30. juni 2016

Det eneste som gjelder

Om drøyt fire uker må jeg ta avgjørelsen, skal jeg fortsette eller avslutte det løpet jeg har fulgt de siste par årene. Det er rart med det, men på en måte blir jeg slengt tilbake til de samme tankeprosessene som jeg befant meg i før jeg bestemte meg for å gjøre den store forandringen for nøyaktig to år siden.

Og akkurat det er nok fornuftig, for det kan være fint å se meg litt tilbake, gruble litt over om jeg egentlig har fått utrettet det jeg ønsket. Har jeg virkelig - med hånden på hjertet - gjort alt jeg kunne for å nå så mange resultater som mulig?

Hm, med den samme hånden på hjertet, må jeg innrømme at jeg trodde jeg skulle produsere mer. Jeg har jo gjort mye forskjellig, og summa summarum har jeg nok vært litt flink her og der, men ikke nødvendigvis innenfor de prosjektene jeg så for meg før jeg hoppet.

Jeg låste janteloven ned i en skuff, og tenkte at jeg kan få til hva som helst hvis jeg bare konsentrerer hardt og jobber godt. Jo, jeg har solgt mange noveller til ukebladene, noe jeg jo ikke kunne ta for gitt. Jeg har fått på beina tre nettbutikker, noe jeg ikke engang hadde planlagt. Og jeg har hatt mange TV- og filmoppdrag som statist, også det kom litt av seg selv og var ikke helt planlagt fra starten. Så altså, jeg har gjort mye, men det meste var ikke med i planen min.

Å skrive en lengre litterær tekst var derimot et av hovedmålene, og det var vel den utfordringen jeg trodde jeg skulle bryne meg mest på. Det var en sånn tekst jeg trodde at jeg skulle få til rimelig lett, nå som jeg ville ha masse tid. Jeg måtte bare stå på litt. For jeg skjønte jo at det måtte jobbes mye og hardt, men med rett fokus skulle jeg få til noe.

Fasit for det store manuset, som etter hvert ble til «vitenskapsromanen», er at jeg har produsert altfor lite! Jeg har til tider forbannet meg selv for at jeg hadde altfor mange ulike jern i ilden. Når det dukket opp et par rolige dager satte jeg gjerne igang med uvesentlige små forefallende oppgaver relatert til alt det andre, som absolutt ikke hastet. Liksom for å ha en unnskyldning for å vente litt til med manus. Det handler nok verken om skrivesperre eller vegring, bare altfor dårlig selvdisiplin.

Den litt utrivelige tanken som forfølger meg nå i innspurten, er at hvis jeg ikke greier å skrive veldig mye i sommer, sånn at jeg på sett og vis kommer i mål, da er det vel heller ikke noen større sannsynlighet for at jeg greier det i fortsettelsen. Altså, om jeg forblir på hjemmekontoret, vil troen på et ferdig manus være svekket.

Det aller mest frustrerende er at jeg vet så inderlig godt at det eneste som gjelder er å produsere. Produsere. Produsere. Holde fokus. Være på ballen. Men så velger jeg altså heller å spille ball på helt andre baner. Noveller. Nettbutikker. Statisterier. Dette er jo også utløp for kreativitet, og det er oppgaver jeg ikke kunne utført like godt om jeg hadde vært i full jobb. Men det plager meg at jeg ikke har benyttet meg fullt ut av muligheten til å teste om jeg har det i meg - det å skrive godt og langt.

Lurer jeg bare meg selv når jeg fortsatt tror på at jeg skal ha en førsteutgave av «vitenskapsromanen» ferdig over sommeren? Er det allikevel ikke så enkelt at hvis jeg bare har fokus og ledig tid, kan jeg greie det meste? I dag er det skrivedag igjen. Greier jeg å ta meg sammen i dag, tro?

6 kommentarer:

  1. Jeg tror jeg skjønner "problemet". Du ville nok gjerne ha skrevet både en og flere lange tekster (roman-manus), prøvd dem mot forlag, latt dem hvile og tatt dem fram igjen, med avstand vurdert kvaliteten etc, FØR du skulle ta avgjørelsen din om hoppe videre eller hoppe tilbake.

    For sent ser du kanskje at du skulle satt av mer tid, mye mer tid, til de store ideene? Det å skrive et helt romanmanus er krevende. Det krever tid, konsentrasjon, og det krever nok at man rydder unna det aller meste annet. Det er krevende å holde i livet engasjementet for ideen, holde på følelsen/stemningen ideen/prosjektet har eller skal ha, persongalleriet, scenen, handlingen. Det er ikke for ingenting at forfattere murer seg inne og lever som asosiale raringer...
    Men det er ikke noe poeng i å angre, tenker jeg. Og kanskje holder det å skrive noveller, utøve statisterier og bestyre nettbutikker? Du får utløp for kreativitet, og du tjener penger? Eller er det for lite? Savner du noe mer før du tenker at du vil fortsette å hoppe?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Randi! Jo, det ideelle ville vært om jeg hadde kommet i dialog med ihvertfall ett forlag FØR jeg må bestemme meg for om jeg går tilbake til gamlejobben. Men det er ganske lenge siden jeg innså at det ikke ville være mulig. Jeg er klar over at manus må jobbes med i flere runder før en første versjon er klar til å bli sendt til noen, og deretter kan det sikkert ta et par måneder før jeg får noen tilbakemelding.
      Jeg er ikke helt tilfreds med "bare" å skrive noveller. Formatet er stort sett greit, men det er så mange ideer som ikke får plass i en så begrenset tekst som en novelle er. Pluss at hvis jeg skriver mer litterære noveller vil det nødvendigvis være med en rød tråd mtp en novellesamling hvor historiene flettes sammen, og da snakker vi uansett om et større manus sammenlagt.
      Jeg tjener nesten nok til at det går rundt, med det jeg produserer i dag, men det kan jo fort endre seg. Det ville vært så fint å utnytte situasjonen til å skrive - jeg trenger altså ikke å tjene penger på å skrive en større tekst. Uansett om man når fram så ligger jo inntekter flere år fram i tid.
      God helg!

      Slett
  2. Mmm, jeg synes du er alt for streng mot deg selv! "Alt det andre" er vel en dyd av nødvendighet for å få økonomien til å gå rundt? Og slik vil det være ifortsettelsen også - om du velger å hoppe. Det er ikke noe slags kunstnerstipend der ute i verden du kan søke på?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Villniss! Takk for trøstende kommentar! Jo, det er nødvendig å gjøre litt av alt det andre, og det er jo der inntekten ligger pt. Problemet mitt er vel hekst at jeg stadig lar de andre oppgavene gå foran skrivingen, selv om jeg er relativt a jour. Jeg prioriterer m.a.o. litt feil. Jeg har sjekket litt rundt kunstnerstipend, men oppfattet det som ganske usannsynlig å få noe, uten at manus tilpasses spesielt. Det ser dessuten ut til å være flere stipender for musikere og billedkunstnere, enn for oss skrivende. Jeg var i kontakt med en organisasjon hvor jeg syntes en av ideene mine passet fint, men fant ut at jeg ikke ville "selge meg" for den lille summen som de kunne bidra med. De ville styre prosjektet litt for mye, men ikke stå for utgivelsen. Nå er det slett ikke sikkert at jeg ville fått noe tilslag uansett, det er sikkert mange som søker.
      Nei, her er det nok bare å brette opp både armer, bein og ermer, og fokusere!
      God helg!

      Slett
  3. Hei!
    Jeg skjønner at dette er frustrerende. Du har hatt mange jern i ilden, kanskje for mange på en gang, men samtidig trenger man litt erfaring fra flere ting for å vite hva man skal satse på, og få litt variasjon. Hvis du trenger mer ro, kan det jo hende at en av de andre aktivitetene kan settes litt på vent imens du satser fullt på skrivingen? Det betyr jo ikke at du ikke kan ta det opp igjen på et senere tidspunkt når du har kommet lenger i skriveprosessen? Ingenting er uansett bortkastet, du har helt sikkert fått mange interessante erfaringer fra alle de satsningsområdene du har valgt. Kanskje tiden nå har kommet til å satse enda mer på selve skrivingen og velge bort noe annet en tid? Statisterfaringene dine og de andre tingene kan du jo fint benytte i videre skriving, ettersom du har erfaringer fra den kanten å øse av? Dette går veien, din vei!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Gro Jeanette! Takk for oppmuntrende innspill! Jo, det er klart for meg at jeg har spredd innsatsen på litt vel mange ulike felt. Egentlig har jeg skapt min egen fulltidsjobb, uten å gjøre plass til å skrive et større manus, og dermed er jeg vel på sett og vis omtrent der jeg var da jeg var i gamlejobben. Forskjellen var kanskje at da var arbeidsdagen mer rutinepreget sånn at jeg ennå ivret litt for å være kreativ på fritiden, men nå får jeg utløp for kreativitet også på dagtid.
      Det er vel kankje et luksusproblem, for jeg ser jo at jeg har vært heldig som har klart meg så pass greit, ikke minst økonomisk. Jeg har nesten ikke brukt av sparepenger disse to årene, og det hadde jeg egentlig ikke forventet da jeg hoppet i det.
      Jeg tror at jeg nok bare må ta en "sjefsavgjørelse" og sette av mer tid til å jobbe med det store manuset, og siden jeg jo er egen sjef - enn så lenge, burde jo ikke det være så vanskelig. Hm.
      Nyt helgen!

      Slett

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]