28. august 2016

Og sånn går det med «vitenskapsromanen»

Det er søndag, men jeg har vanlig jobbedag her på hjemmekontoret. Det er ikke fordi jeg ikke greier å la være, men det er så mye som bør gjøres at det er like greit å jobbe helg. Som tidligere nevnt i forbindelse med 12-månedersmålet, er planen å sende avgårde «vitenskapsromanen» alerede i september - og det gjenstår fryktelig mye jobb!

Nå er det jo bare jeg selv som har satt den fristen, ingen der ute sitter og venter på manuset mitt. Men jeg har innsett at uten frister så sklir de største prosjektene mine lett ut i ingenting. Tiden stopper jo ikke akkurat opp og venter på meg.

Så hvor langt er jeg egentlig kommet? Hvor mye av jobben med manus gjernstår? Er jeg i mål med research? For å begynne med det siste, så skummet jeg gjennom den fjerde og siste boken forrige uke. Den er på engelsk og derfor litt tyngre å jobbe med, men "heldigvis" viste det seg at innholdet fokuserte minst like mye på historien om et gitt forskermiljø, som selve vitenskapen. Jeg tok derfor litt lett på det, og skummet rimelig fort igjennom. Litt ble notert, så det var ikke helt fånyttes, da. Så nå har jeg jobbet meg gjennom fire fagbøker pluss lest en del på diverse nettsteder, og tenker at i første omgang får dette holde som research. Jeg tror ikke at det vitenskapelige vil være av størst betydning når et forlag skal vurdere teksten, derimot antar jeg at dette kan jobbes mer med senere - hvis jeg noen gang får napp.

Manus vokser litt hver uke, men jeg har ikke skrevet hver eneste dag. Det har til tider vært litt tungt, som om ideene romsterer inni hodet mitt, men at jeg ikke greier å åpne den kranen som vil overføre alt til tastaturet. Noe av teksten er bearbeidet flere ganger allerede, fordi jeg gjerne justerer noe for å komme inn i oppgaven. Dette er nok en litt dum taktikk, for alt må jo bearbeides flere ganger som en helhet, og den helheten er ikke helt på plass ennå. Jeg er dessuten veldig usikker på kvaliteten, holder teksten mål? Det er jo ikke nok at språket flyter greit og at leseren greier å se for seg det jeg skriver om. Vil leseren i det hele tatt ha noen interesse av å lese videre? Det dukker opp utrolig mye tvil når jeg jobber med dette, og det liker jeg selvfølgelig dårlig. Det beste ville vært om jeg hadde like stor tro på prosjektet helt fra start til slutt. Men sånn er det jo ikke når man jobber med noe som tar tid, og den tvilen er sikkert helt nødvendig i prosessen, selv om den er tung å drasse på.

Manuset er todelt, og jeg har vel skrevet ut omtrent 80%. Men jeg tror at første del er blitt altfor lang, at innholdet i andre del bør få mer plass. Kanskje noe av stoffet må flyttes eller omstruktureres. Altfor mye skjer inni hovedkarakterens hode, og noen av refleksjonene bør nok heller omskrives til handling - det er noe som heter «show, don't tell». Med andre ord blir det mye å jobbe med framover, både med struktur og selve teksten. Jeg er litt usikker på om det i det hele tatt vil bli noe bra resultat, men jeg skal uansett fullføre!

Det er mindre enn tre uker til den 15. september, som er den fristen jeg har gitt meg selv. Jeg forstår jo at jeg skal gi meg en ekstra uke om jeg trenger det, så viktig er ikke den datoen. Men hvis jeg ikke får sendt fra meg manus i september, føler jeg nok at jeg har mislykkes. Det trenger ikke å være perfekt. Hvis et forlag bruker et par måneder på å lese, får jeg stoffet litt på avstand og kan heller bearbeide manus videre før jeg prøver på nytt.

Før jeg avslutter - du lurer kanskje på om jeg sulter? Nei, jeg gjør ikke det, selv om jeg gleder meg stort til å handle mat igjen den 1. september :) Da jeg fotograferte Englegrisen, oppdaget jeg at den gamle sparegrisen ruger på en hemmelighet - det finnes faktisk noen penger i den! Jeg har tenkt å åpne den i kveld, kanskje kan jeg handle noen grønnsaker, eller inneholder den bare utrangerte småmynt som er helt uten verdi? En pose med 50-øringer er ikke hva jeg ønsker meg nå! Det blir uansett en spennende seanse!

Ha en fin søndag!

4 kommentarer:

  1. Hei!
    Jeg synes det høres spennende ut med prosjektet ditt! Og jeg forstår godt hva du mener når du sier at du retter litt i manus underveis i prosessen. Jeg gjør det mye selv, men vet jo noen sier at det kanskje er lurest å ta setningsoppbygginger og skrivefeil etterpå. Men jeg liker å få setningene sånn noenlunde ryddig med en gang, og tenker at enhver forfatter må vel få velge den arbeidsformen som kjennes best for den enkelte. Stå på!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Gro Jeanette! Javisst er det spennende :) Faktisk litt mer spennende enn jeg har godt av, for nå har dataskjermen nesten takket for seg, og trenger 3-4 timer for kanskje å greie å slå seg på. Blir ikke mye jobbing av sånn, verken med det ene eller andre. Heldigvis fikk jeg sendt avgårde en novelle til et blad i går, for jeg må jo prøve å tjene litt også.
      Egentlig tenker jeg at det er litt sløsing med tid å redigere altfor mye, men samtidig kommer jeg jo litt nærmere karakterene i gitte situasjoner gjennom å dvele med enkelte avsnitt. Så helt bortkastet er det vel ikke. Kan tenke meg at arbeidsformen er ulik fra forfatter til forfatter ja, men kanskje også fra prosjekt til prosjekt. Det er så mye som spiller inn.

      Slett
  2. For meg er det nyttig å skille mellom to ulike prosesser i skrivingen: Skaperprosessen/Den kreative prosessen og den Kritiske/Bearbeidelsesprosessen. Når jeg skaper må jeg skru av min indre kritiker, bare la det flomme ut uten å begynne å vurdere om det er bra nok etc. Jeg har opplevd flere ganger at den kritiske stemmen kan kvele oppkommet av gode ideer og formuleringer; den er av natur litt negativ og trykker ned, der man heller trenger selvtillit og bare være litt full av seg selv og det man skriver.
    Men i den kritiske prosessen, som gjerne kommer når teksten har fått hvile litt og man har opparbeidet seg avstand til den, da har stunden kommet for å være skikkelig streng med seg selv og man kan lete etter feil og mangler, flikke og pusse, stryke og kutte.
    Alle forfattere jobber ikke likt, men jeg har tro på at det lønner seg å skille disse to prosessene.

    Jeg synes det virker vel knapt med under tre uker på deg for å gjøre manuset ferdig, men det var akkurat sånn jeg gjorde det da jeg begynte å sende rundt mitt første manus også, og jeg tror faktisk at noen forfattere kan få napp selv om teksten ikke er optimalt bearbeidet. Jeg tror det handler aller mest om handling/tema og hvordan storyen er bygd opp. Selv om mange forlag takker nei og begrunner det med for lav litterær kvalitet, så vet jo alle at det språklige kan man gjøre noe med.

    Det blir spennende å følge med videre på hvordan dette går, håper du blogger om fortsettelsen også! Lykke til!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Randi, og takk for gode tanker! Jo, jeg er vel enig med deg i at det kan være greit å la fortellingen flomme litt ukritisk før man starter med justeringene, jeg gjør det vanligvis sånn når jeg skriver novellene. Men med et bokmanus, som er så mye større og mer omfattende, synes jeg faktisk det gjør godt å dvele litt med enkelte avsnitt. I beste fall blir jeg litt bedre kjent med karakterene om jeg bruker tid på litt pirkearbeid, men alt med måte, så klart.
      Er også enig i at tre uker er lite, men ikke glem at mye av manus var skrevet allerede rundt årskiftet, så det meste har faktisk hatt flere "avstandspauser" allerede. Plott og karakterer har blitt tygget ganske bra i flere runder. Så selv om jeg jo ikke rekker å få ferdig et perfekt manus i september, tror jeg at jeg sender det fra meg for en slags første refusjon, hehe. Jeg har ingen forventninger til respons, uansett hvor mange flere runder jeg tar med teksten.

      Slett

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]