Om å bygge en karakter

Nå er jeg omsider i mål med research til den såkalte «vitenskapsromanen». Det vil si, jeg har lest de tre bøkene jeg lånte på biblioteket og gjort mange notater. Det må nødvendigvis bli mer research senere - nå har jeg fokusert på et større forskningsfelt enn hva jeg egentlig skal bruke stoff fra, og jeg synes at jeg har fått et godt bakteppe for fortellingen min.

Noe av det morsomste var å oppdage vitenskapelige fakta og koblinger som jeg ikke visste om, men som faktisk passer supert inn i opplegget mitt. Jeg har dermed også fått mange nye ideer til historien. Nå i mai er det om å gjøre å skrive mest mulig, og så får vi se om jeg husker alle de flotte ideene. Selv om jeg har notert er det ikke sikkert at jeg husker hva jeg egentlig tenkte da jeg noterte.

Nå lurer du kanskje på hvordan dette har noen sammenheng med det å bygge en karakter? Jo, i «vitenskapsromanen» finnes det selvsagt noen karakterer med forskerbakgrunn, og jeg vil ikke nøye meg med at vedkommende skal være kanal for vitenskapsfakta. Nei, jeg vil gjerne vite hver karakters karrieremessige ståsted og bakgrunn, hva vedkommende forsker på, hva visjonene faktisk er. Karakterene er fiktive og bakgrunnen deres kan ha begrenset betydning for selve handlingen, men å kjenne bakgrunnen deres gjør karakterene mer troverdige - ihvertfall for meg.

Sånn jobber jeg fram de fleste karakterene i en historie. Til og med når jeg skriver korte ukebladnoveller kan jeg på forhånd ha tegnet opp et helt livsløp og familietre for hovedpersonen - selv om disse opplysningene ikke nevnes i fotellingen. Dette synes jeg er særlig nyttig når to eller flere karakterer skal samhandle - om de nå krangler eller samarbeider. De må ha unike mål, visjoner og motiver sånn at jeg føler at jeg kjenner dem godt. De må reagere troverdig ut i fra sitt eget ståsted og egne erfaringer. Ofte har jeg et detaljert system som forteller meg ganske mye om hvilke personlighetstrekk som dominerer hos den enkelte, og da tenker jeg ikke så enkelt som «god eller ond».

Jeg har tidligere skrevet litt om det å navngi karakterene. I «vitenskapsromanen» syntes jeg navnet på en av hovedkarakterene skurret litt, og plutselig en dag i Las Palmas i vinter, så jeg butikkskiltet på bildet, og forstod at den karakteren istedet skal hete Sebastian.

Både navn, bakgrunn, personlighet og utseende kan noen ganger komme fra observasjoner. Jeg hører bruddstykker av en samtale, ser et interessant trekk jeg liker hos folk jeg passerer på gaten, eller som jeg ser på bussen. Eller som her, et butikkskilt. Man vet aldri hvor inspirasjon kan dukke opp, det gjelder å være observant!

Da er det fram med saksen ;)