27. desember 2016

Ny skrivereise!

Du som har fulgt meg en stund husker nok at jeg dro på skrivereise sist vinter. Litt usikker på hvordan jeg ville takle et langvarig utenlandsopphold helt alene, utfordret jeg meg selv på å tilbringe fem uker på sydlige breddegrader, nærmere bestemt Gran Canaria. Hele hjemmekontoret ble med og jeg hadde ikke så mange andre planer der enn å jobbe. Det ble en fantastisk erfaring! Arbeidsdagen ble naturligvis annerledes enn her hjemme, men alt fungerte veldig fint. Det var forresten der jeg begynte å skrive seriøst på "Vitenskapsromanen".

Når noe blir vellykket kan det godt gjentas, ikke sant?

Nå i desember har jeg derfor lagt planene for en ny skrivetur til samme sted! Opplegget blir omtrent som sist, bortsett fra at denne gangen nøyer jeg meg med tre uker, og tar derfor sjansen på å bo på samme sted hele tiden uten å flytte omkring på øya. På denne turen har jeg tenkt å gå i gang med mitt neste, store skriveprosjekt. Nå vet jeg litt mer om hva jeg går til, og regner med å komme kjappere i gang med de produktive skriveøktene.

Avreisedatoen blir dermed en naturlig frist for at jeg sender fra meg "Vitenskapsromanen", det skjer altså i januar. Forlaget bruker nok noen uker på å gi tilbakemelding, så jeg kan uansett ikke følge opp før jeg er tilbake i Oslo. Jeg kommer selvfølgelig til å jobbe mye mer med "Vitenskapsromanen" senere, selv om 2017 altså blir viet et nytt hovedmanus.

Med mindre det skjer mye uforutsett vil jeg prøve å få til en tilsvarende skrivetur hver vinter framover. Det blir både en grei investering i nye impulser og litt miljøendring, men kjennes også som en slags premiering selv om jeg jo jobber de fleste dagene. Tanken er å la hver skrivetur være selve startskuddet for et nytt, årlig skriveprosjekt. På den måten presser jeg også meg selv litt på å starte nye prosjekter, men også på å lande og avslutte - for akkurat det er faktisk like viktig som det er å sette igang :)

Høres ut som en god plan, eller? ;)

23. desember 2016

En stille uke i feriehuset

Jo, det er mørke dager og kaldt vær. Men det er jul, og da kan det faktisk være skikkelig trivelig i et feriehus. Jeg stopper her i en drøy uke. Det blir selvfølgelig en del sosiale begivenheter både her og hos andre, men jeg håper også på noen rolige timer hvor jeg kan nyte hjemmebakte småkaker i vedfyrt stue. Og selvsagt med laptop-en på bordet.

I feriehuset bakes kneppkaker
Hjemmekontoret er som vanlig med, men jeg tar en pause fra de mer trivielle rutinene. Istedet skal jeg skrive en ny novelle, og flikke på en annen. Jeg rakk det ikke før jeg reiste fra Oslo, men vet du hva - det går helt fint om jeg ikke selger flere tekster før vi er på den andre siden av årsskiftet. Jeg er forlengst a jour med årets økonomi og alt av juleforberedelser. Julegaver og mat er på plass, jeg rakk såvidt å sende avgårde alle julekortene før avreise. Returbilletten ble kjøpt i september. Nå trenger jeg knapt penger før i midten av januar, og akkurat det gir meg den roen som jeg mistet i høst.

Så snart de to novellene er sendt avsted, forhåpentligvis før nyttår, skal all skrivetid brukes på "Vitenskapsromanen". Denne ble lagt til side i høst fordi jeg ble nødt til å fokusere på aktiviteter som kunne gi inntekter. Dermed ligger jeg langt på etterskudd med ddet største prosjektet, men kjenner at jeg igjen ivrer etter å komme i mål. Jeg opplever ennå at karakterene snakker til meg når jeg f.eks. går en tur. Det kan dukke opp hele tekstpassasjer. Underbevisstheten minner meg om ideer jeg klekket ut i sommer, men ennå ikke har skrevet ut. Det er en vesentlig grunn til at den nye fristen er satt til slutten av januar, det får du vite mer om i neste blogginnlegg :)

Akkurat nå ønsker jeg deg en gledelig jul!

14. desember 2016

Novelle i både Hjemmet og Familien denne uken

(Dette blogginnlegget er oppdatert 17.12.) I noen perioder kjennes det litt som om jeg bare seiler på en bølge av tidligere innsats. Det er nemlig altfor mange uker siden jeg skrev noveller, men likefullt har jeg i det siste hatt noveller på trykk ukentlig. Jo, det høres flott ut, og jeg får vel nyansere med at det dreier seg om fire noveller publisert over tre uker på rad - og i tre ulike ukeblader.

«Selvutvikling» kunne leses i Vi menn i uke 48, i forrige uke (49) trykket Hjemmet novellen «Syv slag», og denne uken (uke 50) kommer jammen både «Skjulested på vandring» i Hjemmet og «Svibel til mormor» i Familien. Og ikke nok med det, men jeg mistenker at det kan komme enda en novelle på trykk i løpet av desember. Men deretter blir det en dessto lengre pause.

«Skjulested på vandring» er en lett humoristisk krim, hvor to småkriminelle kompiser jager etter et ransutbytte som stadig forflyttes. Hvordan det kan ha seg, finner du ut om du leser Hjemmet. Jeg har tidligere fått publisert et par krimnoveller som jeg selv oppfattet som rimelig mørke. Denne er imidlertid nesten litt tøysete, en vri jeg godt kan tenke meg å forsøke igjen.

«Svibel til mormor» er akkurat så julete som tittelen antyder - en litt søt hverdagsfortelling uten den helt store dramatikken. Dette er en av de novellene jeg skrev i sommer, da jeg var opptatt av alt annet enn jul. Jeg satser på å ha klar noen noveller til neste jul også, men vil prøve meg på en litt ny vri. Hva om jeg skriver fortellingene allerede nå, mens det jo er jul på alle kanter og både stemninger og ideer burde være litt lettere tilgjengelig? Selv om jeg skriver tekstene i desember kan jeg jo drøye litt med å sende dem til et blad.

Novellene mine som trykkes i disse dager ble sendt til bladene allerede i juni. Hvis du skal skrive sesongrelatert, er det nemlig smart å være tidlig ute. Du må regne med i alle fall 6 måneder. Jo mer spesifikk fortellingen din er i forhold til merkedager og høytider, jo tidligere bør du få den avgårde. En litt generell vinternovelle med hint av julestemning kan trykkes over lengre tid, f.eks. hele desember, men så snart du fokuserer på elementer som tilhører selve høytiden, f.eks. julematen eller hvis handlingen din er lagt til en av høytidsdagene, er vinduet for trykking mye mindre. Bladene trenger færre noveller om julaften enn om desember. Det samme gjelder andre høytider eller merkedager, hvor vinduet er kun en eller to uker. For hvem vil lese om nyttårsaften i slutten av januar? Eller om nasjonaldagen i juni? Det blir bare feil.

Ønsker deg en fortsatt hyggelig adventstid! Jeg har noe spennende å fortelle, men det må vente til neste oppdatering.

10. desember 2016

Just do it! Eller kanskje ikke?

Jeg har ikke fortalt så mye om hvordan det å hoppe har påvirket meg som person. På ett område ser jeg nemlig en viktig forandring. Jeg har alltid likt mottoet «Just do it!», men da jeg hadde trygg inntekt ble det sjelden behov for å utforde meg selv. Noen få utfordringer dukket riktignok opp i jobbsammenheng, men ikke ofte nok til å forme meg som person eller måten jeg tenkte på.

Da permisjonen var godt i gang skjedde det imidlertid noe artig. Et av målene var jo nettopp å prøve mye nytt, og vissheten om at jeg ikke kunne lykkes i to år uten at jeg fikk inn et minimum av inntekter, gjorde at jeg ikke hadde noe valg. Jeg var bare nødt til å hoppe ut i en hel del utfordringer. En ting er å sette i gang med noe som jeg ikke hadde jobbet seriøst med tidligere, men i tillegg lærte jeg raskt å tenke at «Så klart jeg kan få til dette!». Det tok ikke lang tid før jeg nærmest savnet evnen til å holde igjen.

Å skrive noveller er ingen tryllekunst, men det kan være krevende å komme i gang, presse seg til å skape en god idé, og ikke minst å formidle plottet gjennom tekst som flyter brukbart. Særlig når du må jobbe deg gjennom alle fasene på tilmålt tid. Jeg husker hvordan jeg lot jeg som om jeg visste hva jeg gjorde allerede før jeg hadde forsøkt. Det var vel ikke direkte feil, siden jeg jo etter hvert har hatt ganske mange tekster på trykk, men hvis jeg istedet hadde tvilt på min egen evne til å lykkes, ja så kan det tenkes at jeg ennå hadde jobbet med å få til det aller første salget.

Da jeg bestemte meg for å ta noen statistoppdrag gjorde jeg et tilsvarende valg helt fra starten. Jeg ville takke ja til alle oppdrag, uansett om jeg trodde det ville bli artig, spennende, dørgende kjedelig, eller at det der lå ikke helt for meg. Hver gang tenkte jeg at «jo, dette fikser jeg lett!». Etter hvert har jeg skjønt at jeg jo greier oppgavene rimelig bra når jeg bare gjør en helhjertet innsats. Men er det nå alltid så lurt å tenke «Just do it!»? Noen ganger bør jeg vel takke nei?

Nylig tok jeg meg nok litt vann over hodet da jeg fikk tilbud om et oppdrag ved et treningssenter. Som ung hatet jeg gym, selv om jeg var mye i fysisk aktivitet i frisk luft og bl.a. drev litt med friidrett. Som voksen har jeg aldri satt mine bein på et treningssenter, så oppdraget ble en utfordring på flere måter. Jeg gjorde det klart at jeg slett ikke er i god form, men fikk beskjed om at statistene skulle trene litt i bakgrunnen. Jeg konkluderte med at noen rolige timer på en tredemølle skulle jeg vel alltids greie. Da jeg møtte opp viste det seg imidlertid at de andre statistene var 10-20 år yngre veltrente muskelbunter av begge kjønn, som trente flere ganger hver uke. Jeg, som hadde tilbragt omtrent tretti år stillesittende på en kontorstol fikk bange anelser - og ganske riktig, vi skulle alle trene styrke med kamera tett på! Au da! Det var for sent å trekke seg, istedet fortalte jeg meg selv at joda, dette får jeg nok til... Vel, vi trente styrke i ca 4 timer, et opplegg som normalt kjøres på 40 minutter. Noen pauser ble det jo mellom opptakene, men når jeg først var tappet for krefter var jo ikke kroppen klar igjen allerede etter ti minutter. Jeg trodde jeg skulle segne om underveis, men jeg stod løpet ut!
Og deretter tok det tre dager før jeg greide å rette ut armene igjen...

Jeg lærte en del av dette oppdraget også! For det første at jeg kan bli flinkere til å ta hensyn til mentale og fysiske begrensninger - jeg trenger ikke å være med på absolutt alt. Men så skjønte jeg også at når en situasjon blir ukomfortabel og krevende, er det mye bedre å flagge det enn å late som om alt går helt fint. Midt i kampens hete kostet det meg litt å innrømme overfor instuktørene at jeg var i ferd med å krepere, men takket være den innrømmelsen ble det faktisk lettere for meg å fortsette. Nå tenker du kanskje at det må ha vært en glipp at jeg i det hele tatt fikk det oppdraget, og jeg tenkte nok den tanken selv også, men oppgaven var faktisk å representere «folk flest», bare på en litt mer aktiv og fysisk krevende måte enn jeg hadde sett for meg.

Hørtes det ut som et mareritt? Det snodige er at med min nye måte å tenke positivt på, er selv dette oppdraget artig å tenke tilbake på. Men jeg takker nok nei til lignende oppdrag - tror jeg.

3. desember 2016

Krimnovelle i Vi Menn uke 48

Jeg følger ikke lenger så godt med på når fortellingene mine trykkes, så når jeg først vet at en novelle er tilgjengelig for lesere, føler jeg meg litt forpliktet til å nevne det her. Det skjer ikke så ofte, for jeg masseproduserer ikke akkurat tekstene. I høst kan jeg ha gått glipp av en eller to, og ellers blir det nok flere som kommer på trykk nå i desember, muligens i Hjemmet.

Denne uken kan i alle fall krimnovellen «Selvutvikling» leses i Vi Menn. Det er ganske lenge siden den ble skrevet. Jeg husker at jeg var rimelig fornøyd med alt bortsett fra tittelen. Men, nå som bladet jo har beholdt den, var den sikkert helt grei. Det handler om en sjalu ektemann, og siden krim sjelden har en lykkelig utgang for alle involverte røper jeg vel lite når jeg nevner at det hele ender ganske tragisk.

Det er ganske spennende - og litt skummelt, å skrive noveller hvor det mest forferdelige kan og vil skje. Det må jo i de fleste tilfeller bli ren fiksjon, for som oftest må jeg beskrive handlinger som er langt utenfor mine egne erfaringer eller adferd. Jo, det er en slags spenning i det også for meg. Men det kjennes altså samtidig litt skremmende å skulle skildre tragiske vendinger i andres liv. Hvor langt er jeg villig til å gå? Hvor henter jeg de fatale ideene fra - finnes alt dette vonde i meg? Et behov for å være litt brutal? Jo, det er bare ord, men uansett gjennomfører jeg jo det ene drapet etter det andre uten særlig store betenkeligheter. Hvor fæle ting vil bladet akseptere, og hvor går grensen hos den gjengse leseren? Å skrive krim vil nok alltid være litt mystisk for meg.

Jeg geier nok aldri å bestemme meg for om jeg liker best å skrive krim eller relasjon, begge gir meg noe, så da blir det nok litt av begge sjangrene også i fortsettelsen.

25. november 2016

Gnisten er tilbake

Jeg lurer litt på hvor november tok veien? Det er noen dager igjen, men hvorfor måtte den måneden hvor jeg skulle utrette så ufattelig mye passere så ufattelig fort? Eller er det bare jeg som har senket skuldrene litt fordi jeg sannsynligvis har lagt bak meg en litt tøff periode sånn økonomisk? Nå som jeg ser at jeg greier meg helt ok de neste månedene er det liksom ikke like viktig å produsere? Uansett, noe har jeg da fått utrettet og dessuten har jeg fått tilbake noe av den gløden som var nokså fraværende tidligere i høst.

Planen er å skrive to nye noveller innen 11. desember, og siden den ene fakisk er nesten klar, burde jo det bli en overkommelig oppgave. Jeg synes det er lettere å selge relasjonsnoveller enn krimnoveller. Det skyldes kanskje at det hver uke trykkes langt flere av førstnevnte, eller at måten jeg skriver på passer best til det formatet. Jeg skriver sjelden om rosenrøde romanser, det blir nok heller varianter over temaet havarert ekteskap eller mer hverdagslige utfordringer som trenger en løsning i form av aksept eller forandring.

Nettbutikkene har tatt mye tid i november. Det skyldes at jeg nok en gang kom altfor sent i gang med å produsere julevarer. Nå har jeg satt strek, har uansett ikke tenkt å fylle butikkene med nisser og glitter - satser heller på designer som kan selge året rundt. November ligger som ventet an til å bli nok en rekordmåned når det gjelder inntekt (riktignok ikke noe å bli rik av), men fra slutten av desember er jeg forberedt på at det kommer en langvarig omsetningstørke.

Jeg har forresten påtatt meg en liten ekstern jobb, som utgjør bare snaue 4 timer pr uke. Oppgaven er i utgangspunktet enkel og datateknisk, og omfatter også litt bearbeiding av tekst. Den store fordelen er at jeg kan jobbe akkurat når jeg selv vil, midt på natten eller i helgen f.eks. - det trenger ikke å gå på bekostning av mine egne prosjekter hvis jeg bare organiserer meg bra.

Hva mer skal jeg fortelle i dag, tro? Jo, jeg har sendt fra meg tilbudet om den serien jeg nevnte i forrige innlegg. Jeg endret strategi, istedet for å sende prøvekapitler beskrev jeg bare konseptet i detalj, og sender heller eksempler på tekst og bilder hvis de ønsker å se nærmere på det. Jeg regner med at ukebladene normalt ikke vurderer ideer uten at det følger med en prøve, men vi får nå se hva svaret blir. Jeg kom fram til at jeg ikke ønsker å bruke tid på artikkelserien hvis ideen i utgangspunktet ikke er interessant. Det er alltid litt rart å selge noe som ikke er klart, men som tidligere nevnt har jeg mye kunnskap om det serien omhandler, så denne gangen er jeg rimelig sikker på at jeg kan følge opp ganske greit.

Ingen statistoppdrag denne uken, og det er faktisk litt uvanlig. Istedet har jeg hat tid og overskudd til både vennebesøk og kino, og i kveld blir det fredagspils med en kamerat. I neste uke er jeg booket for en reklamefilm igjen, så det ser uansett ut til at jeg når målet mitt om fire oppdrag pr måned.

God helg!

20. november 2016

Nå prøver jeg meg på noe nytt igjen!

Denne helgen skulle jeg avslutte et skriveprosjekt, men blir helgen noen gang sånn som man hadde tenkt seg? Det er helt greit, søndagen har ennå noen timer igjen og det er heller ikke store jobben jeg skal gjøre. Dessuten er det ingen andre enn jeg selv som har satt fristen, og den viktige eposten sendes uansett ikke avgårde før i løpet av mandagen...

Nå lurer du vel på hva jeg holder på med, for «Vitenskapsromanen» er det vel ikke? Nei, det er nok ikke den, men et vesentlig mindre og enklere prosjekt. Det vil si, selve prosjektet krever en hel del jobbing med både struktur, tekst og bilder, men akkurat nå handler det mest om å selge inn en idé og legge ved nok stoff til at redaktøren kan vurdere om det er interessant at jeg jobber videre med konseptet.

Det handler om en artikkelserie som jeg har nevnt ved et par anledninger tidligere i år. Jeg vil ikke gå inn på tema og detaljer, men har altså fått en idé til en serie i 8 deler som jeg tror passer godt for et ukeblad, Jeg ser for meg en artikkel hver fjerde uke, men frekvensen kan diskuteres og form og mengde kan relativt enkelt tilpasses. Hvor stort oppslag det kan bli avhenger litt av hvordan bildene trykkes. Alt dette gjør det litt vrient å vurdere tekstmengde.

Nettopp derfor, før jeg låser strukturen vil jeg lodde interessen hos ukebladene. Selv om jeg har solgt en god del noveller tidligere, blir dette mer feature enn fiction, og dermed er det en helt ny person som skal overbevises. Jeg må med andre ord selge inn både ideen og meg selv - bladet går neppe med på et opplegg uten at de først kjenner seg trygge på at jeg kan stille med nødvendig mengde tekst og bilder, og ikke minst at jeg er til å stole på m.t.p. å levere stoff i tide. Da er det sikkert ingen ulempe å bruke fiction-ansvarlig som referanse.

Det finnes imidlertid enda et hinder. Selv om de skulle finne på å like ideen min, kan det allerede være for sent for 2017. Jeg aner ikke om de store linjene er lagt, og om temaet mitt er dekket opp av annet stoff. Jeg vil derfor skynde meg litt. Hvis ett blad takker nei, seiler jeg raskt videre til neste.

Du som har fulgt meg en stund vet at jeg ikke har solgt feature tidligere, så her presser jeg meg til å prøve noe nytt. Selv om dette skulle lykkes, har jeg ikke tenkt å produsere mye stoff av denne typen. Det er mest for å utfordre meg selv, pluss at serien jo handler om stoff jeg har lyst til å dele med andre. Akkurat denne serien tar for seg to temaer som jeg har interesse av og en hel del kunnskap om. Dessuten blir vinklingen personlig, en kombinasjon jeg håper vil falle i smak hos de som bestemmer.

Det siste finner jeg forhåpentlig ut av om ikke altfor lenge...

18. november 2016

Måtte bare dele litt mer fra skråplanet

Jeg hadde tenkt å vente litt fordi jeg var usikker på hvor mye det er lurt å dele, men så fant jeg ut at jeg like godt kan gjøre meg ferdig med mine opplevelser på skråplanet nå, og heller skrive om et annet tema allerede til helgen - da blir det nemlig innspurt på et skriveprosjekt... ;)

Men altså, i dag har begge de to produksjonene jeg nevnte i forrige innlegg blitt omtalt i media eller selv publisert noe. Så da tenker jeg at jeg ikke røper for mye om jeg forteller hva jeg egentlig var med på denne uken.

Først litt mer om såpeserien, som jeg allerede har sagt en del om. På Hotel Cæsars facebook kan du nemlig lese litt om promo'en som jeg var med på. Jeg dukker altså opp på TV2 i hele desember, og beklager på forhånd hvis det blir for mye, hehe. Det blir sannsynligvis sendt ulike versjoner med varierende lengde, og jeg er nok ikke med i alle. Dagens bilde er skjermdump fra nevnte facebook-side. Gjett hvem det er den godeste Gjertrud, spilt av flotte Kari Simonsen, stirrer på her? Kan det kanskje være Hr. Kreatur? ;)

Nå kan jeg også røpe litt mer om den engelskspråklige filmen jeg var med på i går. Først var jeg usikker på om media visste at de få dagene med filming i Norge er i gang, eller om produksjonen helst ville holde alt litt hemmelig, men siden dagbladet.no i dag har en sak fra dagens filming på Tøyen, kan jeg si at det er denne filmen jeg er med i. Er det mulig å komme lenger unna Hotel Cæsar enn denne historien fra black metal-miljøet på nittitallet? ;) Dagbladet omtaler filmen som en Hollywood-produksjon, uten at jeg er helt sikker på hva de legger i det, men det er i hvertfall topp folk som er involvert. Jeg var altså ikke med på Tøyen i dag, men et helt annet sted i går... Regner med å være nokså synlig, men man vet jo aldri hvordan klippingen blir - noen ganger droppes hele scener når alt til slutt skal sys sammen. Uansett, artig å være med på, og jammen fikk jeg en kort prat med en av de amerikanske stjernene, også. Han virket ganske avslappet, men så kunne han jo ikke vite at han pratet med selveste Hr. Kreatur ;)

Så er det helg igjen, og akkurat som for en uke siden er avtaleboken nok en gang tom. Det passer egentlig godt å kunne fokusere på skrivingen i neste uke, men kommer det en statistforespørsel så takker jeg vel neppe nei...

16. november 2016

En spennende uke foran kamera

Jo, jeg tar fortsatt statistoppdrag, og det gir ennå gode opplevelser og ikke minst utfordringer. Jeg liker normalt å ha en viss oversikt over uken min, men akkurat på statistfronten er det faktisk litt befriende at nye oppdrag kan dukke opp nesten når som helst. Og som oftest stiller jeg på kort varsel - det er jo et av de privilegiene jeg kan unne meg når jeg styrer tiden selv. Dette kunne jeg nemlig ikke gjort om jeg var i fast jobb.

Sist helg var statistboken tom - ingen planlagte oppdrag for denne uken, selv om jeg jo hadde kontaktet flere produksjoner vedrørende statistoppdrag. Hver uke svarer jeg nemlig på noen annonser, mest for å skape muligheter. Noe artig kan jo komme ut av det! Men da mandagskvelden kom var jeg plutselig blitt booket for to svært ulike oppdrag med gjennomføring denne uken. I begge tilfellene var det produksjonen som kontaktet meg, og ikke omvendt. Et oppdrag ble morsomt men svært vemodig, mens det andre blir nesten som en liten rolle i en engelskspråklig produksjon! Hu hei, hvor det går! Og, hjelp - hva er det jeg har kastet meg ut i nå?

I dag var jeg innom Hotel Cæsar for åttende gang. Er det ikke fanastisk, åtte ganger bare siden mars! Jeg har bare godord å si om stab og produksjon der - hver gang de kontakter meg takker jeg ja, så sant jeg har anledning, for det er så hyggelig å være der! Jeg har hatt mine doser med bakgrunnstrasking i hotellets lobby, inn og ut av heisen, og opp og ned den flotte trappen. Men jeg har også vært så heldig å få spille f.eks lik og bygningsingeniør (to ulike opptak, da...) og i dag fikk jeg jammen være med på en reklamesnutt også. Artig å bli kjeftet på, igjen og igjen, av en av stjernene i serien! Jeg vet nødvendigvis litt om hva som skjer framover, men som alle involverte har jeg taushetsplikt.

Dagens vemod skyldes rett og slett at sesongen som skal vises på TV2 Sumo i 2017 nå er ferdig innspilt, og at det ikke blir flere oppdrag for meg på hotellet på lenge. Jeg innstiller meg likegodt på at opptredenen min der er fullført, og at jeg aldri vender tilbake. Det gjør meg trist fordi jeg vet at jeg kommer til å savne alt sammen. Noe kan jeg røpe for deg: Jeg rakk ikke å bli skrevet inn i serien som en bi-karakter, f.eks. som avdøde Astrid Anker-Hansens ukjente sønn eller noe i den dur. Men det ville muligens vært å forvente litt vel mye...

Jeg nevnte at jeg senere i uken har et spennende oppdrag i en engelskspråklig produksjon. De kontaktet meg, så da måtte jeg jo bare takke ja. Det ser faktisk ut til å bli en definert karakter, men uten replikker, som er med i flere scener i filmen. Alt er hysj-hysj, og jeg vet ikke stort mer enn dette selv. Først skal jeg på kostymeprøve, og selv det er jo litt ekstra pirrende når jeg ikke vet helt hva jeg har begitt meg ut på.

Før du lurer - nei, jeg tjener ikke store penger på noe av dette, men det blir noen kjærkomne drypp. Først og fremst er det artig og utfordrende. Det kjennes også tilfredsstillende at jeg har hatt en slags utvikling, og allerede nå blir betrodd mer krevende oppgaver enn i mars. Jeg har en lang og variert CV å vise til, og selv om jeg ikke er like fornøyd med alle jobbene jeg har gjort, har jeg samlet erfaring. Jeg lærer dessuten mye om mine egne muligheter og begrensninger, både mentalt og fysisk. Sist men ikke minst møter jeg flotte folk både foran og bak kamera - personer som jeg ellers aldri ville kommet i prat med, og mange møter jeg dessuten igjen på nye oppdrag.

Jo, jeg er glad for at jeg begynte med dette igjen, og at jeg ikke lukket døren etter at jeg nådde målet om fem statistoppdrag i mars. Men nå får det være nok om mitt liv på skråplanet for i dag :)

13. november 2016

Endelig hvilepuls

I høst har jeg delt flere smågretne innlegg hvor jeg har kjent på tøffe tider og ikke minst strammere økonomi. Bl.a. dukket det opp uforutsett vedlikehold i feriehuset, og jeg lurte faktisk litt på hvordan jeg skulle greie å betale akkurat den regningen. Men, som nevnt flere ganger tidligere, jeg har lært meg til å senke skuldrene og tenke at «det ordner seg nok», og akkurat det gjør det nå!

Jeg må legge til at jeg er veldig glad for kredittkortet mitt. Jeg foretrekker å gjøre opp for meg snarest mulig, men kortet gjør at uforutsette kostnader flyttes ca en måned fram i tid. Da blir de jo ikke lenger fullt så uforutsette. Hittil har jeg greid å betale kredittkortregninger på forfall, og jeg har ingen planer om å endre på det.

Men denne måneden har jeg måttet planlegge ekstra grundig for å få det til å gå opp. Hva er da mer gledelig enn at jeg avslutter uken med å ha solgt to nye krimnoveller! Jeg er fortsatt så utrolig nervøs for å åpne de epostsvarene. Som statist kan jeg gjøre nesten hva som helst foran kamera uten engang å være nervøs, men når jeg ser at det er kommet svar fra fiction-ansvarlig, spretter pulsen så høyt at det smeller i ørene her jeg sitter. Jeg er faktisk drittnervøs når jeg åpner sånne eposter, og det skuffer meg litt siden jeg nå har solgt totalt nitten noveller og burde ha et litt mer avslappet forhold til denne prosessen. Jeg vet jo at noen tekster blir refusert, sånn må det være. Jeg vet også at når en tekst ikke er god nok, får jeg (ihvertfall noen ganger) anledning til å justere den litt. Altså trenger ikke et nei-takk å være definitivt.

Jeg har grublet litt på dette. Hvorfor spretter pulsen allikevel i været, hvorfor må jeg samle mot for å åpne disse epostene? Dette burde jo være ren rutine! Jeg er kommet til at tekstene mine betyr mer for meg enn f.eks. det å leke meg foran et kamera. Det å skrive stikker mye dypere, og selv om ukebladnoveller ikke er høylitterært, finnes det absolutt en kobling til de større skriveprosjektene jeg jobber med, eller drømmer om å realisere. Fortellingene er blitt viktige for meg, og derfor faller jeg ganske langt når et ukeblad ikke kan bruke en novelle som jeg selv syntes var grei. Jeg vet at flere refusjoner på rad påvirker skrivelysten min negativt, mens salg naturlig nok oppleves motiverende også for de større tekstene. I høst har jeg slitt en del med å finne gode skriveøkter, derfor var det ekstra fint å få selge et par tekster igjen.

Og dessuten har jeg endelig litt å gå på økonomisk, det blir faktisk litt igjen etter at kredittkortet er betalt og jeg får en glad følelse av at jeg er forbi de største utfordringene.

Så altså, optimismen er tilbake - helgen kjennes fin!

2. november 2016

Tiden kommer og tiden går

I disse dager er faktisk jobbpermisjonen formelt over. Egentlig burde jeg kjent på 1. november som en slags milepæl, en nesten like viktig og personlig dato som da jeg gikk ut i to års permisjon. Men nei, gårsdagen kom og gikk uten at jeg ofret dette en eneste tanke. Nå er jeg ørlite grann bekymret, for jeg greier ikke å mobilisere den gnisten og enthusiasmen som burde være her akkurat nå.

Skiftet har imidlertid ikke gått fullstendig upåaktet hen. Forleden var jeg sammen med gamle jobbkolleger fra hele landet og ble behørig takket av. Det var hyggelig og litt rart å se alle igjen, jeg kjente på både vemod og at jeg har alt litt på avstand siden jeg jo allerede har vært ute av dansen nokså lenge. I heimen vitner en gedigen blomsterbukett og flere andre gaver om et kapittel som nå er ugjenkallelig forbi. Den tiden vil aldri komme igjen, akkurat som jeg jo hadde planlagt.

Allikevel føler jeg meg litt tom. Burde jeg ikke boble over av initiativ og skapertrang? Få en ny bølge med optimisme, omtrent som da jeg startet permisjonen og alt var nytt og spennende? Være positiv, glad, kanskje til og med lett propell? Dette burde ha vært en etterlengtet tid, akkurat som gårsdagen og alle de dagene som kommer i november. Det finnes et hav av muligheter foran meg, men også en god porsjon begrensninger og usikkerhet, så klart. At min egen manglende iver skulle bli en av begrensningene hadde jeg vel ikke helt sett for meg...

November bør kunne bli en god arbeidsmåned. Det blir ingen reiser til feriehuset denne måneden, så jeg har 30 flotte høstdager som kan brukes til akkurat hva jeg selv vil! November byr på mørke kvelder, ja selv dagen kan være litt mørk hvis det ikke er klarvær. Perfekt for innejobbing og dyp konsentrasjon, ikke sant?

Men så var det dette med den manglende gnisten... Det er synd og si sånn like etter at jeg er fullstendig fri fra gamlejobben, men akkurat nå ivrer jeg faktisk ikke for ett eneste prosjekt! Jeg surfer litt, følger opp litt administrativt her og der, som jeg jo pleier å gjøre ved månedskifter. Men skriveøktene får jeg ikke helt taket på. Selv bloggoppdaternger ligger jeg på etterskudd med. I oktober produserte jeg uvanlig lite til nettbutikkene. To noveller som ble sendt inn må jobbes mer med, men selv om det er snakk om småjusteringer og med et visst håp om å få solgt i alle fall den ene, kvir jeg meg for å sette igang. Jeg mistenker meg selv for å lete etter unnskyldninger for å slippe.

Så selv om tid blir en generøs ressurs framover, kjennes det litt som om jeg bare lar den gli forbi. Hilser dagene velkommen men lar dem passere uten å mukke! I dag har jeg tatt meg litt sammen og fotografert en hel del høstløv som jeg plukket inn og la i press sist søndag, med tanke på framtidige designer for nettbutikkene. Sitter her med litt god samvittighet for å ha jobbet litt, selv om det var fort gjort. Men hva med resten av dagen, resten av uken og måneden november? Hvilke avsporinger kommer jeg til å prioritere for å slippe å unna det jeg trodde jeg hadde mest lyst til å gjøre? Kassen er dessuten helt tom, så jeg er jo bare nødt til å produsere noe som kan generere inntekter rimelig kjapt!

Hm. Er det rett og slett for lenge siden jeg bakte muffins?

20. oktober 2016

Jakten på et forlag

Jeg har forstått at jeg trenger mer tid før jeg sender fra meg den første versjonen av "vitenskapsromanen", men det er uansett ikke for tidlig å planlegge veien videre. For jeg vet ennå ikke hvilket forlag jeg skal kontakte først, faktisk har jeg hittil ikke ofret dette så mye som en tanke. Kanskje er det på tide.

Ikke vet jeg hvordan jeg skal vurdere forlagene heller. For de er litt ulike, er de ikke? Jeg vet jo at ikke alle forlag utgir like mye av alle typer tekster, men hvilken type tekst er egentlig mitt manus? Først og fremst en helt ordinær roman, men altså med en slags vitenskapelig snert. Kanskje en form for selvrealiseringsbok, men ikke nødvendigvis. Det er først og fremst skjønnlitterær fiksjon, og i alle fall langt unna en fagbok. Det vitenskapelige presenteres ikke engang med to streker under svarene. Manuset er for realistisk til å sees som fantasy eller sci-fi, skjønt det forekommer nok noen litt sære elementer her og der som den absolutt realitetsorienterte leseren muligens vil få litt trøbbel med å svelge. Men alt i alt tror jeg ikke at sjangeren eliminerer noe forlag.

Det finnes store og små forlag, skal jeg kaste agnet til de største først, og heller trappe ned etter hvert som refusjonene strømmer på? Jeg tror nesten det. Jeg starter ihvertfall ikke med et selvpubliseringsforlag, for mye av hensikten er jo nettopp å komme i dialog med en redaktør, kanskje er akkurat det viktigere for meg enn å få grønt lys for en utgivelse. Jeg bryr meg heller ikke om å publisere selv for å holde i hvertfall ett eksemplar i hånden. Enten når fortellingen ut til (mange) lesere, eller så blir det ingen bok. Kanskje en nødløsning kan være aktuelt om ti år, men ikke nå i første fase.

De største forlagene er vel Cappelen Damm, Gyldendal og Aschehoug. Kanskje også Tiden og Kagge. Har jeg glemt noen? De jobber sikkert på ulike måter, men sannsynligvis må jeg innom alle, og da betyr det kanskje ikke så mye hvor jeg starter?

Innspill er velkomne, hvordan synes du at jeg skal håndtere den første forlagskontakten?

13. oktober 2016

Manus på vent

Jeg befinner meg i feriehuset igjen, denne gangen for bl.a. å ta hånd om uforutsett vedlikehold. Det betyr et par dager uten vann, men det blir også besøk av rørlegger og en ikke helt ubetydelig uforutsett utgift.

Men istedet for å beklage meg over akkurat det, skal jeg heller være takknemlig for at det ikke har dukket opp så mye uforutsett de siste to årene, verken her eller i byleiligheten. Det har faktisk vært mulig å planlegge det meste. Hvert år har jeg satt av litt til vedlikehold, men det har selvfølgelig vært en god følelse å kunne sette strek over kostnader som likevel ikke ble noe av. Nesten som å vinne en premie. Det er naturlig nok ikke tiden for å sette i gang nye prosjekter, og alt som er spart kommer godt med i andre sammenhenger.

En del datautstyr har takket for seg i denne toårsperioden, akkurat det kan jeg vel kalle uflaks. Hvorfor måtte så mye streike akkurat nå? Først måtte jeg investere i laptop for å kunne jobbe mer effektivt fra flere steder. Så streiket PC'en, og senest i sommer måtte dataskjermen også byttes ut. Da hadde jeg drøyd det altfor lenge og måtte hver dag vente en times tid på at skjermen skulle slå seg på. Så kom ikke her og si at noe blir oppgradert uten at det er helt nødvendig :). Nyanskaffelsene har vært av rimeligste type, og har på mirakuløst vis vært mulig å dekke over det selskapet som jeg opprettet like før jeg gikk ut i permisjon. Et firma som skal bl.a. skrive tekster og designe digitalt må nødvendigvis ha datautstyr som gjør den jobben mulig. Nå er også firmaets bankkonto bunnskrapt, og det er bare å håpe at det ikke kommer flere overraskelser i år :)

Jeg er klar over at det har blitt mye økonomiprat her på bloggen i år, det er kanskje ikke det du helst vil lese om, men jeg synes det hører med siden det jo i stor grad farger situasjonen min denne høsten. Dessuten er det fair å flagge at det ikke er helt ukomplisert å hoppe fra fast jobb til en kreativ drøm. Det må nødvendigvis bli noen tøffe tak, og det er omtrent der jeg har vært en stund nå. Men jeg har greid å betale den restskatten jeg skrev om tidligere, og jeg tror jeg skal greie å gjøre opp med rørleggeren også, såvidt, men det blir neimen ikke mye å gå på.

Og dermed kommer jeg til det jeg egentlig skulle fortelle i dag. Framover blir jeg nødt til å fokusere på novellene igjen, og legge bort romanmanus for en periode. Jeg må bruke tiden min der jeg har muligheten til å tjene penger nokså raskt. Det blir forhåpentligvis litt tid til begge deler, da, men jeg må tillate meg å være litt låst - være strengere med meg selv, uten å tenke at jeg mister den friheten jeg jo ville ha nettopp for å kunne skrive på det store prosjektet.

For jeg trenger vel ikke å kjenne meg fri hver eneste uke, eller?

7. oktober 2016

Mest om tredje og litt om fjerde

Det har vært roligere enn det pleier her på bloggen. Målet har vært å blogge litt hver uke, og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg er innom så mange ulike aktiviteter at det nesten aldri mangler på ideer til innhold. Ikke alt er like interessant for alle som titter innom, men det trenger det heller ikke å være.

For et par uker siden skjedde det imidlertid en teknisk feil med bloggen, ja faktisk med flere av de bloggene jeg administrerer. Google fjernet uten forvarsel alle blogglistene, og spesielt på denne bloggen er jo leselistene i margen helt nødvendige for at jeg skal ha en viss følelse med hva andre skribenter og lesere er opptatt av. I dag er de samme listene like plutselig tilbake. Jammen godt at jeg ikke begynte å rote det til bak i kulissene, jeg har nemlig ikke lagret bokmerkene til andre blogger noe annet sted.

Så hvis jeg pleier å kommentere hos deg, vet du nå hvorfor det har vært så stille fra min kant.

Ellers er årets tredje kvartal tilbakelagt. Formelt er jeg fortsatt i permisjon ut oktober, og jeg gleder meg til å delta på et arrangement hos tidligere arbeidsgiver i slutten av måneden. Der skal jeg sikkert få en endelig takk, men mest av alt gleder jeg meg til å se igjen tidligere kolleger fra hele landet. De fleste kanskje for aller siste gang, noe som nok blir litt rart og vemodig, men samtidig har jeg jo vært borte så lenge at jeg mentalt har sluttet i fastjobben for lenge siden.

Bortsett fra at det kniper litt økonomisk nå i høst, synes jeg at jeg har lykkes rimelig greit med prosjektene mine. Det er jo også derfor jeg har valgt å fortsette denne litt skumle reisen. Selv om jeg ikke har skrevet en eneste novelle på et par måneder, og til tross for at tidsplanen for romanen sprakk fullstendig, har jeg greid meg bra. Nettbutikkene hadde ny omsetningsrekord i september, og jeg er nå spent på tiden fram mot jul - vel vitende om at nyåret nok blir labert, men kanskje blir salget allikevel bedre enn på nyåret for ett år siden?

Aksjeutbytter og Englegris har skuffet stort også i 3. kvartal. Og verre er det at det nok blir minst like dårlig i årets siste måneder. Så jeg må fokusere hardere på de aktivitetene som jeg faktisk kan stole på at vil gi meg litt inntekt. Derfor er det vanskelig å forsvare at jeg ikke skriver flere noveller enn jeg faktisk gjør. Også statistvirksomheten tar jeg seriøst, oppdragene tar mye tid men er en grei måte å få inn penger. Selv om det går i rykk og napp, for eksempel hadde jeg bare ett oppdrag i august men 10 i september, utgjør det en betydelig del av min lille inntekt. Nå i oktober blir det få oppdrag igjen, fordi jeg tar et par uker i feriehuset for å stenge for sesongen. Men dette vet jeg jo, og kan planlegge ut i fra det.

Jeg liker at dagene mine er varierte, men gjerne med en viss forutsigbarhet. Jeg trenger ikke å ha full konroll på hver eneste dag så lenge ukene blir omtrent som planlagt og budsjettert. De mer konkrete målene for årets siste kvartal er å fullføre «vitenskapsromanen», selge 3-4 noveller, og ellers å følge opp nettbutikker og statistvirksomhet rimelig bra. I tillegg skal jeg jobbe med et videoprosjekt pluss videreutvikle ett av de større nettstedene jeg drifter, men ikke har brukt særlig mye tid på de siste årene. Det blir både travelt og variert, men vil jeg greie å være produktiv nok?

Har du konkrete mål for resten av 2016?

25. september 2016

En uventet klem

Som du vet har jeg hatt ganske mange statistoppdrag siden jeg kastet meg utpå de skrå bredder i mars i år. Omtrent 35 innspillingsdager har det blitt hittil i år. Stort sett kommer statisten til opptaksstedet, finjusteres av kostyme og sminke, utfører det man blir instruert til å gjøre, og forlater åstedet så snart jobben er gjort. Det kan ta en hel dag, eller kanskje bare et par timer. Det går sjelden svært dårlig, men det er heller ikke så ofte at jobben blir spesielt kommentert av crewet, selv ikke når alt klaffer på første eller andre tagning. De har gjerne sin ørtende dag på produksjonen med stram tidsplan, de tenker først og fremst logistikk, deadline og teknikk. Crewet er gjerne allerede en sammensveiset gruppe, skuespillerne en annen, og statistene som jo stort sett byttes ut hver dag holder seg for seg selv. Og alt dette er helt greit - det er jo ikke akkurat noe kaffeselskap, heller. Alle er på jobb.

Men forleden hadde jeg en litt annerledes opplevelse som jeg nok ikke skal glemme med det første :) Jeg skulle bare være stand-in, eller body double som det kalles. Ansiktet mitt skulle ikke filmes, bare en del av kroppen for at skuespilleren skulle slippe å være der. Det ble mye sminke, kostyme og instruksjoner, og det hele ble en veldig artig seanse, som jeg dessverre ikke har lov til å gå i detalj om.

Men altså, etter at produksjonen hadde filmet ferdig og min oppgave var i boks, kom innspillingslederen bort til meg for å takke, det hender det jo at de gjør. Vi hadde ikke møtt hverandre før, så dermed ble jeg dessto mer overrasket da han faktisk takket ved å gi meg en spontan og god klem! Haha, det har aldri skjedd før, og kommer nok heller ikke til å gjenta seg med det første. Skillet mellom crew og statist ble fullstendig opphevet i noen sekunder, det var en pussig men fin opplevelse! Jeg kan vel tenke meg at de ihvertfall ikke var misfornøyde med innsatsen min, og nettopp fordi det var litt uventet og spesielt kommer jeg til å huske akkurat de to sekundene livet ut :).

Lenge siden du fikk en uventet klem?

22. september 2016

En voksen avgjørelse

Høsten suser avgårde! Akkurat nå kjennes det litt som om jeg har malt meg selv inn i et hjørne, og jeg liker det ikke!

Planen var jo å sende fra meg «Vitenskapsromanen» i løpet av september. Det er ennå en drøy uke igjen av måneden, men jeg ser at det ikke holder. Jeg er ikke fornøyd, men enda viktigere er det nok at jeg har mistet litt av gutsen nå i innspurten. Akk, hvor vanskelig skal dette være?

Jeg greier ikke å jobbe effektivt de dagene jeg har til rådighet. Jeg hadde en flott periode, men så tok det slutt. Kanskje var det vissheten om at dette manuset jo ikke vil gi en eneste krone i kassen, mens jeg faktisk har tatt svært lett på de aktivitetene som kan gi meg inntekter. Det er for eksempel et par måneder siden jeg sendte fra meg noen nye ukebladnoveller, selv om jeg har et par utkast liggende sm det ikke nødvendigvis vil ta mye tid å få ferdige.

Det store skriveprosjektet har på sett og vis fått for mye oppmerksomhet selv om jeg altså ikke kommer i mål helt ennå. Jeg har faktisk ikke anledning til å bruke så mye tid på manus, for jeg må jo jobbe litt også for å sikre et minimum av inntekter. Dette minner meg om at jeg jo sa fra meg fast jobb nettopp for å ha tid til større, kreative prosjekter - men nå er jeg litt i det gamle sporet igjen. Jeg må jobbe med trivielle oppgaver for å dekke trivielle utgifter, og dermed blir det ikke nok tid til de luftige og kreative prosjektene likevel. Kanskje jeg må si fra meg hjemmekontorjobben også, for å få det til? :)

Utsettelsen skal ikke få lov til å bli lang, men klok av skade har jeg satt en litt rundere frist for meg selv. Tror det er smartere å fokusere på å skape gode jobbeøkter enn å ha en eksakt dato for når jeg skal sende fra meg manus. Om det blir 18. oktober eller 24. november, betyr jo ikke all verden. Det er uansett ingen der ute som sitter og venter...

12. september 2016

Innspurt på flere måter

De siste ukene har 12-månedersprosjektet mitt, «Vitenskapsromanen», hatt hovedfokus, og nå i september er det meningen å avslutte denne første jobberunden før manus sendes til et forlag. Jeg skal innrømme at jeg stresser litt for å rekke dette, som så ofte for min del avdekker innspurten at det gjenstår mye mer jobb enn jeg har lyst til å akseptere. Jeg er fornøyd med rammene og plottet, jeg har hatt gode skriveøkter hvor jeg kjenner at jeg beveger meg lett inn i hovedkarakteren og teksten ellers. Planen er at ikke alt trenger å være perfekt i denne runden, både karakterer og fakta kan bearbeides etter første refusjon. Fortellerstemmen må nok også finjusteres. I denne omgangen er jeg faktisk mest opptatt av selve ideen, og forsøket på å greie å formidle den. Jeg håper rett og slett at et forlag vil like ideen nok til i alle fall gi meg noen tilbakemeldinger. Troen på eget prosjekt svinger imidlertid heftigere jo nærmere jeg kommer den nevnte dørstokken - der jeg skal vinke farvel til manus for aller første gang. Puh, for en jobb det er å leke forfatter! Det er mye mer krevende enn man kanskje skulle tro!

Nå lurer du kanskje litt på hvorfor illustrasjonsbildet ønsker god jul i september? Vel, jeg nevnte innspurter, og det er ikke bare manus som trenger oppmerksomheten min i disse tider. Det begynner nemlig å haste med å lage julevarer til nettbutikkene. Jeg har noen produkter fra i fjor, men bør absolutt fylle på med mye nytt. Jeg er ikke i julestemning akkurat nå, like lite som jeg var det i juni da jeg skrev julenoveller. Men så måtte jeg smile da jeg skulle bake brød og hentet fram den siste 2 kilo-posen med mel. Mellageret ble jo kjøpt inn i desember, da er det nemlig mulig å finne de store pakningene til halv pris, og det prøver jeg å utnytte så godt jeg kan. Husker ikke i farten om jeg kjøpte 16 eller 24 kilo mel. Så i dag har jeg altså hatt litt "God jul" på kjøkkenbenken :) Nå er mellageret tømt, så det ble en slags innspurt der også. 8 kilo kaffe som jeg kjøpte i store mengder i desember er også brukt opp i disse dager.

Enda flere innspurter? Vel, jeg skulle skrevet ferdig den artikkelserien jeg har nevnt tidligere, og som har vært på blokken siden i vår, men innser at den får vente til oktober. Greier jeg å få ut manus pluss lage julevarer ihvertfall til nettbutikken KreaturShop, så skal jeg nok være fornøyd. Et par krimnoveller til ukebladene er også på gang. Jeg får dessuten overnattingsgjester i månedsskiftet og da går det naturlig nok også med litt tid til rydding og planlegging.

Forresten, jeg vet ennå ikke hvor jeg skal sende manus - mer om det i neste innlegg!

Ha en fin, ny uke!

1. september 2016

September starter med en deppedag

Jeg må vel få lov til å beklage meg litt, uten at det oppfattes som at jeg ber om trøst? Jeg har tross alt valgt meg inn i en nokså merkelig situasjon hvor jeg altså skal greie meg uten fast jobb og inntekt, uten noen form for trygd. Da må det være lov å flagge at det finnes mange bølgedaler, og at jeg akkurat nå ikke er helt sikker på hvordan jeg skal komme meg opp herfra.

Det handler mest om tom kasse, men også om uflaks og ekstraordinære utgifter. I august betalte jeg halve restskatten min, og nå i september forfaller resten. Dataskjermen streiker og enkelte dager trenger den opptil fire timer for å slå seg på, jeg må derfor kjøpe ny. Midt oppi dette har det oppstått en situasjon i feriehuset som må tas tak i senest i oktober, og som vil koste rundt titusen. Uavhengig av alt dette er kassen rimelig tom nå, og jeg er litt i tvil om hva jeg skal gjøre framover. Inni meg bor det en liten raring som lett febrilsk hvisker til meg at «fortsett sm du har gjort hittil, for dette ordner seg!». Hadde jeg bare kunnet stole på nevnte raring...

Jeg er jo bare nødt til å jobbe videre med diverse prosjekter. Uproduktive sutredager hjelper i alle fall ikke. Det finnes familie og venner som gladelig låner meg en slant om det ikke ordner seg i siste øyeblikk på andre måter, men jeg vil jo gjerne unngå å låne fra andre. Jeg vet jo ikke når jeg kan gjøre opp for meg.

Forleden åpnet jeg forresten Englegrisen. Du har vel allerede studert illustrasjonsbildet? Innholdet ga meg ikke en eneste gangbar mynt, men det ble en spennende seanse likevel. Først fikk jeg jo den store skjelven da jeg hørte at det faktisk var papirpenger i grisen, men så viste det seg altså å være to utrangerte 10-kronesedler. Den blå 10-eren husker du helt sikkert, men den gule er såpass gammel at du må være omtrent på min alder for å ha noe forhold til den. Den ble erstattet rundt 1972. Disse to er altså ikke lenger verdt noe som helst, og før du foreslår at jeg selger dem til samlere, så legger jeg til at begge er i altfor dårlig stand til det. I grisen fantes det også norske småmynt som 10 øre, 25 øre og til og med 1 øre. Ellers mye utenlandsk mynt, stort sett europeiske land som forlengst har gått over til Euro. Jeg reiste mye i Europa tidligere, så det finnes tydeligvis litt mynt her og der.

Alt er riktignok ikke svarte natta. Før jeg avslutter, må jeg jo nevne at august ble min 3. beste måned for nettbutikkene - juli var den beste, så det har virkelig tatt seg opp i det siste. For annonseinntekter fra diverse nettsteder ble august tidenes beste! Men det er fortsatt snakk om småpenger, og veier ikke opp for at jeg nylig fikk refusert en novelle som jeg virkelig hadde hatt behov for å selge akkurat nå. Det ble jo bare ett statistoppdrag i august, så utbetalingene i september blir heller begredelige.

Jeg vet at heg greier meg til 15. september, men med mindre det skjer noe fantastisk kan alt stoppe opp når restskatten forfaller. Vi får nå se om luringen har rett - at det ordner seg...

28. august 2016

Og sånn går det med «vitenskapsromanen»

Det er søndag, men jeg har vanlig jobbedag her på hjemmekontoret. Det er ikke fordi jeg ikke greier å la være, men det er så mye som bør gjøres at det er like greit å jobbe helg. Som tidligere nevnt i forbindelse med 12-månedersmålet, er planen å sende avgårde «vitenskapsromanen» alerede i september - og det gjenstår fryktelig mye jobb!

Nå er det jo bare jeg selv som har satt den fristen, ingen der ute sitter og venter på manuset mitt. Men jeg har innsett at uten frister så sklir de største prosjektene mine lett ut i ingenting. Tiden stopper jo ikke akkurat opp og venter på meg.

Så hvor langt er jeg egentlig kommet? Hvor mye av jobben med manus gjernstår? Er jeg i mål med research? For å begynne med det siste, så skummet jeg gjennom den fjerde og siste boken forrige uke. Den er på engelsk og derfor litt tyngre å jobbe med, men "heldigvis" viste det seg at innholdet fokuserte minst like mye på historien om et gitt forskermiljø, som selve vitenskapen. Jeg tok derfor litt lett på det, og skummet rimelig fort igjennom. Litt ble notert, så det var ikke helt fånyttes, da. Så nå har jeg jobbet meg gjennom fire fagbøker pluss lest en del på diverse nettsteder, og tenker at i første omgang får dette holde som research. Jeg tror ikke at det vitenskapelige vil være av størst betydning når et forlag skal vurdere teksten, derimot antar jeg at dette kan jobbes mer med senere - hvis jeg noen gang får napp.

Manus vokser litt hver uke, men jeg har ikke skrevet hver eneste dag. Det har til tider vært litt tungt, som om ideene romsterer inni hodet mitt, men at jeg ikke greier å åpne den kranen som vil overføre alt til tastaturet. Noe av teksten er bearbeidet flere ganger allerede, fordi jeg gjerne justerer noe for å komme inn i oppgaven. Dette er nok en litt dum taktikk, for alt må jo bearbeides flere ganger som en helhet, og den helheten er ikke helt på plass ennå. Jeg er dessuten veldig usikker på kvaliteten, holder teksten mål? Det er jo ikke nok at språket flyter greit og at leseren greier å se for seg det jeg skriver om. Vil leseren i det hele tatt ha noen interesse av å lese videre? Det dukker opp utrolig mye tvil når jeg jobber med dette, og det liker jeg selvfølgelig dårlig. Det beste ville vært om jeg hadde like stor tro på prosjektet helt fra start til slutt. Men sånn er det jo ikke når man jobber med noe som tar tid, og den tvilen er sikkert helt nødvendig i prosessen, selv om den er tung å drasse på.

Manuset er todelt, og jeg har vel skrevet ut omtrent 80%. Men jeg tror at første del er blitt altfor lang, at innholdet i andre del bør få mer plass. Kanskje noe av stoffet må flyttes eller omstruktureres. Altfor mye skjer inni hovedkarakterens hode, og noen av refleksjonene bør nok heller omskrives til handling - det er noe som heter «show, don't tell». Med andre ord blir det mye å jobbe med framover, både med struktur og selve teksten. Jeg er litt usikker på om det i det hele tatt vil bli noe bra resultat, men jeg skal uansett fullføre!

Det er mindre enn tre uker til den 15. september, som er den fristen jeg har gitt meg selv. Jeg forstår jo at jeg skal gi meg en ekstra uke om jeg trenger det, så viktig er ikke den datoen. Men hvis jeg ikke får sendt fra meg manus i september, føler jeg nok at jeg har mislykkes. Det trenger ikke å være perfekt. Hvis et forlag bruker et par måneder på å lese, får jeg stoffet litt på avstand og kan heller bearbeide manus videre før jeg prøver på nytt.

Før jeg avslutter - du lurer kanskje på om jeg sulter? Nei, jeg gjør ikke det, selv om jeg gleder meg stort til å handle mat igjen den 1. september :) Da jeg fotograferte Englegrisen, oppdaget jeg at den gamle sparegrisen ruger på en hemmelighet - det finnes faktisk noen penger i den! Jeg har tenkt å åpne den i kveld, kanskje kan jeg handle noen grønnsaker, eller inneholder den bare utrangerte småmynt som er helt uten verdi? En pose med 50-øringer er ikke hva jeg ønsker meg nå! Det blir uansett en spennende seanse!

Ha en fin søndag!

25. august 2016

Stålsetter meg for tøffe tider

Det er torsdag igjen og tid for noen sukk fra min rare hverdag. Etter at jeg sa fra meg gamlejobben er det blitt blodig alvor å sitte her på hjemmekontor uten inntekter. Dette er ikke lenger en forbigående lek, et eksperiment, men selve fortsettelsen av livet mitt. Så lenge som jeg bare greier, Og akkurat det blir fokuset mitt framover, å holde ut lengst mulig.

Bare uker etter at jeg sa fra meg jobben ser det ut til at jeg får det trangere enn jeg regnet med. Det er først og fremst Englegrisen som har sviktet. Aksjemarkedet går trått og det blir stadig mindre å hente i utbytter. Dette påvirker likviditeten min i langt større grad enn jeg trodde. Jeg bør vel heller være fornøyd med at modellen min i alle fall fungerte greit i nesten to år før det nå ser ut til å stoppe helt opp.

Det hjelper heller ikke at det har vært en rolig sommer på statistfronten - TV- og filmbransjen har rett og slett hatt ferie. Jeg tjener jo ikke store summer som statist, men det har lenge gitt kjærkomne drypp av likviditet. Siden lønn for sånne oppdrag gjerne utbetales måneden etter opptaksdato, blir det lenge til jeg får noe inn på konto, selv om aktiviteten tar seg opp framover. I går hadde jeg en reklamejobb igjen, men noe mer er ikke på trappene foreløpig.

Jeg ville nok blitt skikkelig skuffet hvis jeg må søke meg vanlig jobb igjen allerede før det er gått et år. Og så har det altså gått mindre enn en måned fra jeg sa opp, og jeg ser allerede at jeg må ha mye flaks for at det skal gå rundt framover. Det detaljerte budsjettet mitt avslører at det faktisk kan ordne seg med et skrik. Hvis jeg passer enda bedre på, kan det hende at jeg har en hundrelapp eller noe sånn å gå på...

Det er allerede fem dager siden sist jeg handlet inn mat. Da fylte jeg minifryseren med tilbudsvarer som skal rekke ut august. Jeg kan ikke ta meg råd til å handle stort mer før i september, og det sier jeg altså mens det er nesten en uke igjen - haha. Jeg trenger sannsynligvis bare noen grønnsaker og kanskje litt pålegg, så det trenger ikke å koste stort, men det aller beste er hvis jeg kan droppe det også...

Nå sitter jeg ikke akkurat avmagret i et hjørne av kjøkkenet og sulter. Jeg har også handlet inn litt ekstra av smarte spareblussvarer tidligere i sommer, så det finnes forhåpentligvis et lite lager i både frys, skap og skuffer. Det kan vel bli litt rare måltider de siste dagene, type fiskekaker med ris og surkål - ikke verre enn det. Forrige helg tok jeg meg dessuten også råd til en tur på byen med en kamerat som jeg ikke ser for ofte, jeg skulle nok heller ha spart de pengene, men vennskap må også prioriteres. Han jeg møtte vet ikke at han er modell for en av karakterene i «vitenskapsromanen» min, men i løpet av en hyggelig lørdagskveld fikk jeg flere ideer til hvordan den karakteren kan utvikles videre. Dessuten pratet vi indirekte om de temaene som boken belyser. Mer om manuset jeg jobber med snart, kanskje allerede til helgen.

Ha en fin ukeslutt, snart er det fredag igjen! Kanskje jeg kan skeie ut i helgen med en rute kokesjokolade... :)

18. august 2016

Ferie med jobbing i smug

Nå som jeg er min egen sjef bestemmer jeg det meste av arbeidsdagen min helt selv. Ukene er vanligvis fylt opp med mer eller mindre faste oppgaver, siden jeg forsøker å være innom de fleste rutinene hver eneste uke. Administrasjon av bl.a. økonomi har sin faste ukedag for å ikke ta plass resten av uken. Hver av de tre nettbutikkene har sine dager hvor jeg som et minimum bruker ca fire timer til design og vedlikehold. Skivingen er kanskje den oppgaven som er minst regulert og som jeg må sørge for å gi nok tid. Jeg skriver heller ikke hver eneste uke, men når jeg ikke skriver prøver jeg ihvertfall å bruke litt tid på å pønske ut nye ideer eller gjøre litt research etc.

Men nå har jeg altså hatt ferie i et par uker! Som egen sjef burde det være verdens enkleste sak å bestemme at en viss tid skal være ihverfall 99% jobbefri. Jeg er til og med i feriehuset og ser dette som min sommerferie i år, men har naturligvis lurt med meg hjemmekontoret for å ta meg av det aller viktigste. Hvis det detter inn en regning må den jo betales. Men den ukentlige to-do-listen er kraftig barbert. Jeg designer ikke noe nytt til nettbutikkene, og flere av nettstedene mine blir heller ikke oppdatert. Jeg har tatt med bok for research til «vitenskapsromanen», og har håp om å bruke noen kvelder på å skrive litt - om jeg får lyst.

Men altså, først og fremst skal jeg ha ferie, for når jeg snart returnerer til Oslo blir det jo ikke flere fridager. Tvert i mot - det blir en travel høst.

Så hvorfor er det da så utrolig vanskelig å droppe jobben når jeg er min egen sjef? Jeg har til og med sagt fra meg gamlejobben, og har ikke engang den problemstillingen å tenke på. Jeg trenger ikke å bevise noe for verken meg selv eller andre akkurat nå. Hvorfor sniker jeg meg da allikevel innom diverse jobbrutiner på laptopen? Det er jo ikke fordi noe haster og ikke kan vente. Jeg fikk til og med nylig en hyggelig melding fra Egmont om at de siste novellene ble kjøpt, så dermed ligger jeg helt greit an på novellefronten også, i forhold til opprinnelig plan.

Nesten hver dag slås likevel laptopen på til morgenkaffen - som vanlig. Jeg har ikke internett i feriehuset, så de faste oppgavene begrenser seg jo til det som kan gjøres off-line. Jeg sitter heller ikke lenge, men det kan fort bli tre-fire sånne korte økter i løpet av dagen. Det minner litt om et desperat forsøk på å jobbe litt allikevel. Savner jeg faktisk hverdagen på hjemmekontoret?

Andre som har det sånn? At det er vanskelig å koble fra hverdagen når enmannsbedriften skal på ferie? Kanskje jeg skulle droppet laptopen akkurat denne gangen. Får notere det til neste sommer. To uker uten laptop kan kanskje være det som skal til :)

Jeg har ennå en uke igjen, får satse på mer avkobling i innspurten. Hva med deg, er du tilbake i hverdagen?

11. august 2016

Fortid eller nåtid?

Når jeg tenker meg en fortelling så går det som oftest i fortid. Jeg skal tross alt fortelle om noe som har hendt, eller ihvertfall noe som jeg later som har skjedd. Når jeg leser foretrekker jeg nok også fortid, kanskje fordi det oppleves som ryddigere og mer kronologisk, i motsetning til om teksten er skrevet i nåtid hvor fortiden uansett er flettet inn som tilbakeblikk. Det kan noen ganger kjennes litt eksperimentelt når tidsvinklingen avviker fra den litt konservative fortiden.

Men når jeg skriver selv blir det annerledes, da kan både fortid og nåtid fungere. Jeg synes at jeg kommer mye tettere innpå karakterene når jeg skriver i nåtid, da kan jeg jo være inni tankene deres i samme øyeblikk som de tenker dem. Er det i det hele tatt mulig å bli mer direkte og ærlig i en personbeskrivelse enn å beskrive en tanke idet den formes? Gjennom ubestemmelighet eller vingling, usikkerhet og vurderinger gjort av karakteren selv, kan jeg rett og slett få god hjelp til å beskrive personen. Akkurat dette er det vanskeligere å få til om alt skrives i fortid, uten at det virker urolig og unødvendig masete. I nåtid kan jeg utnytte en karakters tilsynelatende bagatellmessige hverdagsvalg, og dermed få sagt mye mer.

Samtidig tror jeg at det er lettere å gå seg litt vill når det skrives i nåtid. Distansen til stoffet reduseres, fortellingen blir mindre lineær, det hele kan framstå som litt rotete om jeg faller for fristelsen til å hoppe for mye, skifte standpunkt eller vinkling, eller rett og slett bruker altfor mye tekst på temaer som leseren oppfatter som uvesentlig, navlebeskuende eller gjentagende.

Kanskje det fungerer aller best med nåtid når historien fortelles i førsteperson, når hovedkarakteren er en jeg-person. Kanskje passer det best med fortid hvis man vil leke Gud og gå inn i hodet på flere karakterer, la leseren få vite hva flere tenker.

Jeg tror dessuten at det i nåtid er lett å gjøre hovedkarakteren mer selvbiografisk enn hva som var meningen - jeg har ihvertfall ikke nok erfaring til å sette et tydelig skille når jeg skriver i nåtid med en jeg-person i førersetet. Da er det farlig enkelt å fylle karakteren med mine egne refleksjoner, noe som til tider kan være litt frustrerende. Det skulle jo ikke være selvbiografisk, jeg skulle jo dikte! Jeg har imidlertid lært meg til å bare pøse på i den første fasen, og så heller luke bort desto mer i neste runde. Det kan jo tenkes at hovedkarakteren og forfatteren faktisk er enige på enkelte punkter...

For tiden skriver jeg på et større manus hvor jeg mer eller mindre ubevisst har valgt nåtid. Jeg er ikke i tvil om hvorvidt det var et riktig valg for akkurat denne historien, men jeg strever litt med alle feilene jeg nok kan gjøre. Det kjennes som om nåtid kommer med et minefelt av snubletråder, i motsetning til fortid, og jeg har jo ikke nok erfaring til å vite nøyaktig hva jeg skal passe meg for. Med ett hederlig unntak har alle ukebladnovellene mine vært skrevet i fortid.

Forresten - blogginnleggene er jo nesten alltid i nåtid, men det tenkte du sannsynligvis ikke så mye over når du leste dette innlegget?

Nåtid eller fortid - hva liker du best i en litterær tekst?

4. august 2016

En ny og usikker hverdag?

Tja, selv om jeg nå har sagt fra meg gamlejobben er det jo ikke så mye som er forandret. Men, som en av dere kommenterte - jo, det kjennes som en lettelse å endelig ha det overstått. Sikkerhetsnettet er fjernet, men samtidig er også uroen rundt framtidig fokus tatt bort. For nå kan jeg satse helt og fullt på prosjektene mine uten å ta særlig hensyn til at det finnes et tilgjengelig alternativ. Det kjennes roligere og ryddigere, og det blir lettere å forutse både hyggelige aktiviteter og økonomiske utfordringer. Jeg kjenner meg helt fri, samtidig som jeg også er bundet til den veien jeg har valgt.

For nå blir det mer av både hverdag og alvor. Jeg må jobbe hardere for å øke inntjeningen, for litt fram i tid venter store kostnader som forhåpentligvis kan utsettes et år eller to, men ikke for alltid. Hverdagsøkonomien har jeg relativt grei styring på, men det er ikke rom for en eneste liten uforutsett utgift. Jeg kan skynde meg langsomt, men må skjerpe målsettingene mine. Jeg må bli mer produktiv, og kanskje også enda mer frampå. Målet er nødvendigvis å ha det litt romsligere på sikt.

Men viktigst av alt akkurat nå; det kjennes riktig å kunne satse videre på skrivingen, på nettbutikkene og på diverse nettsteder. Med statistvirksomheten og utbytteaksjer i tillegg, ser jeg at det kan bli litt vel mange strenger å spille på. Selv om de to sistnevnte er mindre ambisiøse, er det jo der jeg har hentet mest penger det siste halvåret.

Jeg kan bruke litt mindre tid på nettbutikkene og håpe på at de produktene jeg allerede har laget vil gi noen inntekter framover. Jeg må nesten nevne at den rolige sommermåneden juli faktisk ble best ever for nettbutikkene, det ble rekord for både antall salg og omsetning. På en enkelt dag hadde jeg hele nitti salg! Mye skyldes ett enkelt produkt som har solgt nesten daglig etter at det ble lansert i juni, dermed kjennes suksessen litt tilfeldig, og er trolig forbigående. Det har roet seg litt nå, men begivenheten gir meg ny tro på at nettbutikkene kan være verdt innsatsen selv om det er en langsom prosess. Sannsynligvis blir jeg tvunget til å finne enda flere inntektsmuligheter - det får tiden vise.

På sikt håper jeg å spre innsatsen min litt mindre enn jeg gjør i dag. Det virker klokere å fokusere på færre prosjekter, eventuelt kan jeg jobbe sesongvis sånn at det blir plass til flere ulike aktiviteter i løpet av året uten at alt skal gjøres samtidig. Jeg tror pauser fra de enkelte aktivitetene vil gi bedre uttelling på sikt, også kreativt.

Allerede fra høsten vil jeg sette av mer tid til å skrive. Jeg vil prøve å skrive novellene mer jevnlig og unngå skippertakene, som det har blitt mye av det siste året. Det virker mer fornuftig å opparbeide meg et lite utvalg ferdige tekster, som jeg deretter kan hente fra når jeg ser at jeg bør sende noe til ukebladene igjen. Jeg har også lyst til å skrive flere korte tekster som ikke nødvendigvis passer i ukebladene. Det siste halvåret har jeg vært mest produktiv uken før novellene sendes inn, og det er egentlig en litt masete rutine.

Ved å skrive litt nesten hver eneste dag, tror jeg at jeg også vekker den energien jeg trenger for å ha gode skriveøkter for tyngre tekster. Og det er ikke til å legge skjul på at vissheten om at gamlejobben nå er helt ute av systemet, gir mer plass mentalt til prosjektene mine.

Akkurat nå befinner jeg meg i feriehuset. Her er det bare internett hos naboen, dermed får jeg jobbet bedre og uten forstyrrelser når jeg først setter meg ned for en skriveøkt. Det har regnet nesten sammenhengende i to uker, som betyr mye innetid. For tiden jobber jeg mest med "vitenskapsromanen" - en statusoppdatering kommer snart, men allerede nå kan jeg røpe at jeg ligger langt etter skjema. Det skal holde hardt å sende avgårde noe førsteutkast i september.

Det er litt rart og fint å tenke på at nå har jeg ikke lenger permisjon, men er helt overlatt til meg selv. Jeg gleder meg til fortsettelsen, selv om denne høsten vil bli ekstremt utfordrende økonomisk. Jeg trenger faktisk en del flaks for å komme i mål, men - merkelig nok kjenner jeg på meg at det kommer nok til å ordne seg!

Ha en fin torsdag!

29. juli 2016

Nå er avgjørelsen tatt!

Du som følger bloggen vet at jeg har grublet mye de siste ukene. To år med jobbpermisjon går mot slutten, en kreativ pause fra en fast stilling hvor jeg i mer enn 20 år har jobbet mest med økonomi og administrasjon. Nå er tiden kommet for å ta den vanskelige avgjørelsen med to mulige utfall:

Jeg kan enten se denne reisen som avsluttet og returnere til gamlejobben, vel vitende om at det jeg har utrettet i permisjonen har bidratt til en udelt positiv periode i livet mitt. Jeg kan være fornøyd med meg selv for at jeg i det hele tatt var modig nok til å prøve. Kanskje kan de nye erfaringene bli nyttige i gamlejobben. Tilbake i fast jobb med god lønn legger jeg dessuten alle økonomiske bekymringer bak meg.

Eller - jeg kan si fra meg gamlejobben for alltid og fortsette den reisen jeg har vært på i snart to år. Det betyr mer tid til å leke, men også usikker økonomi. Jeg vil kunne videreutvikle det jeg har startet, og kanskje også utforske noen nye områder. Hvis jeg etter hvert ser at det likevel ikke går rundt, finnes ikke lenger gamlejobben der for meg, og jeg må istedet finne meg en helt ny jobb - noe som trolig kan bli en utfordring for en som er godt voksen.

Så, hva tror du at jeg har bestemt meg for? Jo, jeg velger faktisk å fortsette denne fantastiske reisen! Jeg er klar over at jeg gambler litt nå, kanskje søker jeg også den spenningen? Men er det noe de siste to årene har lært meg, så er det jo nettopp at hvis du bare prøver så kan du lykkes rimelig bra med det du drømmer om å gjøre! Når det nødvendige første skrittet er tatt, kan en ny og større horisont åpenbare seg. For mulighetene blir flere etter hvert som man går, det har jeg jo selv erfart. Og jeg har mye mer jeg vil utforske, og der jeg allerede har gjort en innsats kan jeg jo prøve å jobbe enda litt hardere!

I dag har jeg sendt den litt vanskelige beskjeden til tidligere arbeidsgiver om at jeg ikke kommer tilbake. Jeg vet at flere tenker at jeg må ha gått fra vettet, og det får de bare mene. Kanskje måler vi suksess på helt forskjellige skalaer, kanskje har jeg fått et verdisyn som jeg ikke hadde før. Eller kanskje har jeg endelig skapt meg en jobbhverdag som harmonerer bedre med den personen jeg alltid har vært.

Jeg har tidligere blogget om at jeg tror på at det er mulig å oppnå nesten hva som helst, hvis bare viljen er sterk nok. Nå som jeg har forsøkt ser jeg absolutt ingen grunn til å endre mening! For meg betyr det å lykkes at jeg utvikler ideer og personlig talent i riktig retning, vel så mye som å oppnå anerkjennelse og økonomisk gevinst. Det handler jo aller mest om å oppnå noe - smått eller stort. Jeg kan være tilfreds med små skritt så lenge jeg er fornøyd med retningen. Så får de store resultatene komme når de vil.

Nå forventer jeg en enda tøffere økonomisk hverdag allerede i høst, og løsninger har jeg tenkt litt på. Noe har jeg jo tjent i permisjonen, og hvis jeg bare jobber enda hardere og mer målrettet, eller utforsker og lykkes bare litt på helt nye områder, vil jeg sannsynligvis kunne øke inntektene mine. Og hvis det fremdeles ikke går rundt (her finnes det jo ingen garantier), får jeg heller prøve å finne meg en ordinær "strøjobb" for en periode - deltid eller prosjekt vil jo være ideelt nå. Men sånn generelt tenker jeg at det ordner seg nok!

For dette har jeg faktisk tenkt å få til!

25. juli 2016

Kan jeg si fra meg fast inntekt - forever?

I flere av de seneste innleggene har jeg argumentert for og imot det å gi endelig avkall på gamlejobben. Jeg er klar over at mye av dette er mer interessant for meg selv enn for deg som titter innom, men det kjennes nyttig for prosessen å formulere setningene, og dessuten å ha noe å se tilbake på nå som jeg snart må bestemme meg. Det er bare en uke igjen til jeg bør ha tatt en beslutning!

Jeg er ikke i tvil om at innholdet her på hjemmekontoret er mer personlig givende for den lekende siden av meg, enn de oppgavene jeg har jobbet med i et par tiår. Det finnes dessuten flere prosjekter jeg ennå ikke har våget å sette i gang. Sånn sett er det fristende å bli værende på hjemmekontoret litt til. Det kommer helt sikkert en dag hvor jeg går lei, men sånne dager kommer jo uansett hva man jobber med.

Det er økonomien som gjør valget dramatisk, for alle trenger vi jo penger. Jeg har ingen kostbare vaner, og jeg har faktisk ikke savnet noe materielt i løpet av disse to årene med ulønnet permisjon. Men jeg ser jo faren for at jeg kan komme til et punkt hvor det ikke lenger er like ok å telle på kronene.

Økonomisk har det gått mye greiere enn jeg så for meg da jeg hoppet høsten 2014. Det har faktisk gått rimelig greit rundt i snart to år uten å bruke noe særlig av sparepengene, alt takket være stålvilje og mikroskopisk forbruk. Hvis jeg ser på meg selv som en gründer, så er det jo ganske vanlig at den første tiden er tøff, og i et sånn bilde har jeg greid meg tålig bra. Men hva med fortsettelsen? Det er vel den som må veie tyngst akkurat nå. Ekte gründere lykkes jo etter hvert, eller de gir opp. Hvis jeg fortsetter, men ikke gjør det noe bedre i mitt tredje år enn nå, hva så? Det er sikkert ikke like ok å gå akkurat i null resten av livet. Finnes det noe potensiale for å øke innsats og belønning bare litt?

Inntektene mine kommer i rykk og napp, og det er stort sett snakk om små summer. Det er en fordel at de kommer fra ulike hold, da jevner det seg litt ut selv om inntekten fra én aktivitet skulle utebli en måned eller to. Utfordringen framover blir at de fleste av disse inntektskildene jo er utrygge. Jeg må regne med at det kommer en dag hvor jeg ikke lenger får solgt flere noveller fordi nye penner skal få sjansen - eller fordi jeg rett og slett går tom for ideer. Jeg vet ikke når Englegrisen er tom, det kan når som helst bli stopp i utbytter fra de selskapene som jeg har investert i. Jeg vet ikke når nettbutikkene mine tørker opp. Eller når jeg er oppbrukt på statistfronten. Hvis alle disse inntektene reduseres samtidig, blir det utvilsomt tøffe tak. Er det naivt å tro at bortfall av inntekt ikke vil ramme flere områder samtidig?

Men - jeg kan også se en fortsettelse av min kreative periode som en slags mellomstasjon før jeg starter jakten på en helt ny ordinær jobb. Nå vet jeg jo at jeg ikke trenger en full stilling, prosjektjobbing kan også være aktuelt. Det kan lettere kombineres med bl.a. skriving, enn hva gamlejobben kan. Men kan jeg egentlig regne med å få noen ny jobb i det hele tatt hvis de andre prosjektene mine svikter? Arbeidsmarkedet er vanskelig, og alderen min er jo heller ikke noe trumfkort, akkurat.

Det som er helt sikkert er at hvis jeg skal satse på noe kreativt, er ikke gamlejobben noe alternativ. For da blir jo alt som før. Nesten litt tilbake til start.

Nå lover jeg å ikke skrive mer om dette før jeg har bestemt meg! :)

God sommer!

22. juli 2016

Smykketyven i Hjemmet denne uken

Jeg hadde planlagt et annet blogginnlegg, men så viste det seg at jeg har enda en novelle på trykk denne uken, og siden Hjemmet nr 29 fortsatt er i handelen tenkte jeg å smette inn denne lille ekstraoppdateringen. Det er nemlig første gang jeg har noveller i to ulike blader samme uke, litt stas bare det :)

Illustrert av Erlend Tønnesen
Krimnovellen "Smykketyven" er naturlig nok litt snillere enn novellen i Vi Menn. Hovedpersonen har omsider fått tilgang til huset hvor det befinner seg et verdifullt smykke som han skal stjele, men så viser det seg at han allikevel ikke er alene i villaen. Litt romantikk blir det også plass til.

Nå blir det nok ikke flere noveller på trykk før utpå høsten, og bloggen vil fokusere på andre temaer. Neste oppdatering kommer allerede om et par dager.

Ønsker deg en riktig fin sommer!

18. juli 2016

Novellen «Svart katt over veien» i Vi Menn

Denne uken kan du lese krimnovellen min «Svart katt over veien» i Vi Menn!

Jeg har tidligere nevnt at jeg vanligvis ikke vet når novellene mine trykkes, derfor blir det heller ikke så mye omtale her på bloggen. Bladene gir meg sjelden noe vink, og det er heller ikke viktig nok til at jeg spør dem. Det er for såvidt greit siden jeg har lært meg å bli ferdig med teksten i det den er solgt. Men Vi Menn sender fortsatt bladet når jeg har med noe, og det er stor stas å finne det i postkassen. Nå dumpet nylig denne ukens utgave (uke 29) i kassen, og der kan du altså lese om en noe uheldig rørleggers møte med fortiden og en svart hannkatt...

Illustrert av Bogdan Bocianowski
Mens jeg skrev denne novellen dukket det opp mange nye tråder og historier underveis. Jeg hadde lyst til å skrive mer om karakterene og hver enkelts historie enn det jeg fikk plass til. Da er det jo ekstra artig å skrive, men faktisk litt vanskelig å begrense seg. Kanskje jeg blir nødt til å skrive en lengre versjon senere, eller kanskje noe av det jeg ikke fikk med her kan brukes i fremtidige noveller.

Jeg er imidlertid ikke så sikker på om leserne vil oppdage alle trådene som ligger der i bakteppet. Og kanskje finnes de fleste bare i forfatterens eget hode? Noen gang er det heller ikke tilstrekkelig å hinte i en ukebladnovelle, for det er jo bare sånn at fortellingene gjerne leses litt raskt, kanskje i konkurranse med et TV-apparat som står på, eller som et kort avbrekk fra noe annet man holder på med. Da er det nok hovedhandlingen som er det viktigste. Men også i hovedfortellingen ligger det denne gangen en alternativ vri og lurer i bakgrunnen, nesten som en parallell historie, og jeg lurer veldig på om folk faktisk leser denne novellen på to ulike måter, sånn som det faktisk er mulig. Tenk om jeg kunne sittet inni alle de lesende hodene rundtom og gjort notater, he-he. Vel, med et opplag på 53.248 (2015) ville jeg nok fått det rimelig travelt, selv om ikke alle leser novellene...

Håper noen får lest! Uansett, ha en flott sommeruke!

14. juli 2016

Ja eller nei til varig hopp

Bare to uker igjen til fristen! Jeg har snart hatt permisjon fra fast jobb i to fulle år, og jeg forbereder meg på å ta en sjefsavgjørelse - skal jeg hoppe helt av gamlejobben? Selv om jeg i utgangspunktet skal returnere til fast jobb, tror jeg ikke at mine gamle kolleger blir overrasket om jeg ikke kommer tilbake. Men har jeg råd til å la være?

Det er tid for litt ja-og-nei grubling igjen. Uansett utfall, så kan det om ikke annet bli artig å se tilbake på resonnementene mine en gang i fremtiden...

Altså, hvorfor skulle jeg velge å fortsette som nå, uten fast inntekt men med anledning til å bruke tid på akkurat de prosjektene jeg vil? Jeg har erfart at det med frihet til å disponere egen tid er en smule overdrevet, for på sett og vis blir jeg uansett låst til visse oppgaver som må utføres, også på de dagene jeg mangler inspirasjon og har mer lyst til å gjøre noe helt annet. Men ja, jeg har færre frister og større frihet her på hjemmekontoret enn i gamlejobben.

Jeg har også erfart at kreative oppgaver er morsommere enn økonomi og administrasjon. Jeg har nok kommet litt nærmere meg selv i denne perioden - har virkelig følt meg i balanse og med uventet lav skulderføring til tross for mikroskopiske inntekter. Jeg har prøvd ut flere prosjekter som jeg fortsatt holder gående. Skrivingen har jeg til en viss grad fått til, selv om jeg ennå har mye å strekke meg etter. Jeg har også hatt lange perioder hvor motivasjon og inspirasjon er borte vekk, da skriver jeg ikke noe. Nettbutikkene er fortsatt i en stigende kurve, selv om jeg nok skulle ønske at den kurven var vesentlig brattere når det gjelder inntektene. Nå i juli har jeg imidlertid daglige salg, noe som er bra m.t.p. at sommeren visstnok er en rolig periode for nettsalg. Men så er det stort sett ett produkt som selger, og det kan naturligvis ikke vare evig.

Men har jeg vært så kreativ og produktiv som jeg forventet? Har jeg utnyttet permisjonen min til fulle? Her må jeg dessverre svare nei. Jeg vet at noen av dere synes jeg er for sreng mot meg selv, og ja, kanskje forventningene lå langt over det realistiske. Jeg har åpnet noen nye dører, og jeg har jobbet rimelig målrettet, men jeg synes kanskje at resultatet målt i kroner er litt puslete i forhold til all den tiden som er brukt. Kanskje er det bare sånn at ting tar tid? Innerst inne tror jeg at jeg vil jobbe hardere og produsere mer hvis jeg vet at jeg ikke har en god jobb i bakhånd, sånn som nå. Det vil rett og slett bli enda mer alvor...

Jeg er litt redd for at jeg ved å returnere til gamlejobben vil gå glipp av flere usannsynlige og spennende muligheter, som kanskje ligger like foran meg i dette løpet. Det har skjedd fine ting som jeg ikke kunne forutse, og det ligger sannsnligvis flere fine ting og venter. Kanskje det tar drøyt to år før det løsner skikkelig for nettbutikkene? Kanskje jeg får kontakt med et forlag hvis jeg sender fra meg «vitenskapsromanen» over sommeren? Kanskje et ukeblad eller en avis vil kjøpe den artikkelserien jeg jobber med og som skal være klar til høsten? Kanskje jeg får en morsom utfordring i forbindelse med en TV- eller filmproduksjon? Jeg har ennå mange ideer som jeg ikke har tatt tak i, egentlig bevisst fordi det kan være greit å fokusere på noen få prosjekter om gangen. Hvis jeg avslutter permisjonen blir det sannsynligvis ingen nye prosjekter, men jeg kan jo uansett fortsette med å dagdrømme? Noen sånne drømmer er dessuten finest før de realiseres.

Jeg skal ikke legge skjul på at det også kan finnes mange nye, positive aspekter ved gamlejobben. Bare det å ha tatt pause i to år bør gi meg nytt syn på flere oppgaver, selve jobben blir kanskje litt annerledes fordi både arbeidsstedet og jeg har forandret oss. Jeg ser på mine erfaringer fra hjemmekontoret som et stort pluss, og dette kan jeg sikkert bruke positivt i gamlejobben.

Det kan også bli positivt å ha kolleger igjen. Her på hjemmekontoret er det til tider ensomt, men så er jo akkurat det en fordel når jeg f.eks. skal skrive noe. Statistoppdragene gir meg mye kontakt med mange flotte folk som jeg møter for første gang. Etter hvert møter jeg mange av de samme igjen og igjen. Det er en grei erstatning for det å ha kolleger til daglig.

Kan jeg kombinere de nye aktivitetene med å gå tilbake til jobben - kanskje i redusert stilling? Jeg har vurdert det litt fram og tilbake, jeg kunne greid meg helt fint med f.eks. 50% stilling. Det ville kanskje gitt litt uro fordi jeg måtte bytte mellom både innhold og jobbmiljø, men den prisen kunne jeg betalt om det ga meg nok tid til å sysle med skriving og nettbutikkene innimellom. Jeg tror egentlig at de kreative aktivitetene ville blitt nedgradert til hobbyer og sjelden få prioritet - akkurat sånn som det var før jeg tok spranget. Men et slags kompromiss kunne det nok vært.

Nei, det blir ikke lett å bestemme seg. Om jeg fortsetter min kreative reise vil nok hverdagen gå greit videre både på hjemmekontoret og på gamlejobben, De greier seg uten meg, jeg greier meg uten dem. Det er nok inntekten min som blir det avgjørende punktet, og akkurat det får jeg gruble litt på i neste innlegg.

Fin torsdag!

8. juli 2016

Morgenstund har gull i munn

Så skulle jeg få oppleve dette også - blogge klokken sju om morgenen! Det sies at en gang er den første for alt. Jeg venter på håndverker som skal fikse noe i regi av borettslaget, greit å være stått opp før de låser seg inn.

Jeg er ikke våken nok til å jobbe strukturert, så da får dette bli en grytidlig øvelse for å komme i gang med dagen noen timer tidligere enn jeg pleier. Tenkte jeg skulle vente med kaffe til klokken ni. Hvis jeg ennå er våken.

Mange som skriver har best flyt om morgenen, kanskje på denne tiden. Så jeg får vel jobbe litt med «vitenskapsromanen» for liksom å teste det ut. Har det noe for seg? Jeg merker i alle fall at kritisk sans fortsatt slumrer, så det er sikkert en fin modus for å skrive uhemmet, la tastaturet få kjøre seg uten at jeg nødvendigvis er så sikker på hvor teksten skal.

Men jeg har flere prosjekter som kunne att godt av en ukritisk morgen boost. Jeg ligger langt etter med novelleskrivingen, og særlig til Vi Menn kunne jeg nok godt ha trengt noen flere ideer. Jeg har tidligere erfart at jeg ikke alltid trenger å vite plottet før jeg setter i gang. Noen ganger er det vel så spennende å bare sette i gang og skrive, gå inn i en situasjon, en setting. Beskrive stedet, la karakterene kommunisere sammen uten at jeg vet hvem de er og hvorfor de er der. Og plutselig kan jeg forstå hva de er i ferd med å gjennomføre, eller hva de nylig har gjort. Og så dukker det opp et motiv, en konflikt, og kanskje et fatalt utfall. Etter hvert som teksten formes, faller plottet på plass.

Det er vel sånn forfattere noen ganger jobber med større tekster også. Idétørke trenger ikke å bety skrivestopp - det er bare å skrive i vei! Kanskje hoppe inn i en situasjon som egentlig ikke skulle være med, og se hvor karakterene tar deg. Når du kanskje ikke skal bruke teksten, er det heller ikke så farlig om den ikke blir god, og dermed senkes nok de kritiske skuldrene noen hakk.

Da er det bare å gripe morgentimene og tastaturet, kanskje det viser seg at akkurat denne morgenstunden, hm - er født med sølvskje i munnen?

3. juli 2016

Endelig en god skrivedag

Jeg tror faktisk at det hjalp å skrive det forrige innlegget om at det eneste som gjelder er å produsere! Jeg sliter nemlig med å komme videre med det store manuset mitt. Det fikk meg til å tenke, og grublingen har gått mye lenger enn det jeg skrev om. Bl.a. fikk jeg det for meg at det kanskje ikke er skrivingen jeg utsetter ved å stadig bruke tid på forefallende småoppgaver som slett ikke haster - jeg har nemlig i lang tid gått med dårlig samvittighet for en annen litt større oppgave som jeg har utsatt i flere måneder. Jeg hadde lite lyst til å sette i gang med den oppgaven, og ved stadig å være opptatt med småsakene ble den uløste oppgaven ytterligere utsatt.

Men i går, lørdag, tok jeg meg sammen! Det tok meg bare fire timer å fullføre jobben, og det ser faktisk ut som om det var alt som skulle til! For i dag har skrivingen løsnet!

Jeg har så langt jobbet meg gjennom halve «vitenskapsromanen», liksom for å varme opp. Underveis har jeg knadd litt tekst, men vært bevisst på at det er altfor tidlig å finjustere språk etc. Jeg har gjort notater underveis i manus hvor teksten blir for ensformig og bør brytes opp eller arrangeres på en annen måte. Også det skal jeg vente litt med. Jeg har gjort notater for de ulike karakterene, både for fysisk utseende og personlighet og væremåte etc. Jeg trenger å bli bedre kjent med flere av karakterene.

Og ikke minst har jeg begynt å skrive nye kapitler! Det er ganske frustrerende å vite at de siste ukene har jeg hatt mange gode ideer til både dialog og hele scener, uten at jeg har notert noe som helst. Hovedlinjene husker jeg fortsatt, men detaljer er gått i glemmeboken. Nå er det bare å håpe på at når jeg nok en gang har dukket inn i dette lille store universet, vekkes de samme ideene opp igjen...

Hittil har det vært en solrik søndag, både inne og ute, og isted vurderte jeg faktisk å dra ut en tur. Men nå har det skyet til, og jeg kjenner at jeg blir roligere. Da jobber jeg bedre. Jeg har trukket ned persiennen foran arbeidsplassen min, bare for å slippe å se hva som skjer utenfor vinduet. Måtte kveldsmørket komme smygende allerede klokken 16... ;)

God søndag!
[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]