30. november 2015

Jeg har vært en tur på postkontoret

Det er ikke lenger så ofte jeg produserer noe som må pakkes i konvolutt, frankeres og leveres i en kasse eller på postkontoret. Forrige gang var i august da det lille firmaet mitt måtte søke selveste USA om amerikansk arbeidsgivernummer. Men for noen dager siden besøkte jeg altså postkontoret igjen!

Denne gangen var det en stor hvit konvolutt adressert til Cappelen Damm, nærmere bestemt debutantantologien «Signaler». For en håndfull bloggposter siden nevnte jeg at jeg ville sende inn et bidrag. Jeg regner jo ikke med å komme med, men bestemte meg for å prøve likevel. Selve prosessen og ikke minst kontakten med forlaget blir sikkert inspirerende for meg uansett hvordan det måtte gå. Det verste som kan skje er at jeg får et «neitakk» lynraskt etter innsendingsfristen. I så fall har de luket meg ut før redaksjonen i det hele tatt kommer i gang. Hvis de får inn type tusen bidrag må de jo nesten få lov til å grovluke litt.

Jeg har justert en hel del på den opprinnelige novellen. Det var en ny erfaring å skulle redigere en tekst når jeg jo visste hva den skal prøve å oppnå. Det var faktisk ganske vanskelig, for jeg har jo ingen peiling på hvordan en tekst faktisk bør være for å smyge seg gjennom denne redaksjonens nåløye. Jeg må dessuten innrømme at det å gjøre en enkel tekst mer "litterær" var en langt større utfordring enn jeg trodde. Det handler jo ikke bare om ord og kompleksitet, men hele stemningen og flyten. Det er ikke bare lett å endre en tekst uten at det går ut over det som opprinnelig var bra. Jeg innbiller meg at møtet mellom leser og tekst bør fortone seg annerledes når det gjelder «Signaler», enn i et ukeblad, men kan jeg egentlig være så sikker? Nøyaktig hva denne forskjellen skal gå ut på, greier jeg rett og slett ikke å konkretisere. Faren er nå at teksten er blitt for svulstig, mens den kanskje var helt grei nok som en enkel, om enn finurlig, fortelling?

Jeg håper at jeg stoppet i tide, men det er litt kjipt å sitte her uten noen formening om resultatet ble bra eller dårlig. Jeg skulle så mye heller ha kjent på en følelse av at det ble greit, men så måtte jeg altså bare sette punktum og levere. Flikking og småjusteringer kan man jo holde på med i evigheter uten å bli ferdig. Det er heller ikke lett å vite om man er på ret vei, når man ikke vet nøyaktig hvor man skal. Da er det kanskje like greit å bare sette strek. Ønsket om å dele den bakenforliggende ideen er jo selve kjernen i dette forsøket, og selv om teksten kun vil bli lest av én lettere oppgitt person, er jo det også fint - nettopp fordi det er noe helt nytt for ferske meg.

Damen bak postskranken satte frimerket på, stemplet hardt og brutalt, før hun slengte den dyrebare hvite konvolutten min ned i en stor plastdunk. Hun kunne jo ikke vite at innholdet burde vært håndtert med litt større respekt. Selv kan jeg ikke gjøre annet enn å vente i spenning - med respekt.

God ny uke!

4 kommentarer:

  1. Hei! Ja, nå tenker jeg du går en spennende tid i møte! Kjempeflott at du våget å hoppe - også her :-) Selv har jeg ikke sendt noe til Signaler i år, så jeg er ingen konkurrent akkurat i dette! Men jeg har som sagt forsøkt å sende til Signaler et tidligere år, uten å komme med den gangen. Det tar kanskje litt tid før du får svar, du får smøre deg med tålmodighet. Det hadde jo vært artig om du kom med :-) Lykke til!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Gro Jeanette! Jo, jeg må jo prøve litt mer enn bare ukebladene, og heldigvis er jo dette aller mest på gøy, så jeg hopper bare videre hvis jeg ikke kommer med i antologien. Men spennende blir det, og jeg håper jo at de tar seg god tid sånn at spenningen varer litt :)

      Slett
  2. Dette blir jo spennende! Det jeg har kommet fram til, etter MYE grubling, er at man antakelig ikke skal skjele så mye til hva man tror andre er ute etter for at en tekst skal "godkjennes" - det være seg om man skriver for å kunne antas i en antologi, som her, eller om man vil antas av et forlag for alminnelig utgivelse. Man må - tror jeg - bare gjøre som man synes best om selv. Er man heldig, treffer man, er man uheldig, så treffer man ikke.
    Når det er sagt tror jeg nok det er andre type tekster som kommer i en slik antologi enn hva som trykkes i ukebladene. Generelt vil jeg anta at ting skal pakkes mer inn (ikke uttrykkes for tydelig), man må legge mer i underteksten, våge å overlate mer til leseren, søke å være original, heller enn tradisjonell/lettfattelig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Randi! Jepp, spennende på flere måter dette, men jeg tror nok at jeg har skutt litt i blinde, så forventningene er ikke akkurat høye. Enig i det du skriver, om å skrive som man selv vil. Og jeg har vel prøvd på det. Denne teksten ville aldri blitt kjøpt inn av et ukeblad, ikke bare pga stilen, men hele ideen er for spesiell. Men det er godt mulig at det ikke blir "sært nok" for en antologi med "nye stemmer". Jeg tror vel egentlig at redaktøren har en håndfull fingre med i spillet, den som vet litt om hva redaktøren ser etter vil sannsynligvis ha en stor fordel - og der er jo ikke jeg, da :)
      Jeg googlet litt om tidligere Signaler (de bytter riktignok redaktør iblant). Ett år ble den kritisert for at alle tekstene ble for navlebeskuende, visstnok typisk trend de siste årene - kritikeren lurte på om ingen av dem hadde fantasi nok til å dikte seg utenfor sin egen toroms. Eller noe i den duren. Jeg har ihvertfall fantasert meg bort fra mitt eget liv, hehe :)

      Slett

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]