30. november 2015

Jeg har vært en tur på postkontoret

Det er ikke lenger så ofte jeg produserer noe som må pakkes i konvolutt, frankeres og leveres i en kasse eller på postkontoret. Forrige gang var i august da det lille firmaet mitt måtte søke selveste USA om amerikansk arbeidsgivernummer. Men for noen dager siden besøkte jeg altså postkontoret igjen!

Denne gangen var det en stor hvit konvolutt adressert til Cappelen Damm, nærmere bestemt debutantantologien «Signaler». For en håndfull bloggposter siden nevnte jeg at jeg ville sende inn et bidrag. Jeg regner jo ikke med å komme med, men bestemte meg for å prøve likevel. Selve prosessen og ikke minst kontakten med forlaget blir sikkert inspirerende for meg uansett hvordan det måtte gå. Det verste som kan skje er at jeg får et «neitakk» lynraskt etter innsendingsfristen. I så fall har de luket meg ut før redaksjonen i det hele tatt kommer i gang. Hvis de får inn type tusen bidrag må de jo nesten få lov til å grovluke litt.

Jeg har justert en hel del på den opprinnelige novellen. Det var en ny erfaring å skulle redigere en tekst når jeg jo visste hva den skal prøve å oppnå. Det var faktisk ganske vanskelig, for jeg har jo ingen peiling på hvordan en tekst faktisk bør være for å smyge seg gjennom denne redaksjonens nåløye. Jeg må dessuten innrømme at det å gjøre en enkel tekst mer "litterær" var en langt større utfordring enn jeg trodde. Det handler jo ikke bare om ord og kompleksitet, men hele stemningen og flyten. Det er ikke bare lett å endre en tekst uten at det går ut over det som opprinnelig var bra. Jeg innbiller meg at møtet mellom leser og tekst bør fortone seg annerledes når det gjelder «Signaler», enn i et ukeblad, men kan jeg egentlig være så sikker? Nøyaktig hva denne forskjellen skal gå ut på, greier jeg rett og slett ikke å konkretisere. Faren er nå at teksten er blitt for svulstig, mens den kanskje var helt grei nok som en enkel, om enn finurlig, fortelling?

Jeg håper at jeg stoppet i tide, men det er litt kjipt å sitte her uten noen formening om resultatet ble bra eller dårlig. Jeg skulle så mye heller ha kjent på en følelse av at det ble greit, men så måtte jeg altså bare sette punktum og levere. Flikking og småjusteringer kan man jo holde på med i evigheter uten å bli ferdig. Det er heller ikke lett å vite om man er på ret vei, når man ikke vet nøyaktig hvor man skal. Da er det kanskje like greit å bare sette strek. Ønsket om å dele den bakenforliggende ideen er jo selve kjernen i dette forsøket, og selv om teksten kun vil bli lest av én lettere oppgitt person, er jo det også fint - nettopp fordi det er noe helt nytt for ferske meg.

Damen bak postskranken satte frimerket på, stemplet hardt og brutalt, før hun slengte den dyrebare hvite konvolutten min ned i en stor plastdunk. Hun kunne jo ikke vite at innholdet burde vært håndtert med litt større respekt. Selv kan jeg ikke gjøre annet enn å vente i spenning - med respekt.

God ny uke!

26. november 2015

Navnet skjemmer ingen

Uansett hvilken fortelling man skriver, skal karakterene ha navn. Ikke for det, i den første novellen jeg hadde på trykk i Vi Menn var faktisk alle karakterene navnløse, det ble litt spesielt men fungerte på sitt vis fordi det var ganske få personer med.

Men normalt trenger man navnene nettopp for å skille personene fra hverandre, og for lettere å kunne variere språket når karakterene omtales. I en scene hvor flere personer er samlet er det nesten umulig å droppe navnene - det er i hvertfall ganske krevende og annerledes - prøv, så får du se! :)

Når jeg starter å jobbe med en ny novelle, griper jeg ofte de første navnene som faller meg inn. Kanskje bytter jeg ut enkelte navn senere, men ofte blir det stående. En grunn til å justere noen navn er at flere er for like. Det er lettere for leseren å holde rede på Kari og Jenny enn Kari og Karen. Sånn er det bare. Det kan til og med være et triks å gi alle karakterene ulik forbokstav.

Navnet er ofte med på å fargelegge karakteren, når det først er tatt i bruk blir det bare forvirrende (for meg) i den videre skriveprosessen om det byttes ut. En gang byttet jeg navn på alle karakterene i en novelle etter at teksten var ferdigskrevet. Ved hjelp av søk/erstatt ordnet dataprogrammet biffen. Det var mildt sagt en  forvirrende opplevelse å lese novellen etterpå, alle karakterer ble fremmede for meg selv om jeg jo hadde jobbet med dem i mange dager. Jeg orket faktisk ikke å lese gjennom alt, he-he.

Grunnen til at jeg skiftet navn på alle den ene gangen får du vite her. Jeg kom nemlig over en fin-fin oversikt hos Statistisk Sentralbyrå (SSB), som viste hvilke navn som har vært mest brukt når. Med utgangspunkt i karakterenes alder, fant jeg nye navn som var populære på den tiden da hver enkelt ble født. Den oversikten kan det være greit å vite om, i hvertfall hvis du skal skrive noe tidstypisk og er opptatt av detaljene. Ellers kan den jo også være en grei idébank når du står fast og ikke kommer på noe passende navn.

Historisk utvikling jentenavn
Historisk utvikling guttenavn

Heldigvis har det alltid blitt brukt både vanlige og uvanlige navn - anything goes! Til alle tider har noen fått et litt umoderne navn. Og som tittelen antyder - navnet skjemmer jo ingen.

23. november 2015

Gleder meg til fem nye statistoppdrag

Da jeg bestemte meg for at 12-månedersmålet, som jeg skal jobbe med i resten av permisjonen, blir å skrive romanmanus, besemte jeg også å ha et underliggende og kanskje litt mindre seriøst mål. Fram til 31.10.2016 skal jeg nemlig delta i 5 ulike film/TV-produksjoner!

Ha-ha, dette er egentlig et litt rølpete mål, fordi det jo nesten ikke er mulig for meg å påvirke utfallet. Men det er i hvertfall mye mer konkret enn å skrive, og det kan bli artigere å rapportere fra et filmsett enn fra pc-tastaturet. Den viktigste grunnen til at statisteri kom med som et eget mål, er at jeg trenger å bli flinkere til å selge meg selv. Det er en terskel jeg ytterst sjelden krabber over, og litt fokus på dette kan bli nyttig ikke minst når jeg skal selge inn manuset til forlagene om et snaut år. Det eneste jeg sannsynligvis kan gjøre for å få statistoppdrag er å kontakte byråene for å bli lagt merke til. Ikke at jeg tror det hjelper stort, men det trenger jeg jo ikke å tenke så mye på...

Jeg tror egentlig sjansen er større for å få antatt en roman enn å få 5 statistoppdrag på ett år, det sier vel litt om forventningene mine til statisteriene, he-he. Men jeg lover å i alle fall gjøre en innsats for å få til noe på film- eller TV-fronten i løpet av året.

Fra «Aksjemordet» og «Mannen fra stumfilmene», bilder fra NRK nett-TV
Jeg har bittelitt erfaring som statist, uten at jeg egentlig tror det betyr noe for å få nye oppdrag. På bildene ovenfor finner du meg mellom Sverre Anker Ousdal og Jarl Goli, i kontorsamtale med Kari Ann Grønsund, og i politiuniform. Statisteri går nok mye på form og utseende, og der stilte jeg sikkert litt sterkere i forrige århundre. Det kan riktignok være færre å konkurrere med i det alderssjiktet jeg befinner meg i nå, blir det en fordel? Bare én måte å finne ut det på :)

Noen av de produksjonene jeg har vært med på tidligere er: «Musikk for bryllup og begravelser», spillefilm 2002, «Aberdeen», spillefilm 2000, «Ballen i øyet», spillefilm 1999, «Magnetisørens femte vinter», spillefilm 1999, «Cellofan - med døden til følge», spillefilm 1998, VG-reklamefilm 1998?, «Mørkets øy», spillefilm 1997, «Aksjemordet», NRK fjernsynsteatret, krimserie i 3 deler 1989, «Mannen fra stumfilmene», og NRKs bidrag til Montreaux 1989. Det kan nok ha vært noen flere også, jeg fikk ikke sett alle og hvis opptaket dessuten gikk kjapt har jeg jo ikke så mange inntrykk å huske fra prosjektet. Jeg vet ikke engang om jeg var med i det endelige resultatet. Uansett - ganske snart skal denne oversikten bli vesentlig lengre - kanskje! :)

Nyt mandagskvelden!

19. november 2015

Litt av hvert og ingenting

Siden bloggen bare oppdateres ukentlig forsøker jeg å ha en viss idé eller et tema når jeg først skriver, men akkurat i dag blir det litt-av-hvert-og-ingenting. Det betegner forøvrig november ganske bra, selv om akkurat det ikke var tilsiktet.

Mange av de prosjektene jeg holder på med har nå gått seg såpass til at det tar mye tid bare å administere. Jeg eeelsker nesten alt som handler om administrasjon, bare oppgavene er kortvarige nok til at jeg får en følelse av å bevege meg litt framover. Ulempen er imidlertid at det alltid er noe av det trivielle som skulle vært gjort. Det blir litt mindre tid til det kreative aspektet, men enda verre - dagene flyr uten at jeg egentlig oppdager at jeg sitter og duller bort hele uker med administrasjon som ser ut til aldri å ta slutt.

Det største tidssluket er nok nettbutikkene. Det har løsnet så bra at jeg vil satse litt til. Til og med september hadde jeg stort sett 1 salg pr måned, men i november regner jeg med å ha minst 20 salg, og det er kanskje nok til at jeg får min første utbetaling! Jeg må innrømme at det er litt artig å starte arbeidsdagen med å registrere at i natt kjøpte Vivien som bor i Kina et dusjforheng som jeg har designet :)
Men nå som en god del av produktene mine har rukket å bli et halvt år gamle, kreves det altså opprydding og forbedring, ellers forsvinner de fra de digitale butikkhyllene. Og akkurat dette har spist mye tid nå i november. Det er litt kjedelige oppgaver som faktisk må gjøres gjennom hele året - jeg må nok tenke ut noen smarte rutiner!

I tillegg stresser jeg litt med å designe flere produkter med julemotiv for å få mest mulig ut av julesalget. I dag har jeg laget til-og-fra lapper. Jeg har forstått at jeg burde startet juleproduksjonen min i sommer, så når jeg er i Spania i julen bør jeg jakte på ideer og motiver med tanke på neste jul :).

Apropos utenlandsreisen min, så er det bare 3 uker til jeg drar. Og ennå gjenstår det å finne sted å bo for halve oppholdet! Jeg hadde så lyst til å leie en liten leilighet i Las Palmas, siden jeg synes by er mye morsommere enn strand - der har man forresten begge deler. Men jeg har vært altfor treg. Kanskje jeg heller skal bo under en bro for å hente inspirasjon til romanen? Ha-ha. Jeg regner med at det ordner seg, det blir bare litt dyrere enn jeg hadde tenkt. Det finnes tilbud om å bo rimelig hjemme hos folk, type airbnb, men jeg synes at 17 netter blir altfor lenge å dele kjøkken og bad med noen som jeg aldri har møtt før. Samtidig er det jo nettopp sånne løsninger som kan gi helt uventede innspill og opplevelser - kanskje det er skjebnebestemt at jeg skal stå der i Las Palmas uten et sted å bo? Hvor mange helt nye inntrykk ville ikke det gitt meg?

Jo, jeg har også skrevet litt mer på teksten som straks skal sendes til Signaler. Men jeg har ellers tenkt at skrivingen har stokket seg litt, og ikke bare den, men jeg har fått det for meg at de novellene jeg har hatt inne til vurdering hos bladene nå i høst ikke har vært gode nok. Så da jeg fikk epost fra Vi Menn i går hadde jeg ikke lyst til å åpne den. Her går jeg altså og venter i spenning, og når svaret kommer utsetter jeg å åpne eposten! Det er greit å grue seg til refusjon de første rundene, men jeg trodde faktisk at det skulle bli litt mer forretningsmessig etter noen salg. Men nei da, hver gang eposten dukker opp forventer jeg faktisk at ukebladet ikke kan bruke novellen min. Akkurat i går kunne de faktisk bruke en krimnovelle, og da ble jeg desto gladere.

Sånne svingninger mellom optimisme og pessimisme kan være ganske slitsomt, og det blir nok mer svingninger framover. For jeg er nødt til å sende inn enda et par noveller før jeg reiser. Jeg har liggende en som er omtrent ferdig, men det holder ikke med bare den. Jeg trenger minst ett salg, og da nytter det ikke å sende inn noe som jeg ikke tror på selv.

I neste uke skal jeg ta litt tak i statist-planene. Har gjort litt allerede, men siden det ble et underordnet 12-månedersmål må jeg jo satse litt ekstra. Mer om det i neste uke!

12. november 2015

Hr. Kreatur reiser utenlands for å skrive

Jeg har antydet det før, og nå får du omsider vite litt mer om den fantastiske reiseplanen min!

Med to års permisjon synes jeg nesten ikke at jeg har lov til å la være - jeg bare måtte få til et langt utenlandsopphold! Det var umulig da jeg var i full jobb, men nå velger jeg jo selv hvor jeg vil jobbe fra. Når nesten hele hjemmekontoret finnes på laptopen, har jeg en fantastisk frihet. Jeg kan også få mange nye impulser «away from home», selv om jeg nok ikke planlegger å være noen typisk turist.

Da jeg var yngre reiste jeg mye i Europa, men de siste årene har jeg trivdes vel så godt her hjemme. Det har kanskje noe å gjøre med alder. Dessuten har jeg jo feriehuset på landet som gir fin-fin avkobling fra hovedstaden. Jeg har tidligere besøkt Paris ti ganger, og når jeg skulle vurdere reisemål som skrivende var det naturlig at jeg så for meg et kvistværelse i verdensmetropolen. Men - nesten fem uker i Paris ville nok blitt i dyreste laget, dessuten er det en kald by midtvinters. Jeg har også vurdert et avsideliggende pensjonat et sted i syden, men litt redd for at det ville blitt altfor stille.

Til slutt var det Kanariøyene som blinket seg ut. Når jeg stopper så lenge er det en stor fordel at det går mer i sommertøy enn fire lag med høstklær. Mindre baggasje, pluss at det blir greiere å skylle opp noen plagg underveis. Så, nå forbereder jeg meg på fem ukers skriveopphold på Gran Canaria, ha!

Som du nok regner med, må reisen foregå på sparebluss, men er det noe jeg er blitt god på det siste året uten fast lønn, så er det jo nettopp å ha det fint med lite! :) Jeg har funnet flere rimelige leilighetshoteller, men er litt bekymret for komforten når jeg må bo så billig. Jeg er ikke spesielt kresen - en slitt madrass kan funke helt greit i en uke, men altså ikke i fem! Den typiske sydenfrasen «rommet er ikke så viktig, vi skal jo bare sove der» gjelder ikke denne gangen. Jeg har hørt at sult kan trigge kunstneren, men neppe det å sitte vondt...?

Jeg tar med meg hjemmekontoret og skal altså sitte i leiligheten og skrive i hvertfall fem dager hver uke. Jeg skal også lage maten selv oftere enn jeg spiser ute, så noen kjøkkenfaciliteter må jeg ha. Jeg kan selvfølgelig dra på stranden etc. når jeg vil og heller jobbe om kvelden, men selve målet med reisen er å skrive mye på romanprosjektet mitt, pluss noen andre oppgaver. Jeg er ikke superglad i å ligge på en strand uansett - jeg kjeder meg vanligvis før det har gått en time...

For å begrense gamblingen rundt dette med komfort deler jeg like godt oppholdet på tre ulike bosteder. Om noe blir ukomfortabelt, blir det ihvertfall kortvarig. Dessuten blir jeg litt kjent med flere områder. Jeg starter i turistghettoen Playa del Ingles, og tar den største bolken i storbyen Las Palmas. Gran Canaria er overraskende variert - jeg vurderte også å bo en uke oppe i fjellene men slo det fra meg siden jeg ikke kommer til å leie bil.

I starten tenkte jeg at dette kan jeg faktisk ikke ta meg råd til! Selv om jeg plukker fra nederste hylle, blir den endelige prislappen ca dobbelt så stor som jeg opprinnelig hadde håpet på. Flyreisen kommer på 1.500 og innkvartering på ca 15.000 uten kost. Englegrisen skal bidra med det meste, men hvis jeg skriver to-tre salgbare noveller ekstra i løpet av oppholdet, så dekker jeg jo faktisk inn en god del av utskeielsen. Mat er rimeligere i Spania, men det veies nok opp av noen restaurantbesøk. Mat må jeg riktignok ha uansett hvor jeg befinner meg, så dette regner jeg med å holde innenfor normalt budsjett. Det er først og fremst losji og flyreise som blir litt luksus i forhold til normalforbruket.

Fem uker er lenge, og det er en viss fare for at jeg går lei før halvkjørt løp. Men siden jeg skal jobbe så mye som jeg bare orker, tror jeg ikke at jeg kommer til å kjede meg. Istedet kan dette bli en ny og spennende erfaring, en slags boble med mange nye impulser og ideer. Paris kunne nok vært mer interessant kulturelt sett, men siden jeg skal jobbe mye betyr det lite at severdighetene først og fremst består av strand, promenader og serveringssteder.

Helt usosial skal jeg heller ikke være, og jeg har ikke vanskelig for å prate med fremmede. Jeg har feriert alene noen ganger før og satt pris på den friheten det innebærer, men aldri i syden og heller ikke over så lang tid. På populære reisemål som Gran Canaria er det en viss sjanse for at det detter innom kjente i løpet av den tiden jeg er der. Jeg vet allerede om noen som skal dit en uke - om vi får til noe møte gjenstår jo å se.

Akkurat nå gleder Hr. Kreatur seg mer enn han har godt av!

PS: Ser at jeg ikke var så presis vedr tidspunkt. Det er nesten en måned til jeg drar, og blogging blir det selvsagt både før og etter avreise :)

5. november 2015

Signaler - Cappelen Damms årlige debutantantologi

Hjelp, jeg har tenkt å sende inn en tekst til antologien Signaler!

Dette er Cappelen Damms årlige bok med tekster av tidligere ikke utgitte forfattere. Utgivelsen omfatter korte og lange tekster i ulike sjangre som dikt, essays, noveller og romanutdrag m.m..  Jeg regner med at noen publiserte ukebladnoveller ikke er et hinder, og jeg har heller ikke funnet noe hint om at jeg burde vært yngre.

Hvert år er det mange som ønsker å bidra, og konkurransen er nok stor særlig innen de mest populære sjangrene. Jeg har ingen peiling på hva de får inn mest av, eller hva de ser etter - kanskje redaktøren ønsker en slags rød tråd. Jeg tror det har vært tema enkelte år før, men kanskje det var ment mer som et forslag og ikke som en begrensning. Kanskje er det tilstrekkelig med en god idé, en grei fortellerstemme og at teksten ellers holder mål? Hvor mye flaks jeg er avhengig av for å bli lagt merke til har jeg ikke engang tenkt å bry meg særlig mye om. Jeg får vel heller fokusere på det som jeg faktisk kan påvirke.

Jeg har liggende en tekst som jeg tror passer, en novelle som ikke ble tilbudt ukebladene i sommer fordi ideen og stilen er altfor finurlig. Denne uken jobber jeg mer med denne teksten, som forsåvidt var avsluttet men trengte noen justeringer. Jeg kan jo ikke si så mye mer om historien, men snart blir den altså mitt håpefulle bidrag til årets Signaler!

Men har jeg noen sjanse i et så stort og fint selskap? Kanskje ikke, men for å forfølge tanken fra bloggpostene om 12-månedersmålene - hvorfor skulle jeg ikke ha noen sjanse? Jeg vet ikke noe om dette før jeg har forsøkt - det kommer vel helt an på kvaliteten på det jeg sender inn? Her må jeg bare være tøffere enn toget og late som om jeg mestrer akkurat det jeg nå begir meg ut på... Ingenting å tape, alt å vinne!

Du synes kanskje det er litt rart at jeg forteller om dette allerede nå? Jeg får imidlertid mer igjen fra å prøve meg på nye arenaer når det ikke er en hemmelighet. Det forplikter litt mer hvis flere enn jeg venter på resultatet, da yter jeg nok også litt ekstra.

Hvis du ennå ikke er publisert og har lyst til å sende inn et bidrag til Signaler (og dermed gi meg enda tøffere konkurranse), finner du mer info her. Bidraget må sendes på papir og innsendingsfristen er 1. desember (jeg har også lest 15. november, så jeg forholder meg nok til den fristen).

Tvi-tvi!

1. november 2015

Her er mitt hårete 12-månedersmål

For noen innlegg siden skrev jeg om åtte alternative 12-månedersmål, og spurte Hva skal jeg velge? Planen er nemlig å fokusere 110% på ett eller to nesten uoppnåelige mål det siste året av permisjonen min.

For det kunne vært fint å se tilbake på konkrete resultater. Når noen spør meg om hva jeg brukte permisjonen til, blir det for kleint å svare at jo, jeg hadde noen noveller på trykk i ukebladene, og så spiste jeg muffins, bakte brød og blogget. Hvis jeg istedet kunne svare at, jo nå skal du høre - først ga jeg ut en roman som ble bestselger i hele åtte land, så deltok jeg på Høstutstillingen, og hadde en radiohit i hele Skandinavia, før jeg på tampen av permisjonen gjestet både Lindmo og Skavlan. Alt i løpet av to år! Ja, det høres jo hakket mer imponerende ut, ikke sant?

Som du nok har forstått finnes det ingen Jantelov i min verden akkurat nå. Derfor er ingenting umulig! Litt realistisk skal jeg nok være, men store mål må være noe å strekke seg etter, de kan godt være litt utenfor rekkevidde. Jeg blir fornøyd selv om jeg ikke kommer helt fram. Et hovedprosjekt behøver heller ikke å være avsluttet innen 31.10.2016, hvis bare innsatsen har vært upåklagelig. Jeg er m.a.o. minst like mye på jakt etter den kraften som skal trekke meg framover, som selve resultatet.

Og nå har jeg altså bestemt meg for hva jeg skal strebe etter det kommende året...

Men først litt om de målene jeg må droppe. Å fokusere på noe betyr at jeg samtidig må legge andre baller tilside. Å være gjest på Lindmo eller Skavlan har jeg aldri hatt noe større ønske om, dette alternativet kom nok med på listen mest for å illustrere hva jeg faktisk tror kan være mulig om man bare går inn for det. Å få spilt egenkomponert låt på NRK dropper jeg også - jeg skulle så gjerne lage musikk, men innser at det krever kostbart utstyr og mye teknisk skolering for bare å komme i gang. Jeg forsøker gjerne, men det skal ikke ha fokus det kommende året.

De øvrige 6 målene blir det verre med - jeg har nemlig lyst til å prøve alle seks. Men selv jeg forstår at med så mange mål ville det blitt altfor lite tid til hvert enkelt prosjekt. Dermed dropper jeg tanken om å få solgt et skuespill til et etablert teater - får jeg en glimrende idé kan jeg jo uansett notere litt og kanskje gjøre mer ut av det senere. Bort med det målet, og fem igjen...

Jeg dropper Høstutstillingen også. Det vil si, det kan tenkes at jeg sender inn noe bare for å skape muligheter - hele poenget med permisjonen  min er jo nettopp å åpne nye dører. Men - det viser seg at innsendingsfristen er mars/april, og dermed er ikke dette noe jeg kan jobbe med helt fram til 31. oktober. Venting er jo ikke så krevende. Hvis jeg sender inn noe, blir det altså uten å se det som et forpliktende 12-månedersmål.

Fire igjen - nettbutikkene, romanmanus, statisteri og fotokunst. Nå blir det virkelig vanskelig... Å tjene 5.000 fra nettbutikkene i oktober 2016 er ekstremt hårete. En omsetningsøkning på femtitusen % ville krevd svært høyt produksjonstempo pluss mye-mye markedsføring, og tatt all min tid. Jeg beholder heller nettbutikkene som et biprosjekt, sånn at det å designe ting og tang fortsatt blir en avkobling fra andre prosjekter. Mest for kreativ kos, men altså uten skyhøye salgsmål.

Tre igjen, og jeg ser at jeg blir nødt til å velge to av dem. Det er nok også litt smart, særlig hvis ett mål krever beinhard og disiplinert jobbing og det andre kan være litt mindre tidkrevende. Dette med å være statist er egentlig et litt rart mål, fordi det jo er mer opp til andre enn meg selv å bli plukket ut. Jeg tenker at det kan få være med som et litt underordnet 12-månedersmål, som dessuten lett lar seg rapportere her på bloggen fordi det er så konkret. Jeg tvinger meg selv ut av komfortsonen når jeg nok må pushe litt for å få oppdrag. Jeg har aldri likt å selge meg selv, så dette kan bli en utfordring som jeg kan vokse litt på. Å medvirke som statist i 5 ulike TV- eller filmproduksjoner innen 31. oktober 2016 skal godt gjøres, så her kan det bli nødvendig å måtte pushe både meg selv og andre ganske hardt... jeg gruer meg litt allerede!

Nå gjenstår bare to alternativer for hovedmålet; romanmanus eller utstilling av fotokunst. Jeg har innsett at det blir altfor tidkrevende å forfølge begge, og siden jeg jo er litt på gli når det gjelder skrivingen, må det aller mest hårete 12-månedersmålet mitt bli å få antatt et romanmanus hos et veletablert forlag innen 31. oktober 2016! Fotokunst kan jeg jobbe litt med innimellom uten at det er et uttalt mål.

Så er det bare å brette opp ermene - du får selvsagt vite mer om planer og framdrift etter hvert. Og til alle bokforlag og TV/filmproduksjoner der ute: Ikke ring meg, jeg kontakter dere! :)

Ha en fin start på november!

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]