg gjøre som i fjor, jeg skal presentere meg til alle som forfatter. Jeg leker at jeg er veletablert og at livet består i å ha gode skriveøkter i bungalowen der jeg skal bo. Jeg kan kanskje til og med driste meg til å debattere noe av bakteppet for romanen med naboene, selvsagt uten å røpe for mye.

Jeg skal late som om jeg vet hva jeg gjør og har full kontroll. For nettopp det vet jeg jo at vil trigge de gode skriveøktene :)
[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]